VINNER: Ada Stolsmo Hegerberg, verdens beste fotballspiller. Foto: FRANCK FIFE / AFP

Debatt

Les Ada Hegerbergs rørende kronikk: – Jeg er ikke her for å danse

Dette er historien om den største dagen i hele mitt liv.

ADA HEGERBERG, fotballspiller i Olympique Lyon, og årets vinner av «Ballon d’Or».

Dette handler om et øyeblikk under Gullballen-seremonien som jeg aldri vil glemme, selv om jeg blir 200 år.

Det har ingenting med dans å gjøre.

Det har alt med respekt å gjøre.

Og med Roberto Carlos, og Kylian Mbappé, og Mario Balotelli.

Men denne historien begynner faktisk to uker før seremonien. Den begynner med en setning som kom helt ut av det blå.

les også

Ada Hegerberg ble historisk – tidenes første kvinnelige Ballon d’Or-vinner

«Ada, kan du holde på en hemmelighet?»

Det var begynnelsen på denne fantastiske drømmen. En av mine assistenttrenere i Olympique Lyon hadde innkalt meg til kontoret hans etter treningen.

Han: «Hør, du kan ikke fortelle dette til noen.»

Jeg svarte: «OK?»

Han: «Du kommer ikke til å fortelle det til noen?»

Jeg: «Jeg skal ikke fortelle det til noen.»

Og så sa han det...: «Du kommer til å vinne Gullballen.»

Når du hører de ordene, begynner 7000 bilder å rase gjennom hodet ditt. Fordi det var ikke bare Gullballen. Det var den første Gullballen tildelt en kvinne. Så det var fullstendig overveldende. Jeg begynte å gråte og le på en gang.

les også

Hegerbergs egne ord om «Ballon d’Or»-kåringen: – Gråt og lo om hverandre

Han sa: «Du holder det hemmelig, ikke sant?»

Jeg: «Selvsagt, selvsagt.»

Vel, hemmeligheten vår varte 10 minutter.

Så fort jeg kom ut i bilen min, Facetimet jeg mamma og pappa, som akkurat da besøkte min eldre søster Andrine hos PSG. De var ute og gikk tur i Paris, så moren min pekte med kameraet rundt i en av boulevardene, og liksom «Se, vennen min!»

Jeg: «Mamma, du kommer ikke til å tro dette.»

Hun snudde kameraet tilbake, og ansiktet hennes var fullt av mammabekymring.

Hun: «Hva har skjedd? Er du OK?»

Jeg: «Mamma, jeg har vunnet Gullballen.»

Og hun begynte bare å gråte.

les også

Ekstrem Gullball-effekt for Ada Hegerberg: – En enorm boost

Pappa ristet på hodet, han kunne ikke tro det.

Da vi la på, satt jeg bare i bilen min, helt stille, og tenkte, dette kan ikke være sant. Dette må være en drøm.

Slik holdt det på i to uker. Jeg sov nesten ikke om natten. Da jeg dro på trening, glemte jeg alt sammen. Det er det vakre med fotball, ikke sant? Men så fort jeg gikk ut av bilen etter trening, husket jeg det igjen.

Du skal vinne Gullballen.

Det kan ikke være sant.

Du er den lille jenta fra den norske småbyen.

Dette må være en drøm.

les også

Slik ble «fenomenet» Hegerberg best i verden

Pluss content

Pappa elsker å fortelle denne historien, fra da jeg var barn: Du skjønner, jeg vokste opp i en ekte fotballfamilie – mamma og pappa var trenere, og søsteren min var en glimrende spiller. Jeg var to år yngre, så jeg var liksom den som så på – jeg bare satt der på tribunen med bøkene mine og en brus. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre.

Søsteren min spilte ikke bare på guttelaget. Hun var kaptein på guttelaget. Og treneren? Det var moren min. Det er det storslagne ved å vokse opp i en by med 7000 innbyggere midt ute i ingenmannsland. Det råder en ekte likhetsfølelse. Ingen sa noe på at søsteren min var kaptein og moren min var trener.

Det var ikke guttefotball eller jentefotball. Det var bare fotball.

Uansett, en dag jeg satt i gresset og så søsteren min styre en kamp, kom en av foreldrene bort til meg og spurte: «Ada, hva skal du bli når du blir stor?»

Jeg var sikkert helt vekk i boka eller noe, så jeg tenkte litt på saken.

Så fyren prøvde å hjelpe meg. Han sa: «Skal du bli fotballspiller sånn som søsteren din?»

Og visstnok så jeg på ham med et foraktelig blikk og sa: «Nei, jeg skal ha en ordentlig jobb.»

les også

Er det typisk norsk å støte fra seg enere som ikke tilpasser seg fellesskapet?

Faren min ler av dette hele tiden. Det var et veldig norsk svar, tror jeg. Vi er veldig praktiske mennesker her i Norge.

Men så klart, det varte ikke lenge. Da jeg begynte å spille fotball og forelsket meg i spillet, visste jeg med en gang at jeg ikke ville spille bare for moro skyld. Det var på liv og død, umiddelbart. Jeg ville bli som Thierry Henry - en komplett fotballspiller, på alle måter. Jeg ville reise hjemmefra og spille i utlandet. Jeg ville bli stor.

Da jeg var cirka 11 år, sa faren min: «Hvis du virkelig vil dette, er vi med deg 100%. Vi skal gjøre alt for deg. Men bare hvis du vil det.»

Jeg sa at det var dette jeg ville, mer enn alt annet i hele verden. 1000%.

Det handlet ikke om penger. Det fantes ingen penger. Det var lidenskap. Det var ene og alene fotball. Hver gang vi tapte en kamp, ble jeg så opprørt at jeg syklet gråtende hjem. Og dette var barnekamper i et norsk ingenmannsland. Det spilte ingen rolle.

Men det spilte en rolle for meg.

les også

Brækhus om Hegerberg-episoden: – Noe vi må takle hver dag

Den ene tingen jeg vil si til en jente som leser dette, er: Du må ikke miste flammen din. Du må ikke la noen ta fra deg flammen din. Hvis du har store drømmer, er flammen det eneste som kan få deg dit du vil.

Talent alene er ikke nok. Tålmodighet er ikke nok. Du kommer til å bli testet og presset på grensene dine, helt til det ytterste av hva du kan tåle. Du er nødt til å jobbe like hardt som menn for å komme til topps i idretten din, men for mindre penger. Du kommer til å gråte. Du kommer til å kaste opp. Du kommer til å ha det vondt. Jeg husker da jeg omsider fikk sjansen til å spille utenlands i det østlige Tyskland med Turbine Potsdam. Jeg var så naiv. Jeg var 17 år, og prøvde fremdeles å fullføre videregående ved siden av.

Vi trente tre ganger om dagen.

Vi trente i iskaldt regnvær, i snø. Det spilte ingen rolle.

Det var virkelig brutalt. De presset oss til det absolutt ytterste.

Men hver eneste spiller møtte opp presis og ga 100%. Hver eneste dag. Ingen unnskyldninger, ingen klager. Ingen hadde råd til å klage. Jeg kom hjem om kvelden, og jeg var så sliten og utkjørt at jeg sloknet på senga klokka sju, med skolebøkene mine spredd rundt.

Dette er de øyeblikkene ingen ser. Men du kan ikke miste flammen.

Jeg kunne snakket i timevis om likhet, og hva som må forandres i fotballen, og i samfunnet som helhet. Men til slutt, alt handler til slutt om respekt.

RESPEKT.

Jeg så aldri på meg selv som en kvinnespiller. Ikke da jeg bodde i min lille hjemby i Norge. Ikke da jeg led i Tyskland. Ikke da jeg endelig kom til Lyon.

Vi jobber like hardt som en hvilken som helst fotballspiller, punktum. Vi går gjennom de samme erfaringene og skuffelsene. Vi gjør de samme ofrene. Vi forlater også familiene våre for å følge våre drømmer.

Det handler enkelt sagt om respekt.

Jeg var veldig heldig som fikk signere for Olympique Lyon, som er et forbilde når det kommer til dette nivå av respekt. I Lyon blir kvinnelaget og det mannlige laget behandlet som likeverdige. Fotballen trenger flere folk med visjoner som Jean-Michel Aulas, som vet at å investere i kvinnefotballen er vinn-vinn for klubben, byen og spillerne.

Når du investerer i verdensklasse, får du også resultater i verdensklasse.

les også

Lise Klaveness: – Ada Hegerberg har ønsket meg velkommen til møte

Da de nominerte til Gullballen ble annonsert, var syv fra Lyon på listen. Syv av femten. Det gjorde meg stolt, og det er et resultat av arbeidet til herr Aulas. Mitt spill fikk blomstre fordi vi er i et ekte profesjonelt miljø hver eneste dag.

De mannlige spillerne blir behandlet som våre kolleger. Så enkelt er det. Burde det ikke være sånn overalt? Hver eneste kvinnelige spiller fortjener samme mulighet til å utvikle seg. Det er så mye talent der ute som fortjener sjansen til å få skinne.

Fotballorganisasjoner, hører dere etter?

Vi kan bedre enn dette.

Når du investerer i verdensklasse, får du også resultater i verdensklasse.

Dette er grunnene til at Gullballen-seremonien var mye større enn meg. Dette var ikke mitt øyeblikk. Dette var vårt øyeblikk. Dette er grunnen til at jeg ikke fikk sove om natten. Dette er grunnen til at hjertet mitt hold på å hoppe ut av brystet da jeg ankom seremonien. Men så hendte det noe utrolig. Noe jeg vil huske i 200 år.

Så snart jeg satte meg ned, var det noen som prikket på baksiden av stolen min.

Jeg hørte: «Hei! Ada! Ada!»

Jeg snudde meg, og det var Roberto Carlos.

Han hadde et stort smil.

Han sa: «Ada, det er meg igjen!»

Da jeg vant UEFAs Årets Kvinnelige Spiller i 2016, satt Roberto også rett bak meg. Så vi snakket mye sammen den kvelden. Han har virkelig respekt for kvinnefotballen, og han er så morsom. Så fort jeg så ham igjen og vi begynte å prate, falt skuldrene mine ned. Jeg slappet helt av.

les også

Hegerberg nummer tre i ny kåring av verdens beste spillere

Jeg var omgitt av beundring og respekt. Jeg var omgitt av fotballspillere.

Folk som forsto hva vi ofrer. Jeg kunne ikke slutte å smile.

Da jeg gikk opp på scenen for å ta imot prisen, var alt helt rolig. Alt var varme. Alt var perfekt. Jeg så ut på publikum, og jeg så så mange imponerende fotballfolk. Kvinnelagene og herrelagene satt side om side.

Jeg lar ikke det øyeblikket bli ødelagt av en idiotisk vits fra en programleder.

For et utrolig, vakkert øyeblikk.

Det ødela ikke øyeblikket.

Det ødela heller ikke i minnene mine. Det beste var at da jeg kom tilbake til setet mitt, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med trofeet. Det er temmelig svært og blankt, og jeg ville ikke bare sitte med det på fanget under resten av seremonien.

Så jeg gjorde noe veldig norsk.

Jeg la det på gulvet under setet mitt.

Plutselig kjenner jeg at Roberto prikker på stolen min igjen.

Han sier: «Ada! Ada! Hva er det du gjør?»

Jeg svarte på spansk: «Hva er galt, Roberto?»

Han bare: «Du kan ikke legge den på gulvet! Det er Gullballen!»

Jeg spurte: «Hva skal jeg gjøre med den?»

Han sa: «Her, jeg skal passe på den for deg.»

Han strakk ut armene, liksom «hei, gi meg babyen, jeg holder henne».

Jeg klarte ikke å slutte å le. Jeg ga ham Gullballen og han holdt den i armene sine mesteparten av kvelden, og beskyttet den.

Roberto Carlos! Jeg tenkte, dette kan ikke være sant. Dette er en drøm.

Så på slutten av seremonien tok alle prisvinnerne bilder sammen – jeg, Luka Modric og Kylian Mbappé. Og så klart, Mbappé hadde vunnet trofeet for de under 21, og han er en utrolig hyggelig fyr, og jeg hadde det så moro at jeg bare måtte dra en fleip:

Jeg sa: «Kylian, du må øve på engelskuttalen til talen din neste år, når du vinner den store!»

Alle lo, jeg tror jeg nailet det.

For et øyeblikk... jeg står der skulder ved skulder med Mbappé og Modric, blitsene blinker, og alle ler. Det fins ikke noe bedre enn dette. Det var den mest fantastiske kvelden i mitt liv. Ikke på grunn av prisen, men på grunn av respekten i rommet.

Det var alt jeg ville ha.

les også

Rørt mamma om Hegerberg: – Hun har fått sine trøkker

Da seremonien var over, var det ganske sent på kvelden, og jeg gikk i gatene i Paris sammen med familien, med Gullballen under armen. Vi stoppet for å ta noen bilder foran Triumfbuen, da vi oppdaget at vi var skrubbsultne.

Men det var rundt midnatt, så alle restaurantene var stengt. Vi gikk og gikk helt til vi fant en liten iransk restaurant i en sidegate. Den var så godt som tom, bortsett fra en sanger som sto og sang temmelig høyt.

Vi satte oss ned der for et måltid, med sangeren som sang for livet, mens vi spiste kebab, og lo av gamle minner. På det tidspunktet eksploderte mobilen min med meldinger om kommentaren til programlederen. Jeg ante ikke at den hadde gått viralt. Jeg fikk massevis av støttemeldinger fra fotballkolleger. Til og med Mario Balotelli sendte meg melding, noe som var en kul overraskelse. Men for å være ærlige med dere: Jeg leste nesten ingen av dem før dagen etter.

Den kvelden brydde vi oss ikke. Vi hadde den største dagen i vårt liv.

Ved en anledning kom kelneren over og spurte om maten var ok, og så pekte han på den blanke, svarte esken på bordet.

Han sa: «Unnskyld at jeg spør, men hva er det inni den?»

Min mor svarte: «Å, det er ingenting, det er bare Gullballen.»

Vi åpnet esken og begynte å ta bilder med alle i hele restauranten. Det må ha vært litt av et syn – nordmenn, iranere, parisere...en lykkelig sanger... og Gullballen.

Hvis det kan skje meg, kan det skje alle.

Så, nei, jeg beklager å si det – jeg kan ikke twerke.

Men hvis du treffer meg den rette kvelden, og jeg har det bra, og du skrur på den perfekte iranske poplåten.... jeg kan synge hjertet mitt ut jeg også.

Og jeg kan spille litt fotball.

Teksten ble først publisert i The Player’s Tribune, gjengitt her med tillatelse. Oversatt av Dagfinn Nordbø.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder