NEKTER Å SNU: Italias visestatsminister Matteo Salvini vil ikke legge frem et budsjett i balanse, noe som kan true eurosonens eksistens.
NEKTER Å SNU: Italias visestatsminister Matteo Salvini vil ikke legge frem et budsjett i balanse, noe som kan true eurosonens eksistens. Foto: Alessandro Bianchi / X90015

Salvini truer EU med russisk rulett

MENINGER

Italias regjerende visestatsminister Matteo Salvini fremstår som en keiser Nero, spillende på sin lyre, mens Roma brenner ned rundt ham.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.10.18 12:58

Sjefspopulisten nekter å realitetsorientere landets bebudede underskuddsbudsjett – selv om børsene stuper og Europa nedjusterer vekstprognosene.

I stedet byr han Brussel og Eurosonen på et slag russisk rulett.

Onsdagens børsfall kom ubeleilig for den italienske regjeringskoalisjonen, som i tillegg til Salvinis nasjonalistparti La Liga også omfatter den systemkritiske Femstjernersbevegelsen (M5S).

Sammen med Italias Brødre, en høyreradikal gruppe utgått fra Nasjonalalliansen og nyfascistene, har de flertall både i underhuset og Senatet.

Det betyr at regjeringen kan banke gjennom et lånefinansiert statsbudsjett som ikke bare EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) har innvendinger imot. Fremlegget kritiseres også av Italias nasjonalbank, Den europeiske sentralbanken samt parlamentets budsjettkontor, hvis fremste oppgave er å kvalitetssikre premissene som legges til grunn i nasjonalbudsjettet.

Problemet for Salvini og hans regjeringskollega Luigi Di Maio, som også er visestatsminister og leder for M5S, er at fallende børser har gjort et påstått «optimistisk» og «modig» budsjettforslag urealistisk og uansvarlig – hvis økonomiske lover skal legges til grunn.

Det er imidlertid et lovverk Salvini og Di Maio ikke anerkjenner. For dem handler dette om politikk – det muliges kunst, angivelig – og i så måte har de oppmerksomhetskonkurrerende parhestene utviklet sine egne teorier om hvordan vekst og velstand kan stimuleres i en situasjon der Eurosonens tredje største økonomi også er den mest forgjeldede.

Femstjernersbevegelsen gikk til valg med lovnader om borgerlønn for alle som er blitt stående utenfor arbeidslivet. La Liga lovte skattekutt og flat beskatning. Tiltak som alene er kostnadsberegnet til 100 milliarder euro. I underkant av tusen milliarder kroner.

I tillegg skal den forrige regjeringens pensjonsreform reverseres, noe som vil bety at 400.000 italienere umiddelbart kan fratre ved oppnådd aldersgrense. Ekstrakostnad: 80 milliarder.

For å finansiere de sjenerøse valgløftene har visestatsministrene presset sin egen finansminister til å konstruere en innretning som «går opp» ved at budsjettunderskuddet økes til 2,4 prosent.

Dette er under EUs maksgrense på tre prosent, og dessuten mindre enn underskuddet som både Tyskland og Frankrike har sluppet unna med.

Forskjellen mellom de tre landene er imidlertid samlet gjeldsbyrde og fremskrevet evne til å gjøre opp for seg. Den årlige veksten i Italia er for svak til å betjene så mye lån når landet allerede har en statsgjeld tilsvarende 132 prosent av brutto nasjonalprodukt. Til sammen mer enn to billioner euro.

Dette mener koalisjonskameratene kan løses ved at budsjettbalansen utsettes inntil videre, og anslaget for fremtidig vekst oppjusteres til et nivå Italia ikke har vært i nærheten av på to tiår.

Ifølge regjeringen vil borgerlønn stimulere kjøpesvake grupper til økt forbruk, tidligere pensjonsalder vil få yngre mennesker i jobb og statlige investeringsprogram kommer til å få fart både på privat og offentlig økonomi.

Lykkes de, kan Matteo Salvini og Luigi Di Maio kvittere ut hver sin nobelpris.

Såkalt motkonjunkturpolitikk er vi kjent med også i Norge. Eksemplene er mange på at det kan ha noe for seg. Roosevelts New Deal – uten sammenligning for øvrig – er kanskje det mest kjente programmet i så måte.

Men i dette tilfellet forutsetter den italienske regjeringen at den kan bryte inngåtte avtaler og internasjonale spilleregler, og dessuten utfordre Brussel til russisk rulett.

Di Maio og Salvini tilhører en globalt ekspanderende klubb av medlemmer som ikke respekterer prinsippene for klubbmedlemskap. De vil ha medlemsfordelene, men ikke betale klubbavgift.

Det regelbaserte systemet av institusjoner som er bygd opp i det tyvende århundre som erstatning for imperiene i århundrene forut, avhenger av at alle som tar del i det har tillit til at reglene er forstått og etterfølges. Det er selve grunnpremisset.

Men nå opplever vi, som Simon Nixon skriver i The Times, at de gjensidig avtalte innretningene som ble etablert for å sikre trygghet og velstand, i økende grad blir oppfattet som det som truer. Enten det er EU, handelsavtaler eller NATO.

Manglende tillit til internasjonalt samarbeid og multilaterale løsninger har gitt oss «America first», Brexit og europeiske populister. Kanskje fordi klubbene først ble laget for og av likesinnede nasjoner, som delte noenlunde samme verdier og hadde felles målsettinger. Med jernteppets fall og globaliseringen kom utvidelser som har gitt mindre homogene klubber og uklar overbygning.

Salvini sier han gir pokker i unionens budsjettregler, og Di Maio har beskyldt EU for å stå bak økonomisk terrorisme. Begge har sagt at finansmarkedenes svekkede tillit til italiensk økonomi, herunder økt rente på statsgjelden, skyldes en ondsinnet konspirasjon for å ramme populistregjeringen slik at den ikke lykkes med å gjenreise Italia. Ifølge Salvini står «spekulanter som Soros» bak disse fiendtlige oppkjøpene.

Selv om det globale børsfallet nå stiller slike uttalelser i et komisk lys, er det retorikk som gir gevinst på meningsmålingene. Mer enn halvparten av italienske velgere sier de støtter regjeringspartiene.

Ratingbyråene ser det annerledes. Der oppfattes utsagn av denne type som en innrømmelse av uansvarlighet. I går ble det kjent at to av dem, Fitch Ratings og Moody’s vurderer mulig nedgradering av Italias kredittverdighet.

Hvis den faller, kan italienerne i neste omgang bli nektet støtteoppkjøp av statsobligasjoner fra Den europeiske sentralbanken. Da hjelper det lite med borgerlønn og flat skatt.

Populistene gambler på at EU ikke tør utsette dem for det, vel vitende om at Italias økonomi er for stor til å kunne reddes i etterkant. Den må sikres nå. Indirekte truer Salvini EU med ruin. Ryker italienerne, ryker eurosonen – og da er det takk og farvel til EU. Det har vi Angela Merkels ord for.

Her kan du lese mer om