KATE MED LUA: Det britiske hertugparet William og Kate har sjarmert svenskene med ujålete toppluer og Fjällräven-antrekk. Foto: Jonathan Nackstrand / AFP

Kommentar

Monarkiets myke makt

De skal være hevet over politikken, men historien gjentar seg: Røyner det på for nasjonen, send bud etter Kongen.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Når den britiske tronarvingen prins William (35) og hertuginne Kate (36) i dag og i morgen besøker slekten på Skaugum og Det kongelige Slott, etter også å ha møtt familien på Drottningholm i Stockholm tidligere i uken, handler det om mer enn felles dynastisk blått blod.

Sant nok gjester det unge paret sine egne for å bli bedre kjent med generasjonen de senere skal omgås som respektive lands statsoverhoder, slik er nå engang denne bransjen. Men selv et formelt besøk på dette nivå, uten avtalte møter med politikere, har en politisk overbygning.

Hertugen og hertuginnen av Cambridge er på en nøye planlagt og inderlig kalkulert reise til sykkelmonarkiene i nord for å se, bli sett og sende noen tydelige signaler: – Om Storbritannia går ut av Den europeiske union, er øyriket fortsatt en del av Europa.

les også

Kommentar: Et nei til Europa

Ja, for også dette handler om Brexit, må vite. Mens statsminister Theresa May i spissen for en av de mest upopulære og handlingslammede regjeringer på flere tiår kløner det til hjemme, har The Foreign and Commonwealth Office lagt en plan for å agere ute.

Som det står på hertugparets hjemmeside, er den kongelige visitt til Norge og Sverige «etter ønske fra Utenriksdepartementet», slik embetsverkets Sir Humphrey’er helt siden den famøse Brexit-avstemmingen også har sendt dem til Frankrike, Polen og Tyskland. Prins Harry, Williams yngre bror, har besøkt Danmark og deres far, Prinsen av Wales, har sammen med Hertuginnen av Cornwall gjestet Italia, Romania og Østerrike.

Målet er å minne nasjonalt nærings- og samfunnsliv om at Storbritannia har en fortsettelse også etter EU, og at det i den forbindelse må knyttes nye kontakter og andre bånd.

les også

Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

Dette kalles soft power – myk makt. En diplomatisk ressurs briter har benyttet siden Henrik VIII. Tudorkongen og den franske renessansefyrsten Frans I fant i sin tid sammen ved å overgå hverandre i kulturell og kunstnerisk storslagenhet. Det overdådige toppmøtet i Calais i 1520 fikk i ettertid det megetsigende navnet Gullbrokadeleiren.

I dag er Storbritannia verdens populærkulturelle supermakt, med en portefølje som strekker seg fra Shakespeare til Stones, via Byron, Beatles, Bond og Bowie, til Constable, Clash, Cleese og ja, The Crown. Er det noen som har noe å fare med, er det britene. Mykt maktspill er deres tour de force.

Valget av bortebane har imidlertid en tilleggsdimensjon. William og Kate ønsker også å sende en personlig hilsen til sitt eget folk: Dette er de kongelige aspirantene som, når den tid kommer, vil modernisere Det britiske monarkiet etter skandinavisk design.

De ønsker å komme folket enda nærmere, mer direkte, og ta del i samfunnet på en mer aktiv måte. Da er den nordiske og især norske modellen en interessant mal.

les også

Alt for Norge

Vi oppfatter gjerne briter som kongetro inntil det servile. Men sannheten er, i den grad meningsmålinger lenger er i stand til å fange stemninger i opinionen, at folk flest i det klassedelte UK ikke er monarkister; de er elizabethanere.

De elsker sin dronning, men er ellers passe lunken til adel og nedarvede privilegier. Kongefamiliens popularitet har gradvis falt siden 70-tallet. Den stupte i kjølvannet av den bitre skilsmissen mellom prins Charles og prinsesse Diana, for så å nå et utrivelig lavmål ved Buckingham Palaces klossete håndtering av Dianas død i 1997.

les også

Kommentar: Dronningen større enn monarkiet

Men så skjedde William og Kate! Siden bryllupet deres i 2011 – og med løpende familieforøkelser som en PR-messig bonus – har britene gjenfunnet sin grunnleggende begeistring for de kongelige.

JULEKORT 2017: Hertugfamilien, prins William og hertuginne Catherine, samt barna prins George og prinsesse Charlotte. Foto: HANDOUT / X80001

En ting at prinsen fremstår som en nice chap, en trivelig fyr med et oppriktig varmt bankende hjerte (som mange identifiserer med moren, The people’s Princess). Det er likevel Kate-effekten som gjør den utslagsgivende forskjellen. William har fått sin egen Folkets prinsesse, og sammen stiller de i en popularitetsliga som antakelig savner sidestykke selv i det britiske monarkiets tusenårige historie.

Prins William har dessuten vist at han evner å gå inn i aktuelle debatter og problemstillinger med triple lag av britisk understatement. Som under en tale i London for nøyaktig en uke siden, da han raljerte med den enøyde alarmismen i sosiale medier, og sa at den som levde sitt liv på Twitter var «unnskyldt for å anta at samfunnet var i ferd med å bryte sammen».

les også

Da Diana døde

«Dette er reelle utfordringer», vedgikk prinsen, «men de er ikke hele historien - faktisk er de ikke engang halve historien: Vennlighet, medfølelse, imøtekommenhet, store og små utslag av generøsitet, utgjør limet i samfunnet vårt, og våre forbindelser til andre deler av verden, sa William med klar addresse til hatgrupper og fraksjoner som bruker de sosiale mediene til å angripe minoriteter og så splid om legitimiteten til dagens samfunnsorden.

William og Kate har en helt annen stil enn noen av sine rojale forgjengere, rimelig nok. Men deres synlighet og tilgjengelighet, og ikke minst reaksjonene på dette, bærer bud om at både folk og drott er i ferd med å tilpasse seg hverandre for en ny tid. Det er sagt om briter at de knyttes nærmest sitt kongehus når avstanden er størst. Dagslys ødelegger magien, som Walter Bagehot i 1867 betonte i sin analyse av kongehusets rolle i britisk statsskikk.

For dronning Elizabeth II og hennes hus står dette uforandret. For William og Kate, når deres tid er inne, vil monarkiet i mindre grad handle om viktoriansk tryllestøv. De skal forvalte en institusjon som tiden strengt tatt har løpt fra, og samtidig gjøre den relevant.

les også

Den populære «tabbe-prinsen» trekker seg fra offentligheten

Slik vårt eget kongehus har tilpasset seg en modernitet hvor det egentlig ikke har en rasjonell plass. Ideen om konstitusjonell makt i arv er absurd i et opplyst samfunn. Det handler til syvende og sist om menneskene som har fått det skjebnetunge ansvar å føre tradisjonen videre, og hvordan de evner å lese sin egen tid. Kongehus har aldri vært mer bestandige enn det folkeviljen tillater.

Når William og Kate skal møte Skam-skuespillere på Hartvig Nissen for å snakke om inkludering og toleranse, treffe techno-gründere og snakke med folk i de kreative yrkesmiljøene, er det et uttrykk for nettopp en slik rolleforståelse.

Det er denne generasjonen de selv har vokst opp med, og som etter hvert – i likhet med dem selv – skal overta lederfunksjonene i samfunnet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder