Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Som en rullende Steen

Tidligere Ap-formann Reiulf Steen var en rastløs grubler på vei mot et mål han mistet av syne. Det blir gode, men tragiske, historier av slikt.

Da jeg som (relativt) ung journalist i avisen Klassekampen ble satt til å skrive om de små, men evige kampene som raste på venstresiden i norsk politikk, var Reiulf Steen et yndet intervjuobjekt. Ikke sjelden ringte vi den gamle og skadeskutte Ap-kjempen for å få gode sitater med brodd mot den daværende Ap-ledelsens «nyliberale» høyresving.

Og Reiulf – han var lett å bli på fornavn med – leverte. Hjemme på Fjellstrand på Nesodden, i villaen han og kona Inés Vargas kalte «Macondo» etter Gabriel García Márquez’ berømte roman «Hundre års ensomhet», refset han den politiske retningen Ap bega seg inn på under Jens Stoltenberg, samtidig som han roste det gryende rødgrønne samarbeidet. Daværende kommunalminister Erna Solberg hadde han en slags advarende respekt for: «Hun vet hva hun gjør», sa han, og mente det ikke positivt.

Nå foreligger biografien over Steen, skrevet av Hans Olav Lahlum. Det er forfatterens tredje Ap-biografi (og mer er på gang, ifølge ryktene). Først kom boken om Oscar Torp, mannen som statminister-vikarierte for Einar Gerhardsen på 1950-tallet, så biografien om selveste Haakon Lie, den mest hardbarkede av dem alle i Arbeiderpartiets brutale historie. Og nå, altså, en murstein om Reiulf Steen, Aps eneste etterkrigs-partileder som aldri ble statsminister (i tillegg til nåværende Ap-leder Støre, selvsagt, men han har muligens ennå sjansen). En mann som var Haakon Lies rake motsetning, noe Lie ofte ga uttrykk for.

Jeg har kun rukket å bla litt frem og tilbake i Lahlums kraftpakke (til sammen 670 sider), men det virker som solid håndverk fra en historiker som har bedre oversikt over Aps fascinerende historie enn de fleste. Krimforfatteren og SV-politikeren fra Gjøvik er en arbeidshest av de sjeldne, og behandler sine hovedkarakterer med respekt, men aldri med underdanighet. Lahlum er aldri perfid, men heller ikke uten brodd, og fører en prosa som ikke helt tilhører vår tid, noe som i grunnen er ganske fint. Jeg gleder meg til å lese boken skikkelig. Den har allerede har fått meget fine kritikker.

les også

Bokanmeldelse: Hans Olav Lahlum - «Reiulf Steen. Historien, triumfene og tragediene»: Den tragiske helten

Jeg hadde sansen for Reiulf Steen. Noe av det var påvirket av far min, som holdt Steen høyt. «Hainn Reiulf va’ visjonær», lød hans beskrivelse, og det stemte jo, det. Steen hadde mildt sagt talegavene i orden. Ingen kunne som Reiulf Steen i godt driv foredra over stadig nye versjoner av den sosialdemokratiske grunnfortellingen. Da jeg intervjuet ham for Klassekampen i 2004 understreket han fortellingens kraft i det sosialdemokratiske prosjektet: – En venstrebevegelse må analysere virkeligheten, ha en visjon, definere sin fiende og på grunnlag av dette utmeisle en strategi for kampen videre, sa Steen, og det var jo ikke så dumt sagt.

Steen var dessuten en framifrå skribent og journalist, og skrev flere svært lesverdige og ærlige bøker. Han var sosialdemokrat i kropp og sjel, arbeidersønn og hengiven partimann. Han befant seg alltid til venstre i partiet, men var også Aps mest overbeviste (og overbevisende) EU-tilhenger.

En kompleks figur, altså, som det gjerne heter om folk som ikke helt når opp dit de selv mente de burde ha nådd. Steen hadde en unipolar lidelse (viste det seg), led av angst og depresjoner, og var i perioder i bror alkohols hule og fule hånd. Jeg besøkte ham hjemme på Nesodden to ganger, og begge gangene var Inés bortreist, og Reiulf hjemme alene. Det vil vært å overdrive å kalle ham trygg på seg selv. Jeg møtte en plaget mann, preget av sykdom og nederlag. Men resignert var han likevel knapt.

For i karrierens høst, etter at han kom hjem fra Chile, Inés’ hjemland, landet på den andre siden av verden, der han fiffig nok ble utpekt til Norges ambassadør, ble han først leder for Europabevegelsen, deretter nestleder i den globaliseringskritiske organisasjonen Attac. To verv som kanskje stod i motsetning til hverandre. Om det siste, og muligens overraskende, vervet sa han at «enhver verdikonservativ i Norge kan slutte seg til alt vi står for». Han ble nok ikke mer populær i visse Ap-kretser av å representere en organisasjon som var dominert av ytre venstre. Men for den aldrende Reiulf gjaldt nok den gamle devisen om at «freedom’s just another word for nothin’ left to lose».

Og så var det denne lurvete påstanden om et lidenskapelig forhold mellom ham og Gro Harlem Brundtland, da. Jeg tror vi lar den ligge. Gro vant Ap, med oppbacking fra n’Einar Gerhardsen sjøl, og Reiulf ble satt sjakkmatt. Det var nok en blytung erkjennelse for vår mann. Men han hadde seg selv å takke, og det visste han nok selv. Reiulf ble aldri noen statsmann, og kunne kanskje heller aldri bli det. Men som inspirator og historieforteller var han bedre enn de fleste.

Dagens Ap mangler åpenbart en slik kraft.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder