GRENSER: – Normer for flørt og erotisk samspill varierer mellom mennesker og miljøer endrer seg over tid. Det gjør at erotisk og seksuelt samspill kan forstås på ulike måter av ulike personer og til ulike tider – og at det nettopp skjer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Debatt

Et gjensyn med #metoo

Som feminist og kjønnsbevisst forsker så jeg viktigheten av metoo-bevegelsen. Jeg heiet på kvinnene som sto fram med sine historier, jeg stilte meg bak alle som hadde vonde erfaringer. Samtidig var det noe annet der, noe farlig og ubehagelig.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

Haddy Njies mye omtalte «Dagbok» har ført til at diskusjonen om #metoo har blusset opp igjen, flere måneder etter at den beveget en hel verden. Den skapte en viktig debatt om hvordan mektige menn kan og ikke kan behandle kvinner, og den satte i gang en endringsprosess som fikk betydning for mange. I Norge var Trond Giske en av de som fikk merke bølgene fra #metoo. Njies bok er klart formulert som et forsvarsskrift for sin mann.

Som feminist og kjønnsbevisst forsker så jeg viktigheten av det som skjedde. Jeg heiet på de kvinnene som sto fram med sine historier, jeg stilte meg bak alle som hadde vonde erfaringer. Jeg var glad for at det skjedde bevisstgjøring omkring forholdet mellom makt og seksuell atferd. 

Samtidig var det noe annet der, noe farlig og ubehagelig, noe som var vanskelig å skrive og snakke om, noe som jeg fortsatt strever med å sette ord på. For alle #metoo-saker er ikke enkle og opplagte, klart innenfor grensene mellom svart og hvitt. Hvordan finne et språk for det? Hvordan formidle standpunkter som ikke tvinges inn i motsatser: rett eller feil, sant eller falskt, for eller imot?

Vi har et behov for å ivareta rommet for nyanser, sørge for at det sammensatte og komplekse ikke forsvinner. Normer for flørt og erotisk samspill varierer mellom mennesker og miljøer, spilleregler forhandles, grenser er forskjellige og kontekstavhengige, meninger endrer seg over tid. Det gjør at erotisk og seksuelt samspill kan forstås på ulike måter av ulike personer og til ulike tider – og at det nettopp skjer.

Hilde Gunn Slottemo. Foto: Nord Universitet

La meg bruke et eksempel fra egen forskning for å illustrere. 

For mange år siden intervjuet jeg kvinner som begynte å jobbe i tungindustrien på 1970-tallet, i et skittent, røft og mannsdominert arbeidsmiljø. I starten opplevde de motvilje fra ledere og mannlige kollegaer, men det snudde raskt. Da jeg senere snakket med kvinnene, fortalte de om et morsomt arbeidsmiljø med trivsel, kameratskap og hyggelige pauser med kortspilling, wienerbrød, spøk og latter. De kunne likevel få reaksjoner som kvinner i mannsmiljø: å bli klappet på baken eller lugget i håret, oppleve grov prat, seksualiserte vitser og frekt snakk om kvinner. Men det ble ikke beskrevet som ufint eller sjikanerende, men presentert som en del av arbeidsmiljøet. Om mennene «klappet meg på skulderen eller kneip meg sånn her, det kaller ikke jeg for sexpress. Noen, vet du, de blir jo hysterisk bare noen peller dem i sia, ikke sant. Da hyler de opp. Det synes ikke jeg gjorde noen ting», uttalte ei av kvinnene. Mennenes handlinger ble altså akseptert og framstilt som en naturlig del av arbeidsmiljøet.

Jeg har grublet mye på dette. Hvorfor aksepterte kvinnene det jeg med mitt blikk ville kalt seksuell trakassering eller sjikane?

Da kvinnene begynte å jobbe i tungindustrien, gikk de fra å være husmødre til godt betalte industriarbeidere i jobber med høy prestisje. De var likeverdig mennene i status og lønn. Det gjorde det nok lettere å tolke behandlinga de fikk som «humor» og en «naturlig» del av miljøet. 

les også

Sliter med å bli kvitt trakasserings-stempelet

I tillegg var det viktig for de kvinnelige produksjonsarbeiderne – som daglig gikk i tunge hjelmer, skitne kjeledresser og med møkkete hud og hår – å formidle femininitet. Å bli klappet på baken og lugget i fletta var viktig som tegn på at deres kvinnelighet ble sett og anerkjent. Til tross for et støvete og skittent arbeid var de fortsatt feminine og attraktive kvinner. Det erotiske spillet ga trolig en heteroseksuell gjensidig bekreftelse som begge kjønnene satte pris på. Det ble ikke automatisk definert som sexpress, sjikane eller kvinnediskriminering.

Forhandlingene om akseptabel væremåte var selvfølgelig en kamp som utspilte seg på mennenes banehalvdel. «Når du skal være i lag med ulver, så må du tute i lag med ulver», fortalte ei – et talende eksempel på hvordan kvinnene tilpasset seg de spillereglene som fantes i miljøet. Den tøffe og direkte omgangstonen med erting, banning og grove vitser ble et premiss for samværet, noe en måtte forholde seg til.

Denne aksepten var ingen selvfølge. Kontrasten til kvinnelige renholdere i tungindustrien er slående. De tolket mennenes handlinger og holdninger helt annerledes enn kvinnene i produksjonen: som barnslig og ekkel, irriterende eller provoserende – på alle måter negativ.

Trolig spilte yrkenes status og prestisje en rolle i denne forskjellen. Kvinnene i produksjonen ble inkludert i et yrke som sto høyt på lønns- og statusstigen. Det ga dem selvtillit og tyngde nok til å kunne avfeie arbeidsmiljøet som lek og humor. Renholderne var derimot underordnet de mannlige produksjonsarbeiderne både i form av kjønn og på bakgrunn av yrke, prestisje, respekt og anseelse. Det gjorde at ganske like handlinger ble fortolket på temmelig ulike måter, med forskjellige strategier for hvordan en skulle forholde seg til de mannlige kollegene.

Hvilken lærdom kan vi trekke ut av disse eksemplene? Én er at det er vanskelig å komme med faste, tidsuavhengige og tydelige definisjoner av sexpress, seksuell trakassering og kjønnet sjikane. Jeg er derfor uenig med dem som med sikkerhet hevder at det «finnes rett og det finnes galt. Det finnes noe som er sant». Hadde det enda vært så enkelt! Grensene for akseptabel atferd endrer seg fra miljø til miljø, fra individ til individ. De er situasjonsavhengige og vekslende. Jussen setter selvfølgelig rammer for hva som er akseptert og lovlig, men innenfor dem foregår det komplekse forhandlinger som verken er enkle å forstå eller regulere.

Det skaper vanskelige spørsmål om hvem som kan snakke på vegne av andre. Kan jeg vurdere behandlinga av produksjonsarbeiderkvinnene som overtramp, mene at de hadde en form for «falsk bevissthet» som gjorde at de ikke skjønte at de ble trakassert av menn? Og omvendt: Hvordan kan jeg le med industrikvinnene, men samtidig støtte renholderne i deres kamp mot sjikane? 

Både kvinner og menn må trå varsomt i situasjoner som kan misforstås. Når reglene for flørt og erotisk lek varierer kan ikke kvinner alltid vente at menn skal skjønne dem av seg selv – og vise versa. Samtidig må det være en viktig tommelfingerregel at den som har høyest posisjon har det største ansvaret for at ting ikke misforstås. Den mektige har en forpliktelse til å skjønne og reflektere over sin egen makt. Det er forskjell på å være en ung AUF’er og en voksen statsråd.

Om ikke annet: Den lærdommen bør #metoo og Giske-saken ha lært oss.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder