Foto: Roar Hagen

Debatt

Pensjonert prest: – Hvem eier jula?

Dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet.

KNUT SAND BAKKEN, pensjonert prest.

I dags - og ukepressen kommer det frem at folk er glad i jula. Men jul og julefeiring kan være så mangt. Det er travle desemberdager, julebord (for de som har råd til det) og julehandel som handelsnæringen er helt avhengig av. Men desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven.

Folk betaler gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.

les også

Mammablogger: – Dropp pakkekalender-hysteriet!

Men  når kirkeklokkene endelig ringer jula inn, er vi trøtte og slitne. De aller fleste har også i år tatt jula på forskudd og  i bakrus minnes vi Rudolf Nilsen som fikk uttrykt det slik det er:

«Og ribbe og surkål og øl og dram,
de åt og drakk for å ære Ham,
som fødtes i armod og døde i skam.»

Når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.  

«Det finnes ikke noe nytt under solen», fastslo Forkynneren for 2300 år siden.

JULEBUDSKAP: – Kirkens oppgave må ikke være å gi oss dårlig samvittighet, men gi oss håp og fremtidstro, skriver Knut Sand Bakken.

les også

Etter ferien kommer skilsmissen

Historien gjentar seg. Det opplever vi nå i desember.  Det er mange som har problemer med å finne den religiøse siden i en travel desembermåned.

En del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember må være noe mer, men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på den og betrakter forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest fra sidelinjen. 

For det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Mange har ikke råd til å handle julegaver. Barna får ikke de gavene de ønsker seg. Støtten fra NAV  strekker ikke til. Og vi fikk ikke forbrukslån!

Julemåneden er i sannhet ikke noe for amatører.

Stadig flere engasjerer seg i kampen mot «juleuvesenet». Og det er bra at folk engasjerer seg og protesterer mot den overdrevne feiringen som for mange begynner i oktober.

les også

Hvit jul i sikte fra sør til nord

Men det er stadig flere som aldri vil få anledning til å stige på karusellen.  

Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensatte mennesker som lever på forskjellige måter. Det kan av og til virke truende. Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter i hele dets mangfold. De gamle norske folketradisjonene og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet.

Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet stadig er like aktuelt. Og kirkens oppgave må ikke være å gi oss dårlig samvittighet, men gi oss håp og fremtidstro!

les også

Les Ada Hegerbergs rørende kronikk: – Jeg er ikke her for å danse

Skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, bør den ta Kari og Ola Nordmann på alvor. Den har mye å lære av folkereligiøsiteten som spiller på et stort register av tanker og følelser. Vi ikke bærer med oss gull, røkelse og myrra som de tre kongene fra østen, men i likhet med dem er vi sannhetssøkende og bærer med oss en lengsel. Vi er alle underveis. Så er spørsmålet om vi har en åpen og lyttende folkekirke som kan hjelpe oss til å finne svarene på de spørsmål vi er opptatt av?

Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noe endelig svar på hva som er den riktige måten å feire jul på. «Ta jula tilbake» er et slagord.

les også

Psykolog: – Gå glipp av mer!

Men kommer oppfordringen fra kirken, blir slagordet fort moraliserende. Og dårlig samvittighet er noe vi nordmenn har nok av ellers i året. Er det noe vi ikke trenger fra kirken, så er det dårlig samvittighet.

Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn.

Kanskje skulle vi for å kunne møte den religiøse lengsel erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse og kjærlighet for døde? Da ville muligens religiøsiteten vare mer enn én måned i året.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder