GIR SEG: Max Røiseland kjørte Europa Cup i år, men føler ikke han får nødvendig støtte av skiforbundet og legger opp. Foto: Tucker Marshall

Debatt

Hvem er Norges Skiforbund egentlig til stede for?

Etter rekordsterke år har Norges Skiforbund snart halvert antall alpinister på landslag. Forbundet stiller ikke sine ledere ansvarlige for dårlig sponsorarbeid og svak økonomistyring, men soler seg i glansen fra utøvere som foreldre, klubber og skigymnas har bygd opp.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MAX RØISLAND, eks-alpinist

I mars 2019 kranglet Norges Skiforbund og Henrik Kristoffersen om hvem som har markedsrettigheter til de norske alpinistene.

I media kunne man lese om Henriks krav om «fysioterapeuter og helikoptre.» I virkeligheten handlet rettsaken om Skiforbundets monopol på utøvernes sponsorrettigheter.

Henrik ville - i likhet med Aksel Lund Svindal og mange andre skinasjoners løpere - ha én privat sponsorplass. Dette ville i tillegg betale inn penger til Skiforbundets breddesatsing og dermed gjøre inntektsgrunnlaget deres større. I rettsaken ble Kristoffersen fremstilt som en egosentrisk kranglefant som kun var ute etter penger, mens NSF var garantisten for at også de på nivået under skulle få et tilbud som kunne gjøre dem til verdensmestere.

les også

Skiforbundet svarer: Alpintalent i strupen på skiforbundet

Som kjent vant Skiforbundet saken og er dermed sikret alle markedsrettigheter på enhver utøver som skal representere Norge i Europa Cup og World Cup.

Har dette bidratt til at økonomien i Skiforbundet generelt og i alpint spesielt har blitt bedre? Overhodet ikke.

Jeg har i år konkurrert for Norge i Europa Cup etter fire år på universitetslag i USA. Jeg har nå på nært hold opplevd hvordan dårlig sponsorforhandling, svak forvaltning av midler, og uklare retningslinjer sakte, men sikkert bidrar til en systematisk nedbygging av norsk alpinsport.

Før dette har jeg vært en del av satsning fra Norges Skiforbund kun én gang da jeg deltok i junior-VM. Der måtte vi selv betale for både opphold og landslagsklær med Skiforbundets sponsorer som vi hadde på oss da vi mottok medaljene.

I mitt siste semester på universitetet i USA leverte jeg gode nok resultater i kontinentalcuper og NM til å være godt innenfor NSFs kriterier for landslag. Disse kriteriene er langt høyere enn for landslagene til de andre store skinasjonene som Østerrike, Frankrike, Italia og Sveits.

les også

Skårdals sønn på vei mot toppen: Tatt ut på Østerrikes landslag

En måned etter at Henrik tapte i retten og norsk breddesatsing gikk glipp av millioner fra Red Bull kom beskjeden om at en rekke utøvere, meg inkludert, som hadde klart de rekordtøffe kriteriene var vraket fra landslag på grunn av pengemangel.

Etter uttaket i fjor møtte jeg med alpinledelsen. Der foreslo jeg å selv skaffe midler til å dekke utgifter for å ikke være til noen økonomisk belastning for forbundet, men fikk blankt nei. Samme svar fikk jeg på andre punkter som ikke ville koste dem en krone, som fysisk trening og bistand til skiavtaler.

For eksempel gir andre land utøvere utenfor landslag en egen status slik at de får forbedrede avtaler. Dette gjør ikke Norge, hverken på initiativ eller på forespørsel.

Videre fikk jeg heller ikke ha egne sponsorer på jakker, dresser eller hjelm da jeg skulle konkurrere i Europa Cup eller potensielt World Cup. Disse rettighetene hadde Skiforbundet enerett på, uavhengig om løpere er på offisielle landslag eller ikke. For å kjøre verdenscup ble vi også bedt om å skrive under på en utøveravtale som blokkerer oss fra å inngå avtaler i alle bransjer Skiforbundet er involvert.

I praksis betyr det at fordi NSFs utøvere får joggesko fra Reebok, kunne ikke jeg inngå avtaler med leverandører av treningsutstyr. Dette vitner om inkompetent ledelse eller sabotasje. Muligens begge deler.

les også

Ny hestekur for alpinlandslaget

Å finne sponsorer når man ikke kan eksponere dem er åpenbart sjanseløst. Gjennom sesongen reiste vi derfor rundt i Europa for å delta i kontinental- og verdenscuprenn og betalte reiseutgifter selv.

Samtidig reiste administrasjon og komitémedlemmer på Skiforbundets regning, og så på renn og feiret norske seire i Schladming og Kitzbühel dekket av de samme sponsorene som løpere utenfor landslag hadde gratis på sine klær og hjelmer.

Det Norske alpinlandslaget har oppnådd rekordsterke resultater i både OL, VM og verdenscup gjennom mange år. Økt tid på TV og fyldige bidrag ellers i pressen burde føre til at markedsverdien av «Attacking Vikings» er tilsvarende sterk.

Likevel er økonomien verre enn noen gang.

I fjor ble utøvere som hadde tatt World Cup-poeng samme år vraket fra treningsopplegg og nektet sponsorinntekter. I år må i tillegg etablerte verdenscupløpere bytte skimerker fordi Skiforbundet ikke har midler til å dekke deler av kostnadene til servicepersonell.

Per dags dato betaler også landslagsstjernene sine egne samlingsutgifter. Kuttene har nå ført til at Norge neste sesong har 12 menn på landslag.

Til sammenligning har Østerrike 55, Sveits 52, Frankrike 44, Italia 38, Tyskland 24 og våre naboer Sverige har 20. Forklaringen er ikke at Norge bruker mer penger for å vinne mer. De andre nasjonene har like store og større budsjetter, både totalt og per løper per lag. Det som er problemet er at Skiforbundet ikke klarer ikke å oppnå konkurransedyktig markedsverdi for det norske landslaget, selv om de – i motsetning til de andre store nasjonene – også har enerett på hjelmen, den mest verdifulle plassen.

Det har lenge vært misnøye ved forbundets pengebruk. Dette har blitt uttrykt av nåværende sponsorer, potensielle sponsorer, og komité-medlemmer som har sagt opp i protest. Det er ingen tvil knyttet til utøvernes misnøye, vi er de første som kjenner på innstrammingene.

I rapporten som Skiforbundet fikk utarbeidet høsten 2019 («Hildrum-rapporten») ble det påpekt både overflødig administrasjon og svak økonomisk styring over lengre tid.

Skiforbundet og alpinkomitéen vil sikkert si at mitt synspunkt er farget av skuffelse og bitterhet nå som jeg legger skiene på hylla. Realiteten er at alle utøvere og foreldre kjenner til denne ukulturen. Problemet blir dessverre ikke diskutert når eneste vei til å oppnå drømmene om en profesjonell karriere i alpint er gjennom en port voktet av et system som ikke stiller sine ledere ansvarlige for dårlig styring og som heller ikke tåler kritikk.

Da må det en eks-utøver til, som ikke lenger har noe å tape, for å bringe ukulturen ut i offentligheten.

les også

Jansrud vil betale egne utgifter: – Blir brutale kutt

I «Hildrum-rapporten» kommer det også frem at «uklare ansvarsforhold» har vært et stadig tilbakevendende tema helt siden NSFs konkurs i 1996. 24 år har gått og det er fortsatt et tydelig problem. På lik linje med at utøverne må ta konsekvensene av svake prestasjoner, burde lederne ta konsekvensene av altfor lave inntekter og dårlig økonomistyring. 

De økonomiske problemene er ingen nyhet. Det er nye unnskyldninger hvert år. Vraking av kvalifiserte utøvere er ingen nyhet. Nye talenter faller fra hvert år. Når skal det snu? Når skal unge talenter få utnytte sitt fulle potensiale uten å bli spent ben på av økonomisk og organisatorisk inkompetanse? 

Dagens tilstand av Norges Skiforbund tilsier at de for lengst er utdatert. I dag går både de beste og de lovende glipp av verdifulle ressurser når Skiforbundet blander seg inn.

Dagens modell optimaliserer for ledernes tilværelse. Det er dags for en oppdatering på interaksjonen mellom idrett og marked slik at det optimaliseres for utnyttelse av utøveres potensiale. I tillegg må det være transparente regler for hva som skal til for å kvalifisere seg – både for utøvere og for administrasjon – og hvem som skal stå ansvarlige.

I dag sitter lederne urørlige på toppen og soler seg i glansen av resultater som alle andre enn dem selv har bidratt til, mens utøverne nok en gang må bære konsekvensene av et forbund som ikke gjør jobben sin.

Mer om

  1. Alpint
  2. Vintersport
  3. Norges Skiforbund
  4. Idrettspolitikk
  5. Debatt

Flere artikler

  1. Alpintalent i strupen på skiforbundet

  2. Støtte til alpinkritikk: – Folk tør ikke ta ting oppover i systemet

  3. Pengespillindustriens konsulent

  4. «25 under 25»: Jeg er uenig, betyr det at jeg er et dårlig menneske?

  5. Endelig - en sivilisert debatt!

Fra andre aviser

  1. Endelig en god nyhet

    Aftenposten
  2. Hun har tatt gull på gull som «nasjonsløs». Nordmann kan ha svaret på hennes videre skjebne.

    Bergens Tidende
  3. Hun har tatt gull på gull som «nasjonsløs». Nordmann kan ha svaret på hennes videre skjebne.

    Fædrelandsvennen
  4. Kort sagt, fredag 28. august

    Aftenposten
  5. Kort sagt lørdag 22. august

    Aftenposten
  6. Kort sagt, torsdag 26. august

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no