FACEBOOK-STRID: – Etter rabalderet valgte jeg å slette profilen min på Facebook. Jeg ser ikke poenget med en endeløs debatt kjemisk renset for saklig substans, der temaet er om jeg og visse andre navngitte personer er snille eller slemme. Dette er norsk kulturdebatt på sitt platteste, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Debatt

Metasuppe og McCarthyisme

Det mest søvndyssende stoffet i media er metadebatten. Det vil si debatter om debatter, der temaet ikke er hva
som sies, men hvem som sier det, og måten de sier det på.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

EIRIK H. VINJE, advokat Garman, Mitchell & co
Det som gjør metadebatten så gørr kjedelig, er at den ikke krever noe av deltakeren. Ren moralisme og fri synsing er alt som skal til for å bli en stjernemetadebattant. På grunn av intellektuell latskap velger mange journalister og samfunnskommentatorer å snakke om budbringeren i stedet for budskapet. Derfor handler mange avisanalyser ikke om hva Erna Solberg sier, men om ordvalg, tonefall, om hun ser trøtt ut osv. Kommunereform, skattepolitikk og sånt er så slitsomt å sette seg inn i; så la oss snakke om hvordan dama ser og høres ut i stedet, så blir vi fort ferdige og går og tar fem pils på «Stopp Pressen» etterpå.

Hersketeknikk

Eirik H. Vinje. Foto: ,

Faren med metadebatten er at den fortrenger den egentlige debatten. Derfor er den selve keiseren av hersketeknikker. Metadebattanten slipper å ta stilling til det saklige innholdet i det motparten sier, men kan avvise utsagnet utelukkende på grunn av form og hvem motparten er.

Skrekkeksemplet er den svenske innvandringsdebatten, eller rettere sagt mangelen på sådan. I svensk offentlighet kan nemlig absolutt alle utsagn vrenges til noe rasistisk og/eller fascistisk. Og sertifiseres man som rasist i Sverige 2015, er det jevngodt med å stemples som pedofil. Da ryker karriere, nettverk og det sosiale omdømmet.
Et skoleeksempel på hvordan svensk metadebatt virker, er havariet til migrasjonsminister Tobias Billström i 2013. Politikeren fra Moderaterna skjønte at Sverige var i ferd med å nå en rent praktisk grense for antallet flyktninger landet kunne ta imot. Han forsøkte seg med et forsiktig utspill der han sa at «vi måste diskutera volymerna». Uttalelsen ble umiddelbart massivt sablet ned av politikere og mediefolk; å omtale mennesker i «volum» var dehumaniserende, og slik prat viste at denne åpenbart rasistiske ministeren så på flyktninger som en slags biomasse.

Billström fikk deretter en reprimande av statsminister, Fredrik Reinfeldt, som forbød den minste antydning om strengere innvandringspolitikk. I valgkampen i 2014 inviterte Reinfeldt i stedet det svenske folk til «å åpne sine hjerter og lommebøker» for flyktningestrømmen. Mange svensker syntes imidlertid at blir vel trekkfullt i folkhemmet med den vidåpne døra, og 13 prosent av dem stemte på Sverigedemokratene. I dag er det partiet oppe i over 20 prosent på meningsmålingene, og stiger stadig. SD har selvsagt en langt mer drastisk politikk og retorikk enn den forsiktige kursendringen stakkars Tobias Billström foreslo i sin tid.

LES: Avslutt skittkastingen

Metadebattens mekanismer

På denne siden av kjølen har innvandringsdebatten vært mer åpen og konstruktiv. Men også i Norge møtes de som tør å stille spørsmål ved velferdsstatens bærekraft under økende innvandring med moralisering, metapreik og ulne henvisninger til 22. juli. Mange tror visst at gode holdninger og moral er overordnet samfunnsøkonomiske realiteter og enkel matematikk.
Nylig har jeg selv møtt den moraliserende metadebattens mekanismer. Ved lunsjbordet forrige lørdag plukket jeg opp en kronikk i Danmarks største avis fra Facebook-feeden til sosiologen og folketingspolitikeren Henrik Dahl. Teksten er skrevet av den danske historieprofessoren, Bent Jensen, og gir et depressivt og dramatisk scenario om et fremtidig Europa i møte med økende innvandring. Jeg leser Jensens kronikk som en parallell til den franske forfatteren Michel Houellebecqs siste bok, «Underkastelse». Begge tekster er dystopiske fremstillinger av et selvforaktende Europa vs. den muslimske verden. Jeg har ingen klar formening om hvor sannsynlige danskens og franskmannens scenarier er. Men innvandring og islamisme reiser i hvert fall utfordringer for Europa, og vil utvilsomt endre vår verdensdel. Så kan vi saklig diskutere på hvilken måte og i hvilken grad. Det var i grunn hele hensikten med å dele saken til en lukket krets på min FB-profil.

Digital gapestokk

Det skulle imidlertid gå ganske annerledes. Jeg ble straks satt i digital gapestokk hos min venn Kjetil Rolness, som åpent på en av landets mest leste Facebook-profiler anklaget meg for kulturrasisme og å støtte meningene til den rabiate aktivisten Peder «Fjordman» Jensen. Utover i uken fulgte Rolness opp med nye poster til stigende jubelbrus fra en antirasistisk lynsjemobb, og saken havnet i avisene.

Hvorvidt Kjetil Rolness fortjener heltestatus som varsler i denne saken kan diskuteres. Uken før bedrev sosiologen og smørsangeren selv saftig innvandringskritikk, blant annet ved å spre tekster fra Human Rights Service på profilen sin. Men for å begeistre sitt publikum slår mannen denne uken en akrobatisk spektakulær kontra, og går nå inn i rollen som en slags omvendt senator McCarthy som skal røyke ut og straffe høyreekstremister. Jeg har dyp respekt for at Rolness lever av å være synlig i offentligheten, og at han får panikkangst hvis det ikke er halloi rundt ham 24/7. Da må man vise raushet og tillate at han grunnløst henger ut sine venner. For noen uker siden møtte jeg Kjetil over noen forfriskninger, og han fortalte stolt og lenge om rekken av kjendiser han offentlig har karaktermyrdet: Ari Behn, Harald Eia, Vetle Lid Larssen og en mengde andre. Jeg trodde ikke at jeg var kjent og viktig nok til å lide samme skjebne. Men jeg får ta det som et kompliment at jeg tok feil.

Beveger vi oss litt bort fra sirkusteltet til Rolness og over til virkeligheten, er faktum at jeg ikke visste noe om professor Jensen før jeg delte kronikken hans. Jeg forholdt meg til en isolert tekst, som jeg ikke har hyllet på noen måte. At professoren visstnok har en relasjon til Fjordman var nytt for meg. Jeg setter liten pris på å bli knyttet til denne konspirasjonsteoretikeren, som jeg indirekte har kritisert sterkt i en artikkel i Klassekampen i 2011.

Platt debatt

Etter rabalderet valgte jeg å slette profilen min på Facebook. Jeg ser ikke poenget med en endeløs debatt kjemisk renset for saklig substans, der temaet er om jeg og visse andre navngitte personer er snille eller slemme. Dette er norsk kulturdebatt på sitt platteste.
Jeg trenger ingen sympati i denne saken. Det er faktisk en befrielse å slippe det pompøse ordgyteriet i sosiale medier. Problemet er at denne metasuppa drukner realitetene. Jeg kjenner mange oppegående mennesker som er bekymret over innvandringspolitikken, men som tier fordi de ikke orker følgene av å mene noe offentlig.

Dermed overlates manesjen til fromme moralister som samstemmer i at innvandring og islam er en berikelse. Men det er vel kanskje ikke helt sikkert at et problem forsvinner bare fordi alle blir enige om at det ikke finnes.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder