STØTTEERKLÆRING: – Vi er medsøstrene til Abida. Vi har samme kulturelle bakgrunn og vi kjenner godt til æreskulturen, æresvold og negativ sosial kontroll. Alle har vi sett og erfart hvilken tvangstrøye de negative sidene ved kulturen vår kan være, skriver kronikkforfatterne. Her er Abida Raja sammen med sin medforfatter, VG-journalist Håkon F. Høydal.

Én kvinnes frihetskamp er alle kvinners frihetskamp!

Det krever mot og styrke å fortelle om en oppvekst og et voksenliv preget av vold og negativ sosial kontroll, slik Abida Raja har gjort i boken «Frihetens øyeblikk».

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

AISHA NAZ BHATTI, statsviter
FARRAH GHAZANFAR, privat næringsdrivende
ASIFA MALIK, master teknologi og innovasjon
SOFIA RANA, antirasist og Rødt-politiker
KHOULA AHMED, advokat
MASHAL MANSOOR, finansrådgiver
FARYAL ANWAR, HR-rådgiver


Kritikken og mistenkeliggjøringen som Abida Raja utsettes for i deler av det norsk-pakistanske miljøet etter publiseringen av boken viser tydelig hvilke kamper hun har stått og står i.

En del synes å være personlig fornærmet over at Abida bretter ut sitt privatliv og utleverer familiemedlemmer. De tillegger henne egoistiske motiver, slik som at hun gjør dette for å tjene penger (!) eller driver med «skittkasting» mot sine egne.

Disse beskyldningene er så absurde at de ikke er verdig å kommentere engang. Andre har uttrykt støtte og mener det er på tide å ta et oppgjør med æreskultur, vold og negativ sosial kontroll.

Vi hører til den sistnevnte gruppen.

Vi er medsøstrene til Abida. Vi har samme kulturelle bakgrunn og vi kjenner godt til æreskulturen, æresvold og negativ sosial kontroll. Alle har vi sett og erfart hvilken tvangstrøye de negative sidene ved kulturen vår kan være, med sine rammer og kodekser som styrer, kontrollerer, dikterer og instruerer kvinner og menn ned til minste detalj.

Det begås en grov urett mot jentene når de må bære på sine skuldre familiens ære og skam. Det er en tung bør å bære. En tung bør pålegges også brødre, sønner, fedre og fettere som forventes å håndheve æreskulturens regler og lover.

Abidas historie kan ikke reduseres til en enkeltpersons opplevelser, men må sees i en større kulturell kontekst. Ved å dele sin personlige historie har Abida gitt oss alle et innblikk i en dysfunksjonell verden.

Historien hennes er en kraftig påminnelse om at vold, tvang og ekstrem kontroll lever i beste velgående, men at det også finnes håp og en vei ut.

Les også

Årets modigste bok! Bokanmeldelse: Håkon F. Høydal: «Abida Raja. Frihetens øyeblikk»

Historien til Abida Raja er engasjerende, spennende og imponerende ærlig om en frihetskamp bare de færreste ville ha…

Vi norskpakistanere er nødt til å løfte blikket og erkjenne at æresrelatert kontroll og vold eksisterer. Den frarøver enkeltmenneskers rett til å utfolde seg og leve frie liv. Vi kan hverken endre eller utvikle oss såfremt vi ikke erkjenner at den form for kontroll eksisterer.

Abid Raja, broren til Abida, sa i et intervju at Abida kommer til å brenne broer ved å komme ut med sin historie. Det stemmer ikke. Flere broer er intakte. Abida og andre kvinner i lignende situasjon skal vite at mange unge jenter og kvinner (og menn) i det norsk-pakistanske miljøet står ved deres side.

Boken har skapt stort engasjement i ulike fora, blant annet i vloggkanaler på Snapchat som «Desibloggerne» og «Multidamene». Disse kanalene har en stor følgerskare av kvinner med flerkulturell bakgrunn.

Mange av oss er selvstendige, oppegående, ressurssterke, aktive i samfunnet, og bidrar til fellesskapet. Vi engasjerer oss i temaer som negativ sosial kontroll, tvang, æreskultur, vold i nære relasjoner.

Medsøstrene som har diskutert boken gir uforbeholden støtte til Abida. Dette er, om du vil, den positive sosiale kontrollen. Den korrigerer, sier ifra, bryter opp tankesett og holdninger som vi hverken ønsker å videreføre eller opprettholde.

Vi er i en brytningstid – den patriarkalske strukturen begynner å bli rusten. Sakte, men sikkert er den i ferd med å smuldre opp. Det kommer imidlertid ikke av seg selv.

Det er når vi tar disse kampene i offentligheten, internt i familiene, i møte med ulike institusjoner og myndigheter, i samtaler med venner, m.m. at vi kan utvikle og forbedre oss.

Pluss content
Les også

Abida Raja: Har ikke flere tårer igjen

For oss er det viktig å ha eierskap til både problemene og løsningene – vi kjenner kulturen innad. Vi må inkluderes i beslutningsprosessene. Medvirke til å utvikle politikk, tiltak og virkemidler som faktisk virker. Det nytter ikke å innføre diverse forbud, iverksette handlingsplaner når målgruppen ikke anerkjenner tiltakene.

Da risikerer man at folk går under radaren. Tiltakene må ha legitimitet, og de som iverksetter og gjennomfører må ha tillit i miljøene.

De første norskpakistanerne som kom til landet, har strevd og jobbet hardt for å gi sine etterkommere gode liv. Det er ingen tvil om at etterkommerne – annengenerasjonen – har lyktes med å skape gode liv materielt sett og velstandsmessig.

Men alt dette er mildt sagt forgjeves hvis man mentalt sett fortsatt befinner seg i en pakistansk landsby hvor denne strukturen holdes i hevd. Vi må se fremover og stille oss et sentralt spørsmål: hvilken arv vil vi etterlate for de neste generasjonene?

Er det ikke slik at vi ønsker for våre barn frihet til å utfolde seg, utforske verden, utvikle kritisk sans, være frie tenkende individer som begir seg ut på dannelsesreisen med mot og selvtillit?

For Abida kom denne reisen noe sent, men vi kan lære av den og stå sammen om frihetskampen. En kamp og rett til å leve et verdig liv. Det er en grunnleggende rett.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no