MÅ SKÅRE: I disse dager pågår sluttspillet for Italias økonomiske reformer. Her forsøker Mario Monti å skåre mål. TEGNING: ROAR HAGEN/ VG

Kommentar

Montis målsjanse

TAORMINA (VG) Denne uken må Mario Monti skåre mål. Men fagbevegelsen står og vifter med rødt kort.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

Etter at professor Monti kom på banen i Italia med et helt nytt lag og en mer offensiv spillestil enn forgjengeren, har han på Drillo-vis forsvart taktikken med statistikk.

I disse dager pågår sluttspillet for landets økonomiske reformer. Her er ikke poengdeling godt nok. Monti må vinne alle kampene. Især den som handler om liberalisering av arbeidsmarkedet. Uten seier her rakner hele systemet.

Da er det også over og ut for Italia i euro-cupen, hvor Monti har spilt laget opp fra bunnotering til pallplass på knappe 100 dager. Nest dårligste lag etter Hellas har hatt en bedre utvikling på EU-rankingen og børsene enn tabelltoppene Frankrike og Tyskland. For ikke å snakke om rævva-spillet som Spania og Portugal har prestert, for å låne Nils Arne Eggens analysebegreper.

Bakrommet

Gjennom hele helgen har statsminister Monti hatt møter med landets partiledere, fraksjonsførere og med partene i arbeidslivet. Han har sikret seg politisk backing forut før morgendagens avgjørende møte med fagbevegelsen. Især viktig er blodrøde CGIL.

Den kommuniststyrte arbeidstakerorganisasjonen er Italias største, og kjent for sin kompromissløshet. CGIL er arbeidsmarkedsreformens X-faktor.

Fredag åpnet CGIL-leder Susanna Camusso for å diskutere en liberalisering. Lørdag ettermiddag smelte hun døren igjen, fordi hun mener Montis reformiver går for langt.

Inntil videre får Camussos reaksjon skrives på kontoen for posisjonering. Hun vet at CGIL sitter med en nøkkel. Hun forstår forhåpentligvis også konsekvensen av obstruksjon. Hele Montis plan for å skape ny økonomisk vekst, som igjen er en forutsetning for fortsatt gode vilkår fra Italias låneytere, støtter seg til et radikalt reformert arbeidsliv.

CGIL kan vinne en kort seier for sine medlemmers ansettelsesvilkår ved å si nei. Men de er ikke mye verdt hvis landet styrtes ut i økonomisk krise med bedriftsdød og masseoppsigelser.

Ut med dommer'n...

I historiens bakspeil er CGILs uforsonlighet forklarlig ut fra hvordan italienske regimer på høyresiden har behandlet kommunister og arbeidsfolk. Men CGIL har også et ansvar for at Italias arbeidsliv er så sementert at det har blitt sin egen verste fiende.

Rigide lover om alt fra minimumsbemanning til verdens sterkeste oppsigelsesvern, har gjort at italienske arbeidsgivere vegrer seg for å ansette folk. Skulle man slumpe til å hyre en komplett udugelig person, er det umulig å bli kvitt vedkommende.

Stridens kjerne i reformforslaget, er den såkalte Artikkel 18 - en paragraf som siden 1970 har slått fast at arbeidsgivere med mer enn 15 ansatte må gjeninnsette oppsagte hvis arbeidsretten mener oppsigelsen er ugyldig.

Og det mener arbeidsretten nesten uansett, fordi oppsigelsesvernet er tilnærmet absolutt. Men ikke nok med det; arbeidsgivere pålegges samtidig å betale full lønn, kompensasjon og erstatning til de oppsagte i hele perioden fra oppsigelsen har funnet sted og til dommerne har sagt sitt. I Italia kan det ta inntil ti år.

Det sier seg selv at ingen bedriftseier våger å ansette mer enn 14 mann, ei heller å kvitte seg med udugelig arbeidskraft. Resultatet er et lite fleksibelt arbeidsliv hvor det er svært vanskelig for unge mennesker å slippe til, samt et stivnet næringsliv hvor utvikling og vekst ikke er ønskelig, fordi det kan straffe seg.

¿ inn med kua

Det er politisk flertall for å skrote Artikkel 18, men i Italia hjelper det lite om parlamentet vedtar noe som fagbevegelsen eller laugene er i mot.
Dette er ikke bare den tradisjonelle venstresidens problem. Langt de fleste privilegier og konsesjoner i arbeidslivet er overlevninger fra Benito Mussolinis korporative stat.

I så måte er Montis reformer blant de siste oppgjør med fascismen, en ideologi som ikke vekker like mye vemmelse blant folk flest i Italia som den gjør i Tyskland, eller Norge, for den del.

Italia har stadig vekk et lovlig fascistparti, og Mussolini er til stede i dagliglivet i form av kalendre og suvenirer, på vinflasker og øletiketter. Hans navn lever videre gjennom barnebarnet Alessandra som fører familiens politiske arv videre. Og han siteres sågar fra parlamentets talerstol, som var han en av Italias politiske tenkere.

Noe av det siste Berlusconi gjorde i embetet var å sammenligne seg selv med Mussolinis vanskjebne, og det var ikke uten oppriktig (selv)medlidenhet.

Offside

Mario Monti har fremmet flere reformforslag og endret et større antall lover på tre måneder enn hva det italienske parlamentet har klart på 30 år, sies det i Roma om dagen. Det er mye sant i det.

Berlusconi-regjeringens sammenbrudd og det akutte behovet for å gjenopprette Italias troverdighet og ære, har gitt Monti et handlingsrom ingen italiensk regjeringssjef har vært i nærheten av siden, vel, Mussolinis dager. Og selv om den politiske bøllen Umberto Bossi fra separatistpartiet Lega Nord og hans forbundsfelle Silvio Berlusconi benytter enhver anledning til å så tvil om Montis legitimitet og holdbarhetsdato, har statsministeren full støtte fra forgjengerens parti i det pågående reformarbeidet.

Heller ikke Lega Nord våger å felle Monti midt i oppløpet, vel vitende om hvilket ansvar de ville få om den økonomiske snuoperasjonen ble avbrutt. Offsideregelen står fast i italiensk politikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder