«Historien kan ingen ta fra oss. Den hadde ikke skjedd uten deg, Nils Arne.»

Her er min hyllest til min gamle trener og sjef Nils Arne Eggen.

BENT SKAMMELSRUD, tidligere RBK-kaptein og rådgiver

Jeg har lenge kjent på et stort ønske om å hylle deg, Nils Arne. Om alt du betydde for oss som spilte under deg på 90-tallet.

Jo lenger unna karrieren jeg kommer, jo mer fascinert blir jeg av hva du utrettet sammen med en gjeng trøndere, ispedd noen forsterkninger fra andre steder i landet. Det ble en gang laget en sang om Erik, Roar og meg som heter «Å gjøre gull av gråstein». Det er en veldig riktig tittel på en gjeng som var gode, men som aldri hadde oppnådd det vi klarte uten din tilstedeværelse.

Så hvorfor skal jeg skrive enda mer om en mann som så mange mener de vet alt om? Jo, fordi jeg har levd sammen med deg hver dag i 12 år, og mener at det er mye som ennå ikke er kommet frem. Dessuten ville jeg du skulle høre dette fra en av dine – ja, vi er flere som føler oss som det. Også er det ofte sånn at skryt og hyllest kommer frem i nekrologer der hovedpersonen ikke hører det selv. Du fortjener min hyllest lenge før det.

Jeg vil starte med når du hentet meg fra Malmø FF i 1990, til 1991-sesongen. Allerede da forstod jeg det var noe spesielt med deg. Vi forhandlet om kontrakt og du og Arne Dokken representerte RBK, og jeg alene. Jeg hadde ikke agent den gangen. I forhandlingene la jeg frem hva jeg mente jeg måtte ha med i overgangen. Arne ville litt ned på kravet, men du mente  at jeg absolutt fortjente å få innfridd mine krav. Jeg ble sendt på gangen for at dere skulle diskutere på tomannshånd.

Det endte som vanlig, du fikk det som du ville, Nils Arne, og jeg følte meg virkelig ønsket. Du tok mitt parti i forhandlingene.

Jeg hadde jo hørt mye om deg før jeg kom til RBK, og gruet meg litt til din direkte og ganske røffe stil. Jeg var en ganske stillfaren fyr, som trengte litt trygghet for å prestere. Og ryktene stemte. Første tiden var faktisk et sant helvete. Samme hva jeg gjorde på trening var du aldri fornøyd. Jeg ble etter hvert både lei og frustrert. Jeg visste jo at ikke alt jeg gjorde var feil.

Det endte med full krasj, der jeg kalte deg mange av de styggeste bannordene jeg hadde lært i Rakkestad. Jeg tenkte etter utblåsningen at nå var jeg ferdig i klubben. Nils Arne ville aldri godta dette. Du kom mot meg med et sint uttrykk. Jeg tror jeg til og med var oppe med knyttnevene – for å være parat. Når du kom helt bort til meg, kom smilet og du klappet meg på skulderen og sa: «Det er sånn jeg vil ha deg».

Jeg forstod etter dette at jeg frem til nå hadde vært på trening for å bli trent og ikke tok ansvar sjøl. Du ville derimot ha spillere som bidro mot gruppa på treningsfeltet, en skulle ikke bare ta ansvar for seg selv og sin egen utvikling, men også gjøre lagkameratene bedre.  Det var en tøff skole, men gjorde sitt til å få frem all kvaliteten og potensialet som lå latent hos spillerne. Jeg var langt unna en kapteinstype når jeg kom til Lerkendal, men du lærte meg viktigheten av å ta ansvar for både meg selv og resten av mine kamerater. Du fikk ut det aller beste i hver spiller.

«Godfoten», eller «Snublefoten» som vi kalte boka di når vi hadde våre uenigheter, er det som sitter igjen som viktigst for vår fremgang og ditt tankesett. Du spurte meg tidlig hva jeg kunne bidra med som Rosenborg-spiller. Jeg syns det var et merkelig spørsmål siden du hadde hentet meg fra Malmø FF. Men jeg turte ikke annet enn å svare, så jeg nevnte et par gode sider med min venstrefot før jeg startet på lista over ting jeg ikke var så god på. Du stoppet meg midt i resonnementet og sa at det var ikke det som var spørsmålet. Du sa: « Jeg er ikke interessert i hva du ikke kan, jeg er bare interessert i det du er god på, og det skal jeg gjøre enda bedre».

Det var første gang jeg hadde hørt en sånn tilnærming i min karriere. Jeg var 25 år og ingen ungkalv, men gjennom hele min karriere hadde alle sagt at om jeg skulle utvikle meg måtte jeg bli bedre med høyrefoten. Og jeg trente mye med den, uten særlig fremgang. Du snudde alt på hodet. Du var opptatt av våre gode sider og forsterket dem. Det rare var at jeg ble bedre også på mine dårlige sider bare ved at fokuset ditt var på det jeg var god på fra før.

Dette var den enkle oppskriften vi hadde. Hver enkelt spiller måtte vise sine beste sider, og de måtte vi andre utnytte maksimalt. Harald Brattbakk var en av Europas beste til å sette ballen i mål. Vår oppgave var å sette han flest ganger i scoringsposisjon. Vi visste også at Mini skulle i bakrom, Erik Hoftun skulle drive med igangsetting og raids, Jan Derek Sørensen skulle utfordre én mot én, og så videre. Når alle «godføttene» fungerte sammen, så ble det mulig for gråsteinene å slå de aller beste i Europa.

Er det en egenskap som sitter igjen hos meg som faktisk en av dine viktigste, Nils Arne, så er det engasjementet ditt. Det skal nærmest ikke være mulig at en hver dag i 12 år klarer å vise en så intens indre glød for at spillere og lag skal utvikle seg som du maktet og orket. Vi hadde aldri vært på toppen så lenge i norsk fotball uten deg. Vi delte mange store idrettsøyeblikk sammen, og vi var flinke til å ta vare på dem. Men dagen derpå var du også der og fikk oss ned på jorda. Den viktigste kampen var ennå ikke spilt ...

Troen din på hvor langt vi kunne nå smittet over på oss. Selvsagt hjalp det med gode resultater, men vi lo litt til tider når du mente vi kunne vinne Champions League eller når du sa Bayern Munchen fryktet oss når vi skulle møte dem borte. Etter hvert forstod vi at alt var mulig bare vi trodde på det, og gjorde det vi var best på. Jeg husker godt hjemmekampen mot Real Madrid. Det var liksom den ultimate testen, der du selvsagt mente vi kunne slå dem.

Du holdt en fantastisk tale før vi dro ned på stadion. Jeg kjente inni meg at dette i fullt alvor kunne gå. Jeg spurte flere av spillerne på vei ned til stadion - når vi kjente bruset fra Lerkendal og spenningen kom nærmere – om de kunne finne årsaker til at vi IKKE skulle slå Real Madrid. Alle svarte at vi selvsagt skulle ta dem. Jeg har tenkt i ettertid at vi var bra hjernevasket på den tida, for det var ingen grenser for hva vi trodde på.

Vi fokuserte alltid på oss sjøl. Du mente at var vi på vårt beste slo vi alle. Vi så veldig sjelden mye på motstanderen vår, for du mente vi ikke kunne gjøre noe med dem likevel. Stikk i strid med hva mange andre gjør. Du hadde sikkert fått pepper for å være dårlig forberedt av mange i dag, men vi var maks forberedt på det vi kunne gjøre noe med. Nemlig oss sjøl.

Jeg husker godt vi skulle møte Juventus i en viktig Champions League-kamp, der verdens beste fotballspiller den gang, Zinedine Zidane, skulle spille. Han var offensiv midtbane, mens jeg var defensiv i RBK. Dermed visste jeg at han havnet i fanget mitt. Kjempespent på hva du mente jeg skulle løse oppgaven, så vi de faste 10-15 minuttene på Juventus for å skape oss et bilde av enkeltspillere. Zidane dukket opp på skjermen. Du sa: « Han 7-ern skal visst være brukbar». Du visste selvsagt hvem han var, men ufarliggjorde han ved å bruke nummer på drakta. Så kikket du på meg og ga meg bare en beskjed: «Han tar du!» Det var alt.

Men du sa selvsagt utrolig mye med den korte kommentaren. Du formidlet til meg at hvis du er på ditt beste, Bent, så vet jeg du klarer den jobben.  Jeg fikk dermed en utrolig motivasjon om å innfri siden du hadde så stor tro på meg. Så enkel, men så smart psykologi.

I mange sammenhenger høres det ut som du var veldig streng og sint hele tida. Det er veldig langt fra sannheten. Mottoet ditt var at vi aldri skulle være sint mer enn ett sekund av gangen. Du etterlevde det sjøl. Du var den som alltid ville bli ferdig med konflikter før vi forlot hverandre etter trening. Og ja, vi levde jo på konflikter daglig en stund. Takhøyden var stor etter hvert. Spesielt etter «opprenskingen» tidlig på 90-tallet, der Ola By Rise helt korrekt sa at det hviler en verbal giljotin inne på kontoret ditt. Du brydde deg veldig om oss, og var villig å gå i krigen for å forsvare dine gutter.

Det betydde mye for deg at vi også hadde det bra privat, selv om vi syns du la deg borti vel mye. Som for eksempel hvilken bil vi kjørte, hvilke fotballsko vi brukte, hvor vi skulle på fisketur, ja, til og med samboere og koner ville du vite noe om. Det vi visste var at innerst inne ville du oss bare godt.

Du har opplevd mange sider av livet, Nils Arne, både oppturer og nedturer. Du har mistet din kjære kone Karin og sønnen din, Knut Thorbjørn. Du skal vite at vi er mange som føler at du har vært der for oss som en bestefar, far eller venn. Jeg har tatt med meg masse lærdom fra deg i mitt eget liv. Alle råd og budskap er jeg evig takknemlig for å ha fått, Nils Arne, og jeg vil på vegne av meg selv og mange andre takke for alt du har betydd som menneske og fotballtrener.

Historien kan ingen ta fra oss. Den hadde ikke skjedd uten deg.

Din venn, Bent