SEX OG SKAM: – Alle som er ofre for sosial kontroll eller skam: Snakk om det, skriver Anders Torp. Foto: Tegning: RANDI MATLAND

Debatt

Den religiøse angsten for sex

Demonisering av normal seksualitet var hverdagskost når jeg var tenåring. At mitt liv måtte ære Gud, ble til min største skam.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Jeg ønsker å fortelle om noe dypt personlig. Om hva et religiøst miljø kan gjøre med en tenåring.

Det var første gang jeg pratet med noen om temaet. En voksen mann fortalte om sin egen ungdoms tid. Om hvordan han hadde klemt saft ut av tissen sin, og at det var noe syndig. Han spurte meg om jeg hadde gjort det samme.

Anders Torp. Foto: Edmond Yang

Jeg følte ikke jeg ble trodd når jeg svarte nei. Jeg ble urolig. Jeg visste ikke hva det var en gang – hvordan kunne jeg ha gjort det da?

Jeg ble forvirret. Forsto ikke. Følte det merkelig.

Onani var nei

Jeg forsto at dette var en nei-ting. Og nei-ting var ikke noe jeg ville gjøre, så jeg tenkte rent lite på det i etterkant. Først to års tid etter skulle jeg forstå.

Jeg hadde gjort det for første gang. Skjønte ikke en dritt. Trodde jeg holdt på å tisse på meg før saften kom ut – så jeg løp inn på badet. Stressa. Gud måtte ha sett meg. Gud så jo alt, og visste alt i mine tanker. Jeg skammet meg. Men jeg var også nysgjerrig. Jeg ønsket å erfare denne nye tingen man kunne gjøre.

Ukene gikk. Månedene gikk. Jeg hadde fått mer seksuell erfaring med meg selv. Likevel ble begynnelsen av det seksuelle livet som en forbannelse. Kåthetsfølelsen slapp ikke taket uten at jeg «gjorde det». Og om jeg gjorde det syndet jeg jo.

Jeg hadde lært at man ikke kunne leve i synd som en kristen. Men jeg levde jo i synd om jeg visste noe var galt og gjorde det. Da hjalp det ikke å be om tilgivelse. Jeg trodde svaret var at jeg måtte angre hardt. Jeg nedverdiget meg selv om jeg falt i seksuell synd. Kalte meg selv for skitten. Hatet meg selv.

Jesus sa selv i Bibelen at man skal rive øyet ut om det frister deg til fall, for det er bedre å gå enøyd inn i Himmeriket enn å brenne en evighet i Helvete. Jeg lurte på om jeg skulle kutte tissen av meg. For da kunne jeg ikke falle i seksuell synd mer. Men da kunne jeg heller ikke gifte meg å få barn. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg var trist. Hatet meg selv. Jeg hadde lyst til å rope, slå, skade meg selv. Hvordan kunne det gå så dårlig med meg, lurte jeg. Hvordan kunne jeg ha så store problemer med dette? Det var jo egentlig bare å slutte å falle i synd, så ville jeg komme til Himmelen jeg, og.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Desperat etter hjelp

USA skulle løse mine problemer. Jeg skulle besøke en Bibelskole som sa de gjorde den nye generasjonen til Nazireere. Jeg ble forklart det var personer som dedikerte sitt liv til bønn og faste – nærmest som munker. Man skulle la håret sitt vokse og holde seg unna «verdens ånd». Ikke se på voldelige eller seksualiserte filmer, eller høre på dårlig musikk. Man skulle kun gjøre ting som var til Guds ære. Vi skulle barbere hodene våre for å symbolisere inngangen inn i en ny tid. En ny begynnelse.

Da jeg kom tilbake fra USA var hodet mitt skallet. Jeg hadde lovet Gud livet mitt igjen og at jeg skulle være helt ren – på alle måter. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte jeg var en fiasko. Jeg var tilbake i gamle mønstre, og jeg var like skitten som før.

Jeg var desperat etter hjelp, Djevelen hadde tak på meg, og jeg var på vei til Helvete om ingen hjalp meg. Jeg kunne rope etter Guds Engler inne i meg, og trygle Englene om å komme for å ta bort de seksuelle demonene.

Jeg gikk til en djevelutdriver flere ganger. Ingenting hjalp. Om jeg døde i morgen ville jeg komme til Helvete. Jeg gråt. Fortvilet. Skamfull. Desperat. Hylte inne i meg om hjelp. Men ingen hørte. Gud trøstet ikke – sikkert fordi jeg var så uren seksuelt.

Jeg påbegynte min første 21-dagers faste på vann og juice. Jeg skulle be masse, lese i Bibelen og synge sanger til Gud for å bli styrket nok i min ånd til at jeg klarte å være seksuelt ren. På dag 15 ble jeg syk og avbrøt. Under fasten klarte jeg meg fint – seksuelt sett. Men etter fasten tok det ikke lang tid før jeg var tilbake i gamle mønstre.

Desperat begynte jeg på en 40 dagers faste på vann og juice. Jeg ba nesten hele tiden. Leste Bibelen ofte. Jeg var veldig disiplinert, og tillot ikke tankene mine til å være på noe annet enn Guds ære. Jeg følte meg sterk som klarte det. Jeg var overlykkelig over at jeg klarte å leve rent.

Etter fasten tok det noen uker før jeg var tilbake i gamle mønstre. Igjen. Kampen mot sexlysten feilet. Jeg brøt sammen. Klandret samfunnet som hadde plassert så mange dame-plakater overalt i byen. Klandret alt sex-fokuset på tv-skjermene, og klandret all den lett tilgjengelige pornoen.

Jeg tittet opp på det lange blonde håret mitt i speilet. Jeg hadde lyst til å spytte på meg selv. Jeg var så stygg. Så skitten. Jeg hadde feilet helt. Jeg fnyset over at jeg kalte meg selv en Nazireer. Jeg startet barbermaskinen. Stirret ned i vasken mens hår, tårer og blod fylte den. Jeg måtte ta et nytt Nazireerløfte. Kanskje Gud ville gjøre meg sterkere da?

Jeg hadde fastet i 40 dager til. Blitt nesten 20 kilo lettere. Noen år hadde gått og jeg hadde utviklet en taktikk som stort sett fungerte. Jeg begynte hver dag med en times bønnestund og Bibellesning. Jeg innstilte meg selv på at jeg ikke skulle se på pene damer, se på dameplakater eller tenke noen seksuelle tanker.

Før jeg la meg på kvelden kommanderte jeg min egen kropp til å ikke føle seksuell lyst. Jeg nektet meg selv å drømme urene drømmer. Jeg falt ikke lenger i synd. Jeg følte meg veldig flink – bortsett fra at en gang i måneden så hadde jeg en våt drøm. Jeg ble forbannet hver gang det skjedde, og hatet meg selv.

Jeg lærte bort mine teknikker til andre gutter i menigheten. Fortalte hvordan de også kunne leve i seksuell renhet, og at onani var en synd. Jeg ba de også be for meg når jeg følte meg kåt. Det kjentes som en nedverdigelse – men jeg ville heller nedverdige meg selv enn å havne i Helvete.

Jeg hadde en kompis i menigheten. Vi hadde en avtale om å ringe hverandre hver gang vi følte vi holdt på å falle i seksuell synd – så vi kunne be for hverandre. Be om Guds styrke, og be om at de seksuelle demonene måtte slippe taket.

Vi dro til Zambia. Til verdens største senter for demonutdrivelser. Jeg hadde ikke falt i seksuell synd på over syv måneder – med unntak av de våte drømmene jeg hadde en gang i måneden. Nå skulle jeg endelig bli helt fri. Jeg gjennomgikk 27 demonutdrivelser.

Venner og familie kjente meg ikke igjen. Jeg var som en skygge av meg selv. Bare en munn som pratet og sa hva pastoren sa jeg skulle si. Jeg var som en maskin.

Etter alle demonutdrivelsene, bønnen, fastingen... Å leve i renhet var fortsatt en selvutslettende kamp. Jeg hadde lyst på frihet. Fred. Ønsket glede i livet. Å ikke være så tynget hele tiden. Etter hvert tok jeg valget.

Jeg ba: «Gud, om du er virkelig så får du vise deg, for nå stikker jeg.»

Jeg orket ikke mer. Jeg hadde aldri sett bevis for Guds eksistens. Jeg ønsket heller å risikere å havne i Helvete dersom Gud var ekte, fremfor å leve livet jeg syntes var et Helvete. Jeg var lei av å kontrollere alt jeg tenkte, sa og gjorde. Jeg hadde fått nok.

Snakk om det

Veien tilbake til et fritt liv var som et eventyr. Jeg gledet meg – selv om jeg var ensom. Jeg hadde få rundt meg i begynnelsen. Jeg tenkte veldig mye. Prosesserte. Forsto. Grublet.

Heldigvis er kristenfanatikerne en minoritet. Likevel trenger slik sosial kontroll og degradering av mennesket å se dagslyset.

Åpenhet er tabuens og skammens fiende. Dialog om det vonde kan helbrede.

I dag ønsker jeg at andre barn skal slippe å leve i fangenskapet jeg gjorde. Jeg utslettet nesten meg selv grunnet en religiøs ekstrem sosial kontroll. Derfor ønsker jeg å prøve å hjelpe ved å fortelle min historie, samt å tillate meg selv å komme med tre oppfordringer:

• De som påfører andre sosial kontroll: Tenk dere om. Hva kan ens ord og handlinger påføre andre medmennesker?

• Alle som er ofre for sosial kontroll eller skam: Snakk om det.

• Sist men uhyrlig viktig: Ikke bruk min eller andres tilsvarende erfaringer som verbal ammunisjon mot religiøse. En verbal krig er det siste fanatikere trenger.

De trenger sunne tolerante venner som kan vise dem en god verden utenfor.

Les mer om Røde Kors sin kampanje som begynner i dag #stoppekstremkontroll på rodekorstelefonen.no

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder