HUNDEPRAT: – Skrekk og gru, hundeeiere snakker ikke bare med hunden sin, de snakker også med andre hundeeiere, skriver kronikkforfatteren, her med hunden Ylva. Foto: Privat

Debatt

«Så kom hunden, logrende og siklende – og til tider blødende. Det var en veldig dårlig deal.»

Jeg er blitt hundeeier, og jeg hater det!

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

For ordens skyld: Jeg hater ikke hunden, for det går jo ikke an å hate hunder eller babyer, de er bare uskyldige og søte, men jeg synes hele opplegget og styret rundt hunden er slitsomt og unødvendig. Jeg ville jo aldri ha noen hund!

Men hund fikk jeg. Igjen.

Det nest største kompromisset i mitt liv har vært å ta en hund. Det største var å bosette seg på Lillehammer – et sted der verken jeg eller min daværende mann ønsket å bo, men som var en sånn halvgod kompromissløsning mellom landsbygda i Gudbrandsdalen og en ordentlig by som Helsinki eller Oslo.

Sanna Sarromaa. Foto: Keane Studios

les også

«Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.»

Hunden kom da denne gode gamle gubben av meg annonserte at jeg ikke engang hadde gitt ham lov til å ta en hund. Det var for så vidt riktig. I flere år hadde jeg hevdet at tre barn var nok. Det var rotete og møkkete nok som det var og ingen av barna var akkurat veldresserte. Jeg prøvde også å lyve på meg en hundeallergi. Men da mannen annonserte sin avgang fra ekteskapet om han ikke fikk seg en hund, ble jeg plutselig kurert av den imaginære allergien min. Jeg tenkte at det tross alt var bedre å være gift, med hund, enn skilt uten.

Og så kom hunden, logrende og siklende – og til tider blødende – i 2015.

Det var en veldig dårlig deal for mitt vedkommende, det må jeg bare få lov til å si. Hunden kom, men mannen dro likevel. I gledesrusen over å komme seg ut av ekteskapet med hundehateren, gikk han og kjøpte seg seks hunder til.

Selv sitter jeg her med valpen til skilsmissehunden som skulle redde ekteskapet, men som ikke akkurat gjorde jobben sin der. Så nå er jeg skilt med hund: Snakk om tap-tap.

les også

Ingen bringer blomster til den skilte

Jeg er ikke helt kald, det skal sies. Jeg er egentlig glad i hunden, i begge hundene: Både mora og valpen. De er søte og myke, som gulvtepper med pels. De har lange terapeutiske ører og store øyne som ser ut til å huse all verdens visdom og godhet. Jeg hater bare det å være hundeeier. Det er rett og slett for mye jobb å ha tre barn og en hund – og dette visste jeg jo!

Jeg husker da bitterheten over hund meldte seg på alvor for første gang. Det var i den første løpetiden. Alle med tisper vet hva det innebærer. Ingen har kommet på en hundetampong ennå, i hvert fall så vidt jeg vet, så forestill deg selv: Hvordan hadde det sett ut hjemme hos deg om du eller kona di eller mora di hadde mens og gikk uten tampong og truse? Jepp. Sånn så det ut hjemme hos meg da skilsmissehunden hadde løpetid. Jeg har fortsatt blodflekker på møblene.

Når jeg må gå med hunden, føler jeg meg som en idiot. Dere vet, alle hundeeiere snakker til hunden sin. Som om hundene skjønte noen ting! Jeg vil ikke engang bruke navnet til hunden. Jeg snakker bare om «hunden». Jeg vil ikke personifisere den.

Skrekk og gru, hundeeiere snakker ikke bare med hunden sin, de snakker også med andre hundeeiere. Det hender at jeg må gå tur med hunden. Jeg prøver å unngå det for det er så pinlig. Alle hundeeiere hilser nemlig på hverandre. Hundene hilser og hundeeierne hilser. Jeg klarer så vidt å hilse, men jeg går enda mer ut av den berømte komfortsonen når de andre hundeeierne begynner å snakke med meg. Hundeeiere snakker nemlig om hund. Jeg skynder meg alltid til å si at dette ikke er min hund for å komme meg fort vekk. Jeg er ikke interessert i andres hunder, jeg er ikke engang interessert i min egen hund.

Alle hundeeiere virker dessuten å tro at de har en særdeles intelligent hund. I hundebøker har jeg ikke funnet en eneste rase som det ikke står «intelligent». Begge mine hunder er stokk dumme. Det er også alle hunder jeg har møtt. HALLO hundeeiere, de er jo hunder, ikke noen Einsteins.

les også

Finland, landet der jeg vil være

Med skilsmissehunden var jeg smart nok til å outsource valpetiden. Jeg lønnet min hundekyndige venninne Signe til å lage folk av hunden. Hunden var hos henne i to måneder og kom ferdigdressert hjem. Veldig praktisk. Denne gangen, med skilsmissehundens valp, sitter jeg selv med valpetiden. Barna skulle liksom passe på og oppdra den. Ja, ja, alle mødre vet jo hvordan det går.

Husarbeidet er fordoblet igjen. Det eneste stedet der det ikke er hundetiss eller hundehår er inni egget – før man har klekket det. Jeg anbefaler alle som planlegger å bli hundeeiere å kjøpe en gammel hund. De dør mye fortere.

Jeg lever ufrivillig og motvillig med en hund, men det er én ting som gjør meg litt stolt, eller i hvert fall glad. Nemlig: Barnas glede og lykke over å komme inn i døra og treffe hunden – alltid like glad over å se den. Gleden og lykken ser ut til å være aldeles gjensidig. Selv jeg blir varm i hjertet.

Det lengste jeg kan gå med på når det gjelder hunder er at barna har godt av å vokse opp med en hund.

Men det er jeg – og bare jeg – som sitter i dritten. Bokstavelig talt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder