«Fredsforhandlinger» nå – storkrig i Europa i morgen

Å tro på fredsforhandlinger i Ukraina synes urealistisk gitt Putins uttalte mål og investerte prestisje i krigen. Bare ukrainsk fremgang og russisk tilbakegang på slagmarken vil kunne tvinge Moskva til forhandlingsbordet.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

TORUNN LAUGEN HAALAND, professor i statsvitenskap, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
SVEN G. HOLTSMARK, professor i historie, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Russlands krig mot Ukraina raser videre, med tapstall blant sivile ukrainere og militære på begge sider som vi ikke kjenner omfanget av, utover at de er høye – kanskje et sted mellom 100 og 200 tusen så langt bare i døde.

Ødeleggelsene i Ukraina er enorme, både i okkupert og fritt område, og ved periodiske massive angrep med missiler og droner forsøker Russland systematisk å ødelegge ukrainsk infrastruktur som vann og særlig strømforsyningen.

Slik vil det fortsette så lenge kampene varer – nye tap, tragedier og grusomheter hver eneste dag.

Må det være slik; kan vi la det fortsette slik? Vesten forsyner Ukraina med våpen – er det ikke da også Vestens ansvar å bidra til at det kommer i gang fredsforhandlinger for å få slutt på galskapen?

Dette tilsynelatende enkle spørsmålet er kjernen i en tekst den tyske filosofen Jürgen Habermas nylig offentliggjorde i Süddeutsche Zeitung (senere også på norsk i Morgenbladet).

Om det ikke var for at det var nettopp Habermas – vel Tysklands mest kjente tenker de siste tiårene – som skrev teksten, ville den neppe vakt oppsikt: Habermas skriver i bunn og grunn det samme som mange andre skriver eller sier, også her hjemme. Han er fortvilet over det som skjer – og mener at det må finnes andre løsninger enn fortsatt krig.

Kan det være noe å tape på å i det minste å forsøke forhandlinger? Å rette innsatsen mot ikke å vinne, men å forhindre at Ukraina taper, som Habermas foreslår?

Filosofen ser for seg forhandlinger med utgangspunkt i det han kaller «status quo ante» per 23. februar 2022. Ukraina må altså være innstilt på å gi fra seg Krym og områdene i Øst-Ukraina som var de facto okkupert av Russland allerede forut for angrepet 24. februar i fjor.

Men å få Russland med på forhandlinger som ikke også innebærer at Ukraina gir fra seg fylkene Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson, i tillegg til Krym – altså områdene som nå er annektert av Russland, synes totalt urealistisk.

Det er ingenting som tilsier at Putin har gitt avkall på sin uttrykte ambisjon om å sikre seg full kontroll over Ukraina. Og jo mer militær og politisk prestisje Putin investerer i krigen mot Ukraina, jo vanskeligere blir det å se for seg noen form for forhandlingsløsning. Jo større tapene blir på russisk side, jo mere kreves det for å rettferdiggjøre dem.

Det er vanskelig å se for seg at Russland vil gå med på forhandlinger på grunnlag av noen form for russiske tilbaketrekning med mindre slike forhandlinger fremstår for Russland som eneste utvei, altså om utviklingen på slagmarken er slik at videre krigføring vil føre til enda større russiske nederlag – fra tap av alle okkuperte områder i Donbas fram til og med tap av Krym.

En slik situasjon kan oppstå om ukrainerne lykkes med en motoffensiv som driver russerne tilbake til, eller svært langt i retning av, utgangspunktet 24. februar i fjor.

Om Ukraina da vil være villig til å starte forhandlinger, eventuelt etter at det er inngått en våpenhvile, vil til syvende og sist avhenge av ukrainernes vurdering av kostnadene ved en fortsatt krig veid opp mot at områder i øst som før 24. februar 2022 allerede var under russisk kontroll (i tillegg til Krym), forblir under russisk okkupasjon.

På russisk side vil slike forhandlinger trolig forutsette et regimeskifte – Putin som Russlands president verken kan eller vil gi avkall på noen av de okkuperte områdene.

Om Russland derimot vurderer det dit hen at de kan lykkes med å tvinge ukrainerne til et nye tilbaketog, er det ingenting som tilsier at noe tenkelig russisk regime skulle gå med på forhandlinger som forutsetter at Russland trekker seg ut av områder som de kontrollerer i dag.

Hvorfor skulle russisk fremgang anspore Russland til et faktisk tilbaketog, hvorfor skulle Russland gå med på at en delvis seier omgjøres til et nederlag?

Noe slikt vil være militært meningsløst, og politisk umulig.

Det synes altså vanskelig å peke på et forhandlingsgrunnlag som russisk side kan reelt være interessert i, med mindre ukrainsk militær fremgang tvinger Russland til forhandlingsbordet.

Habermas og andre som holder fast i troen på «fredsforhandlinger», vurderer situasjonen motsatt: I den grad Vesten fortsetter å trappe opp forsyningene av våpen som respons på Ukrainas bønn om hjelp, lukkes rommet for forhandlinger fordi Ukraina da fortsatt vil ha et håp om å vinne fram.

De synes å tro at Russland ønsker forhandlinger, og at presset må legges på Ukraina for å få dette til å skje.

Implikasjonen av det de sier, er derfor at Vesten bør være tilbakeholdende med å gi Ukraina de våpnene landet ber om – hjelpen skal fortsette, men på et nivå som forhindrer at Ukraina taper, men samtidig ikke vinner. Dette, mener de, skal holde muligheten for forhandlinger åpen.

Denne tankegangen synes totalt urealistisk gitt Putins uttalte mål og investerte prestisje i krigen. Bare ukrainsk fremgang og russisk tilbakegang på slagmarken vil kunne tvinge Moskva til forhandlingsbordet.

Habermas, og andre med ham, er opptatt av at våpenleveransene angivelig har utviklet en «egendynamikk» som «mer eller mindre ubemerket kunne drive oss over terskelen til en tredje verdenskrig».

Rent militært er det vanskelig å se at Russland skulle velge å utvide krigen til Nato-området: Landet er allerede presset langs frontlinjen mot Ukraina – hva skulle da være meningen med å tvinge fram en krig der Russland vil være den underlegne part?

Om man ser for seg at det er en terskel som avholder Putin-regimet fra å utvide krigen utover Ukraina, må oppgaven for Vesten være å gjøre denne terskelen høyest mulig. Det skjer neppe ved å demonstrere ettergivenhet for militært press og trusler.

Det er derfor en annen «egendynamikk» enn den som Habermas ser for seg, som Europa og verden burde frykte: Situasjonen som vil oppstå om Russland vinner fram mot Ukraina, enten gjennom en fullstendig seier som utsletter Ukraina som selvstendig stat, eller i form av en russisk seier og et ukrainsk nederlag som fører til at landet blir delt.

Det første alternativet, at Russland vinner en fullstendig seier over Ukraina, vil føre til at Ukraina (og Belarus) faktisk og trolig også formelt vil bli innlemmet i Russland.

Et neste mulig skritt vil være at Georgia blir angrepet og helt eller delvis okkupert – for Russland vil ha erfart at aggresjon betaler seg og at Nato ikke griper inn militært utenfor traktatområdet. Resten av Europa vil da måtte legge til grunn at Russland vil kunne ekspandere videre – og vil måtte innrette seg deretter.

Resultatet vil bli massiv opprustning både i Russland-Ukraina-Belarus og i Nato – vi vil få den klassiske spiralen av opprustning og mistillit som historisk sett har ført til krig. Storkrigen – av uforutsigbart omfang og med uforutsigbare konsekvenser – vil ha rykket svært mange skritt nærmere. Det vil kunne vise seg at Europa har gått inn i en ny førkrigstid.

I Ukraina selv vil voldsbruken fortsette – det er ingen grunn til å tro at ukrainerne, verken på kort eller lang sikt, vil finne seg i russisk okkupasjon uten å gjøre motstand. I Russland vil ethvert tilløp til opposisjon bli slått brutalt ned.

Om landet blir delt – om ukrainerne altså lykkes med å beholde deler av landet som fritt område – er det vanskelig å tenke seg at dette vil bli en stabil grense. Valget for Vesten vil fortsatt være enten å la Ukraina gå til grunne, eller forsyne landet med våpen og annen støtte slik at det kan motstå ytterligere russisk ekspansjon inn i frie områder.

En slik situasjon, om den fortsette uten noen utsikter til en løsning, vil i seg selv innebære risiko for direkte konflikt med Russland ettersom en slik deling er vanskelig å tenke seg uten vestlige sikkerhetsgarantier til rest-Ukraina.

Å hjelpe Ukraina å holde ut er altså ikke en langsiktig løsning. De vestlige landene må velge mellom å sette Ukraina i stand til å slå tilbake den russiske invasjonshæren eller å akseptere et ekspanderende Russland.

I det siste tilfellet er det sannsynlig at Europa vil bevege seg inn i det som kan vise seg å være en ny førkrigstid – den tredje på litt over 100 år.