Kommentar

Hadia Tajiks meningspoliti

Det er en usedvanlig dårlig idé at politiet på egen hånd skal straffe ytringer, slik Ap ønsker. Rasismen bekjempes best i det åpne rom.

Aps nestleder Hadia Tajik tok tidligere i sommer til orde for at politiet skal kunne bøtelegge hets og hatprat med forenklede forelegg. Som det heter i forslaget hun og partifeller har lagt frem for Stortinget: “Legge til rette for at politiet får myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr eller annen administrativ sanksjon for netthets”.

Å foreslå at politiet skal vurdere om uttalelser og meningsytringer bryter med straffeloven §185, den såkalte rasismeparagrafen, nærmest som en rutinejobb, er en grov undervurdering av dilemmaene som oppstår når ytringsfriheten skal innskrenkes.

les også

Vil gi bøter for netthets: – Gjør det vanskeligere å være rebell i kjellerleiligheten

Den enkelte politimann kan ikke vurdere dette, som en administrativ forordning. Det vil være å det samme som å gjøre politiet vårt til et meningspoliti. Det bryter med alt vi står for, med demokratiske grunnprinsipper, og verdiene vårt samfunn er tuftet på. Intet mindre.

Siv og Sylvi

Men angrepene på Tajik fra Frps leder Siv Jensen og partiets nestleder Sylvi Listhaug er heller ikke særlig imponerende. De mener at et “krenkelseshysteri” har spredd seg i Norge, og at hensynet til dem som blir krenket av ytringer er så sterkt at det går utover ytringsfriheten.

Slik er det ikke. Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Norges suksess er forsamlingshusene, talerstolene og folkemøtene. Vi har tradisjon for brede og folkelige debattprogrammer – som tidligere Holmgang i TV2 med Oddvar Stenstrøm, eller dagens Debatten i NRK med Fredrik Solvang. I Norge går vi løs på vanskelige temaer med en direkte tone, vi liker at ulike syn kommer frem.

les også

Listhaug og Jensen i full ordkrig med Tajik om ytringsfriheten

Denne sommeren har det gått en debatt om berettigelsen av straffelovens §185, den såkalte rasismeparagrafen. Prinsipielt mener jeg at vi ikke burde ha en rasismeparagraf. Men det er vanskelig å kutte den helt ut, Norge er forpliktet av internasjonale konvensjoner til å ha straffebestemmelser mot rasisme.

Domstolenes rolle

Likevel kan rasismeparagrafen gjøres mindre omfattende, slik Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid gikk inn for. Da vil den ramme de groveste tilfellene. For eksempel gjentatte grove krenkelser av minoriteter, med uttalelser som undergraver menneskeverdet og hisser opp stemningen mot dem. Et av de groveste eksemplene på dette i nyere tid er Rwanda. Det endte med folkemord.

Aps nestleder Hadia Tajik ønsker å gi politiet større fullmakter i kampen mot netthets. Foto: Frode Hansen

Som hovedregel bekjempes rasismen best med argumenter. Holdninger forsvinner ikke selv om det blir forbudt å uttrykke dem. Kommer ikke løgnene frem i lyset, kan de heller ikke bli imøtegått og korrigert. Da kan de vokse seg sterkere.

Med dagens rasismeparagraf er det viktig at domstolene håndterer slike saker på en fornuftig måte. Et godt eksempel på dette er en dom fra Agder lagmannsrett, avsagt i sommer. En mann var tiltalt for å ha fremsatt hatefulle ytringer i fire tilfeller. Han ble bare domfelt for tre av dem. Den fjerde ytringen, som rettet seg mot islam som religion, ble ikke ansett som brudd på loven.

Krenkende religionskritikk

Slik må det være. Loven skal beskytte mennesker, ikke ideologier eller religiøse dogmer. Religionskritikk må være beskyttet av ytringsfriheten, også når den kommer i en form mange vil oppleve som krenkende.

les også

Er det mulig å elske Norge og Koranen samtidig?: Mange frykter at islam endrer Norge

Det er ikke sikkert at dette er tiden for å innskrenke eller avskaffe rasismeparagrafen. Hetsen mange blir utsatt for på nett, kan gjøre enhver fortvilet. Problemet er at trusselen om straff ikke fjerner rasismen. Grumset lever i kommentarfelt og sosiale medier. Særlig unge mennesker med minoritetsbakgrunn får mye hets og hat her. Mange av dem får også motstand og kritikk fra sine egne miljøer. Flere har opplevd at det kan ha en høy pris å utfordre egen kultur og religion. Den sosiale kontrollen er ofte mer usynlig, og vanskeligere å snakke om.

Norge, Sverige og USA

Det er interessant å se hvordan ulike land forholder seg juridisk til rasisme og hatprat. I Norge har vi et åpent og tidvis ganske direkte ordskifte, samtidig som vi har en rasismeparagraf som også setter grenser. I Sverige er det mye vanligere å ilegge straff for rasistiske og hatefulle ytringer. Samtidig har svenskene langt større problemer enn oss med høyreekstreme. I Sverige marsjerer nynazistene jevnlig i gatene. Det skjer kun unntaksvis i Norge.

les også

Det nye stammesamfunnet

I USA, der det ikke er begrensninger for ytringsfriheten i lovverket, er det sterkere sosiale sanksjoner. Den såkalte identitetspolitikken står sterkt. Kontroversielle (og ikke særlig kontroversielle) talere blir jevnlig av-invitert ved universitetene fordi de har uttalt noe som en gruppe mennesker finner krenkende. Mange betviler meningsmotstandernes sinnelag. De tror ikke at motparten ønsker det beste for samfunnet. Slik blir til gift i samfunnsdebatten.

Ikke for eller mot rasisme

Det er ikke sikkert at det er forskjellene i rettsstatenes håndtering av rasistiske uttalelser som fullt ut forklarer forskjellene disse landene imellom. Men de forteller i hvert fall at det ikke er straffebestemmelsene alene som avgjør i hvor stor grad rasismen griper om seg – eller hva slags debattklima som råder i et samfunn.

Dette er viktig å huske i vår egen debatt om ytringsfrihet og rasisme. Diskusjonen om rasismeparagrafens fremtid handler ikke om hvem som er mest mot rasisme. Å være mot å gjøre ord straffbare er ikke det samme som å være for rasisme. Og å være for rasismeparagrafen betyr ikke å være mot ytringsfrihet.

Det vi bør bli enige om, er at det ikke er politiet som skal sette grensen for hva hver og en av oss kan si. Vi trenger ikke et meningspoliti i Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder