Foto: Roar Hagen

Kommentar

Brexit-slaget om Storbritannia

Erkepopulisten Nigel Farage utslettet sitt første parti, UKIP, bidro til å splitte de konservative og har denne uke rasert Brexitpartiet. Nå kan han fordrive Boris Johnson fra statsministerboligen i Nr. 10 Downing Street.

Nei, hva skal den euroskeptiske høyresiden i Storbritannia med fiender når man har venner som Farage …

I ettermiddag utløper nominasjonsfristen til parlamentsvalget 12. desember.

Før helgen erklærte Brexitpartiets grunnlegger at han ville mobilisere kandidater i mer enn 600 av landets 650 valgkretser. Det utløste panikk i Det konservative partiet, som trenger hver eneste EU-uvennlige stemme for å «få det gjort», som er statsminister Boris Johnsons brexit-mantra.

Britenes system med flertallsvalg i enmannskretser betyr at vinneren tar alt. Det ene mandatet i valgkretsen går til kandidaten med flest stemmer. Det kåres ingen andreplass, ingen utjevningsmandater. Følgelig kan et parti som gjør det godt på nasjonale meningsmålinger likevel miste mange mandater og tape seter i nasjonalforsamlingen på dommens dag.

Bare spør Theresa May.

les også

Valgsjokket: May-day!

Da hun utlyste nyvalg i april 2017 lå hun 21 prosentpoeng foran Labour-leder Jeremy Corbyn på meningsmålingene. Da resultatet var klart hadde Torypartiet fått 42 prosent av stemmene, en fremgang, men likevel fått 13 færre representanter – og forspranget på Labour var knappet ned til fattige 2,4 prosentpoeng.

Valgordningen tar med andre ord ikke hensyn til at De konservative og Brexitpartiet i sum er større enn opposisjonspartienes oppslutning i et flertall av enmannskretsene. Tvert imot bidrar valgsystemet til å splitte høyresiden og de euroskeptiske stemmene, slik at Tory-kandidaten i mange slike kretser ville blitt nummer to, eller tre.

Det gjelds ikke.

les også

Brexitvalget

Derfor ble Nigel Farage gjennom helgen knegått av statsministeren: Trekk Brexitpartiets kandidater for å unngå en ødeleggende konkurranse om avgjørende velgere!

En tydelig presset Farage ba derfor sine oppmeldte kandidater i 317 Tory-kontrollerte enmannskretser om å tre tilbake. Alle hadde de betalt mer enn tusen kroner hver til Nigel Farages partikasse for å få fronte Brexitpartiet i respektive valgdistrikter. Penger Farage nekter å refundere de ydmykede kandidatene.

De indre reaksjonene har ikke uteblitt. Sentrale tillitsvalgte har begynt å tone opprørsflagg, og ber kandidater i opplagte brexit-kretser stille likevel, som uavhengige euroskeptikere. Hvis noen våger å opponere på denne måten får Boris Johnson noen ekstra slag å utkjempe.

les også

Brexitpartiet gjør helomvending - trekker kandidater i Tory-kretser

Som om han ikke hadde bekymringer nok. Det meste er uklart i dette parlamentsvalget, hvor hele 40 prosent av dem som deltok i 2017 sier de vil stemme annerledes i 2019, ifølge en Populus-undersøkelse.

Velgerne er på vandring som aldri før, og befolkningen synes like splittet som de to største politiske partiene. Moderate velgere i begge leirer avskyr sin egen partileder. Sentrumsnære konservative betakker seg for den potensielle alliansen med Nigel Farage, mens Labour ikke aner hva de skal gjøre med noen av sine egne bastioner hvor brexit-majoriteten var høyere enn i noen Tory-krets.

les også

Ingen brexit

Uklart er det også hvordan Farages «gavepakke til Boris», som han selv kaller det, vil slå ut. Den kan hjelpe de konservative å beholde de 317 mandatene som ble vunnet i 2017. De første meningsmålingene tirsdag – da det ble kjent at Brexitpartiet ikke kommer til å utfordre toryene på hjemmebane i disse valgkretsene – viste en solid fremgang for de konservative: Opp til 42 prosent, og en tosifret ledelse på Jeremy Corbyn.

Som den observante leser vil ha lagt merke til er dette déjà vu-målinger som minner om 2017.

Boris Johnson trenger 326 mandater for å ha majoritet i Underhuset. Sikkerhetsmarginen for å sitte trygt er åtte prosentpoeng.

les også

Grenseløse Boris

Så da er spørsmålet: Vil det bli enklere eller vanskeligere, mon tro, å vinne de nødvendige tilleggsseter i dagens Labour-kontrollerte valgdistrikter når de konservative først må konkurrere om Brexitpartiets stemmer før de kan angripe venstresidens velgere?

Svaret gir seg selv. Boris Johnson vet selvfølgelig at sikre Tory-kretser ikke er veien til seier. Skal han ha noe som helst håp om å feire jul i Nr. 10 må han bryte gjennom «den røde veggen» som områdene i nord- og midt-England kalles, Labour-bastioner som stemte for å forlate EU, og hvor Brexitpartiet gjorde rent bord i valget til Europaparlament i vår. Det er forståelig at Nigel Farage vil prøve seg her, men det gjør ham også til «Ja-sidens hemmelige våpen», som den EU-vennlige ukeavisen The New European døpte ham for et par dager siden.

Analyser indikerer at Farage stjeler to stemmer fra Boris Johnson for hver stemme han kan rappe fra Corbyn. Skottland forpurrer ytterligere. Her har de konservative i praksis avviklet seg selv etter Johnsons enøyde brexit-kjør, mens det Labour-vennlige nasjonalistpartiet SNP omtrent er enerådende.

les også

Bom igjen, Boris

Legg så til valgets eneste fellesliste, der de EU-orienterte Liberaldemokratene har inngått samarbeid med De grønne og sosialdemokratiske Plaid Cymru i mer enn 60 valgdistrikt i Wales og England. Det valgtekniske samarbeidet kan gi dem 40 – 50 mandater, ifølge optimistiske beregninger.

LibDem var partner i David Camerons første regjering, Storbritannias første koalisjon siden krigen, men representerer nå den tydeligste EU-vennlige opposisjonen til Johnsons regime.

les også

De konservative: Fra folkeparti til sekt

Nigel Farage, derimot, er skapt av EU-motstand. Den har gitt ham et lukrativt liv i Europaparlamentet, som også vil gi ham en gullkantet pensjon. Han har fått en plass i rampelyset, blitt venn med Trump og har kunnet iscenesette seg selv som høyrepopulismens seidelsvingende skøyer.

Boris Johnson kan ha god grunn til å frykte at Farage innerst inne ikke ønsker at ekvipasjen som brakte ham opp og frem skal bli til et gresskar igjen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder