SVARER: – Jeg tror faktisk ikke at ungene mine vil ta skade av at jeg reklamerer for en barnevogn, eller et glass med syltetøy, skriver Jørgine «Funkygine» Vasstrand.
SVARER: – Jeg tror faktisk ikke at ungene mine vil ta skade av at jeg reklamerer for en barnevogn, eller et glass med syltetøy, skriver Jørgine «Funkygine» Vasstrand. Foto: Kyle Meyr

Funkygine svarer på kritikken: – Jeg sitter ikke på fasiten

MENINGER

Jeg har valgt å leve et liv i offentligheten. Mannen min og jeg kommer i fellesskap frem til hva vi ønsker å dele av familielivet vårt og i hvilke sammenhenger vi syns det er greit å eksponere barna.

debatt
Publisert: Oppdatert: 05.11.18 11:15

JØRGINE «FUNKYGINE» VASSTRAND, blogger og treningsprofil.

VGs Morten Hegseth gikk for noen dager ut og kritiserte bloggere for å bruke barna sine i kommersiell sammenheng.

En viktig debatt som vi bloggere bør delta i, for jeg har full forståelse for at noen mener dette er galt, men for min egen del soler jeg meg ikke i glansen av ungene mine.

Jeg bruker ikke min «kjendisstatus» for å selge familien min til høystbydende. Jeg setter grenser for hva jeg vil vise frem av familieliv og har klare tanker om hvor langt jeg er villig til å gå når det gjelder promotering av produkter av og med barn.

Når det er sagt så syns jeg at å gjøre dette til et influenserproblem er å ta saken ut av kontekst. Teknologien påvirker samfunnet i alle sammenhenger, men sponsorer og barnebilder ikke er et nytt fenomen. Med internett har det bare fått så mye større dimensjoner. 

Jeg står 100 % inne for de valgene jeg tar. Det går jeg ut ifra at de fleste andre foreldre også gjør.

Jeg tenker at det miljøet barn blir født inn i er det som blir malen for hva som blir normalt for det barnet. Noen tilbringer barndommen på reise fordi foreldrene jobber i utlandet. Noen vokser opp i menighetsmiljøer. Noen har foreldre som er politikere. Noen er ofte på TV og noen har foreldre som blogger. Det er barnets nærmeste omgivelser, med trygge voksne, som skal danne rammene rundt barnas oppvekst og utvikling. 

Inntekten min kommer fra kommersielle samarbeidspartnere som jeg mener har produkt som jeg kan stå inne for. Så nei: Jeg tror faktisk ikke at ungene mine vil ta skade av at jeg reklamerer for en barnevogn, eller et glass med syltetøy.

Personlig ville jeg nok aldri arrangert en sponset babyshower eller barnedåp. Ikke fordi jeg er imot sponsing, men fordi jeg ikke har interesse av å lage til et sånt opplegg. Men jeg la ut bilder fra vår navnefest.

Babyer og slektninger ble avbildet på bloggen min. Jeg hadde ikke sponsede ballonger, og papirdukene hadde vi betalt selv, men gjør det meg til en bedre person enn de som kjørte full sponsefest og merket bildene sine med reklame? 

Jeg tror ikke det. Ungen er vel likeglad med hvem som betalte ballongene så lenge de henger der de skal og barna er omgitt av mennesker som elsker dem, tenker nå jeg.

La meg likevel understreke at jeg må ta høyde for at ungene en dag vil se et bilde av seg selv de kanskje ikke liker, eller syns at noe av det de ser er teit. Det er også en viktig debatt, men den begrenser seg ikke til bloggere og influensere. Det gjelder alle som har barn i 2018.

Min mor fikk Facebook da jeg var 18 år, men lillebror Noah var seks, og tvillingene ti. Var det uetisk? Vi har i alle fall ikke fått psykiske problemer eller slitt på andre måter for albumene hennes selv om hun hadde åpen profil og alle som ville kunne se bildene. Om argumentet er at barnet kan finne det ubehagelig å se seg selv på nettet etter flere år. Er det da antall seere som avgjør hva barnet føler i en slik sammenheng?

Jeg har absolutt ingen problemer med å se at folk er uenige i eksponering av unger i mediene, men alle de bastante meningene som kommer frem stiller jeg meg likevel uforstående til.

Er det ikke bedre at vi som føler vi må forsvare oss mot anklagene i stedet får gå i dialog med dere meningsmotstandere? For vi bloggere har faktisk en mening. De fleste av oss har reflektert rundt de valgene vi tar.

Derfor vil jeg gjerne stille dere kritikere noen spørsmål. Bare sånn at vi kanskje kan få i gang en redelig diskusjon: 

 På God Morgen Norge ble det uttrykt «skepsis» til at en «så stor blogger» eksponerte barnet sitt i sosiale mediene. Er det da mindre uetisk om bloggeren har færre lesere?

 Om en kjendis mottar X antall kroner fra Se og Hør for å vise seg frem i mediene med familien. Er det også uetisk?

 Hva med barn i reklamefilmer? Mange er ikke modne nok til å forstå hva de er med på. Er det etisk innafor? Hva med disse barna når de finner reklamefilmen på nettet etter 5 -10 år?

 Hva med unge popstjerner i MGP junior, unge skuespillere, barn som utmerker seg i idretten i tidlig alder, eller er med på Fødeavdelingen på TV for den saksskyld. Noen er sponset. Andre får betalt. Andre igjen gjør det gratis. Hva med dem?

 På God Morgen Norge ble det sagt at om bloggeren var en sulten sudaner, så kunne en akseptere at moren la ut babybilder mot sponsorkroner og bønner på bordet, men ikke av en norsk mamma som har alt hun trenger. Går den etiske grensen ved sponsormidler ved hvor sulten man er?

Og sist, men ikke minst: Er en sint artikkel med kritikk og latterliggjøring av navngitte foreldre lettere å takle enn et barnebilde med rosa ballonger? Er det barn dere vil skåne, så syns jeg faktisk dere skal slutte å henge ut foreldrene.

Ingen familier er like. Vi lever i ulike miljøer, med ulik bakgrunn og ulike tanker om etikk og verdier. Som foreldre tar vi mange valg på vegne av barna våre. 

Hvilke konsekvenser disse vil få når barna er voksne, kan vi dessverre ikke vite. Noen er overbeviste om at bilder av barn på nettet i dag, vil kunne skade dem i «morgen». 

Jeg tror at i den teknologiske tidsalderen de vokser opp i, så vil billeddeling være mer regelen enn unntaket. Jeg tror faktisk at hvordan foreldre velger å være til stede for barna her og nå, er av størst betydning for hvordan neste generasjon vil se tilbake på barndommen sin. Og da snakker jeg ikke om bare bilder, men om alt de opplever. 

Jeg er også overbevist om at de aller fleste foreldre prøver å velge det beste for barna sine. Noen ganger gjør vi feil, men hvem er du, og hvem er jeg til å dømme andres handlinger når ingen svar er gitt? Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi handler i kjærlighet.

Jeg mener ikke jeg har fasiten. Det tror jeg ikke noen har, men at både influensere og andre foreldre trenger kjøreregler i alle typer medier, det er jeg enig i. Blogging er et nytt fenomen.

Veien må faktisk bli litt til mens vi går, og da er det viktig med debatt, men negativ feedback har aldri hjulpet noen til suksess, så still gjerne kritiske spørsmål. Det gjør at vi må tenke oss om. Både influensere og andre medieprofiler. Pekefingeren funker for andre enn den som fingeren henger fast på, for det må være rom for ulikheter tenker nå jeg. 

Derfor er det nok viktig at vi som blogger blir mer synlige i debatten, for denne diskusjonen gjelder jo i aller høyeste grad oss. Men, jeg finner meg ikke i å bli kategorisert og parkert i et eget lite kritikkhjørne reservert for bloggere.

Og når det er sagt. Takk til alle dere som følger meg. Enige og uenige. Dere gjør det mulig for meg å kalle dette en jobb og jeg elsker jobben min.

Her kan du lese mer om