bilde

Kommentar

Erna må slutte å smiske med Kina

Det kler Norge dårlig å være bestevenn med et av verdens verste diktaturer. Vi har råd til å holde større avstand til Kina. Dessuten vil det gjøre oss tryggere.

Det finnes få eksempler i verdenshistorien på at det går fredelig for seg når en dominerende stormakt må vike plassen for den som er på vei opp. Nå stiger Kina frem som en ny supermakt i verden. Og den som er i ferd med å bli forbigått, er USA, vår nærmeste allierte. De to gigantene er på full kollisjonskurs.

Vi risikerer å komme i en situasjon der vi må velge side. Da kan det være greitt å ikke ha for tette bånd til den parten som står lengst fra oss i verdisyn.Kina er et diktatur med politiske fanger, grove menneskerettighetsbrudd og undertrykking av det frie ord. Det er et “Storebror ser deg”-samfunn som kontrollerer sine innbyggere så sterkt at myndighetene nærmest har oversikt over hva folk tenker.

les også

Klar tale om Kina

Konsentrasjonsleire i Kina

Jeg sto på Eidsvolds plass da formannen i den kinesiske folkekongressen, Li Zhanshu, besøkte Stortinget denne uken. Han regnes som Kinas tredje mektigste mann. Demonstrantene jeg sto sammen med, var forvist langt bak på plenen, bak de regimelojale kineserne som hadde møtt opp for å hylle sin leder.

De demonstrerende uigurene var skjøvet bak med sine plakater med bilder av familiemedlemmer som har forsvunnet i hjemlandet. I den kinesiske provinsen Xinjiang er mellom 1 og 2 millioner uigurer internert i konsentrasjonsleire, eller det kinesiske myndigheter kaller “skoleringsleire”.

Det kinesiske regimet ønsker å undergrave de muslimske uigurenes identitet. Kineserne er tålmodige. Selv om de møter motstand i denne og kanskje også i den neste generasjonen, tror de at de på sikt klarer å viske ut de religiøse og kulturelle særtrekkene til uigurene, og gjøre dem til «gode kinesere».

I BAKGRUNNEN: Uigurer og andre demonstrasjoner måtte stå i bakgrunnen da en av Kinas mektigste menn besøkte Norge Foto: Frode Hansen

Kameraer overalt

Lykkes de ikke med det, har de uansett skapt et effektivt kontrollsystem. Xinjiang-provinsen er et laboratorium for Kinas omfattende eksperimenter med å registrere og overvåke innbyggerne. Kineserne er uhyre avanserte i den digitale overvåkingen. New York Times-journalist Paul Mozur var nylig i Xinjiang, og forteller om kameraer over alt, tett i tett. Med blant annet ansiktsgjenkjenning og lagring av alle opplysninger, også fra obligatoriske legesjekker, har myndighetene full oversikt over uigurene i provinsen.

Kinesiske myndigheter overfører erfaringene de gjør her til andre deler av Kina. Ved hjelp av kontroll og overvåking er kommunistregimet i ferd med å innføre et poengsystem, der innbyggerne belønnes eller straffes ut fra hvordan de oppfører seg. Alt fra kjøp av fly- og togbilletter til skoleplass til barna kan stå på spill.

les også

En ny og farlig supermakt

Jubel med bismak

Det er dette regimet Erna Solberg og hennes regjering bøyer nakken for. I sin streben etter å få normalisert forholdet mellom Norge og Kina, seks år etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, gikk regjeringen i 2016 langt i å love at de aldri mer skulle gjøre noe som kineserne ikke likte. Norge har blitt belønnet. Som et av ytterst få land i Europa kan vi være i ferd med å få på plass en frihandelsavtale med Kina. Mange i næringslivet er begeistret. Men jubelen kan få en stygg bismak.

Sikkerhetspolitikken har fått en annen tyngde bare i løpet av de siste årene. Kina og Russland forsøker fra- hver sin kant, på hver sine vis, å undergrave våre vestlige demokratier. Russerne blander seg inn i valg og demokratiske prosesser i andre land for å “bevise” overfor sine egne borgere at vestlig demokrati ikke er en god ide.

Trump og Huawei

Kina ønsker at flere land som er i ferd med å lykkes, skal velge deres form for økonomisk vekst kombinert med et autoritært styresett. Tanken bak synes å være at jo flere som går Kinas vei, jo mer aksept i verdenssamfunnet blir det for den kinesiske samfunnsmodellen.

Derfor er kinesiske myndigheter rause både med lån og støtte til store prosjekter i fattige land. Slik blir Kina en stormakt, med innflytelse langt utover sine egne landegrenser.

les også

Faresignal i Kina

USAs president Donald Trump forbød denne uken amerikanske selskaper å bruke utstyr fra telegiganten Huawei. Dette ser mange som et ledd i handelskrigen mellom de to landene. Men også tidligere presidenter har advart mot den kinesiske telegiganten.

EU har bedt alle sine medlemsland om å foreta en sikkerhetsvurdering for å sikre utbyggingen av sine 5G-nett. Bakteppet er frykten for at kinesiske myndigheter skal komme inn “bakveien” til kritisk digital infrastruktur. Norske sikkerhetstjenester har advart om det samme. Likevel skal Huawei være med på å bygge ut 5G-nettet i Norge.

Økt eksport i kulda

Det er vanskelig å se for seg at den norske regjeringen vil gjøre noe som helst for å forstyrre forholdet til Kina - som å stille spørsmål rundt Huawei. Regjeringen vil ikke tilbake til fryseboksen, særlig ikke etter å ha gitt opp så mange prinsipper for å komme ut av den.

les også

Høyres underlige Kina-vennlighet

Paradokset er at det gikk ganske bra økonomisk også de seks årene Kina møtte oss med en kald skulder. Eksporten fra Norge til Kina økte med nesten 50 prosent i denne perioden.

Mindre prisgitt velvilje

Selvsagt må Norge ha et ryddig og avklart forhold til Kina. Men det er verdt å huske at det finnes andre interessante partnere. Mange land i Sørøst-Asia har sterkere vekst enn Kina, de har mindre autoritære regimer, og står nærmere oss i verdier og styresett enn det Kina gjør. Det er grunn til å spørre hva vi hadde fått igjen hvis både myndigheter og næringsliv hadde brukt like mye ressurser på disse landene som på forholdet til Kina.

Vi hadde i hvert fall vært mindre prisgitt kinesiske myndigheters velvilje. Vi hadde hatt en regjering som sto med rakere rygg i møte med diktaturer. Og det hadde vært lettere for oss, dersom det virkelig spisser seg til mellom Kina og USA.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder