OMSTRIDT: – Peterson vektlegger de liberale friheter beinhardt. Man finner ingen hatretorikk mot innvandrere og minoriteter, skriver kronikkforfatteren.
OMSTRIDT: – Peterson vektlegger de liberale friheter beinhardt. Man finner ingen hatretorikk mot innvandrere og minoriteter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Alexa Vachon

Jordan Peterson: Farlig folkeforfører eller fornuftens stemme?

MENINGER

Den kanadiske professoren Jordan Peterson har på kort tid gått fra å være en kultfigur for spesielt interesserte til å bli en av vår tids mest innflytelsesrike intellektuelle. I kveld står han for første gang på en norsk scene.

debatt
Publisert:

JØRG ARNE JØRGENSEN, religionsviter og lærer

I det siste året har Jordan Peterson blitt mye omtalt også her til lands, og i kveld står han for første gang på en norsk scene. Det er påfallende hvordan oppfatningene om ham spriker. For tilhengerne representerer Peterson fornuftens stemme i en opphetet kulturkrig. Andre mener han alminneliggjør synspunkter fra ytre høyre.

Han har, må det innrømmes, en del utsagn og synspunkter som er vanskelige å fordøye. Peterson virker naiv i forhold til strukturell og økonomisk ulikhet og hvordan angripe det, og den uforsonlige retorikken mot det radikale venstre gjør ham kanskje til mer av problemet enn løsningen i kulturkrigen.

Men han er åpenbart et tegn i tiden som man må ta på alvor.

En av de som belyser vår tids politiske og kulturelle kriser på en interessant måte, er den indiske forfatteren Pankaj Mishra, en av Peterson krasseste kritikere – som Peterson for øvrig havnet i en ubehagelig personlig feide med.

Mishra hevder i boken «Age of Anger» (2017) at vår tids politiske uro og flytende raseri dypest sett har røtter i det moderne gjennombrudd i opplysningstiden. Da ble det skapt dilemmaer som vi fremdeles ikke finner ut av. Da opplysningstidens pionerer gjorde opprør mot den statiske landsbygda og søkte det gode liv i byene, ble selve den moderne livsform skapt. Byene ga muligheter til rikdom, luksus og kulturopplevelser, frihet til å skape seg selv og «bli noe», i motsetning til det fastlåste landsbysamfunnet der alle hadde sin fastlåste rolle i sin stand.

Man fikk dermed noe helt nytt: et konkurransesamfunn. Det mimetiske begjær slik Girard beskriver det, slår inn: Man ser hva de vellykkede begjærer og trakter etter det samme. Rikdom, «kulhet», hvem som er innenfor og utenfor blir markører på vellykkethet. Dette skapte vinnere, men nødvendigvis også tapere. Ifølge Mishra var Rousseau den første som virkelig fanget essensen av manges opplevelse av moderniteten: outsideren som er revet opp fra sine røtter og desperat prøver å erobre sin plass i storbyen, men uten hell.

For å si det syrlig: i det moderne konkurransesamfunnet har man alle muligheter til å mislykkes. Slik oppstår ressentimentet, som blant annet Kierkegaard og Nietzsche skrev om – en potent følelsesbylt av avmakt, bitterhet, misunnelse og fascinasjon for de som lykkes. Altså en dypt moderne følelse, en ubønnhørlig konsekvens av et individualistisk samfunn med sosial mobilitet.

En sentral utfordring blir da hvordan man møter de som faller utenfor. Det er i dette opprørte vannet alle demagoger, revolusjonære bevegelser og ideologier fisker. På et vis bar Tyskland som nasjon preg av ressentiment på slutten av 1700- og første halvdel av 1800-tallet, både politisk og industrielt hang man etter nabolandene Frankrike og England. Det er ingen tilfeldighet at romantikken og den etniske nasjonalismen oppstod her.

Disse ideologiene tilbød åndelig mening og røtter i et historisk og kulturelt fellesskap – tydelige alternativer til den tøylesløse individualismen, rasjonalismen og den stadig mer gudløse politiske liberalismen.

Det er påfallende at Peterson knytter seg opp mot tenkere som Nietzsche, Jung, Dostojevskij og Eliade, alle fra land som kom «for sent» til moderniteten, som hang etter og etter hvert henfalt til totalitære ideologier. Mishra værer her en tilknytning til fascisme hos Peterson og graver frem mer eller mindre overbevisende nazistiske og fascistiske koblinger hos Petersons favoritt-tenkere.

Han uroer seg over hvordan Peterson appellerer til «sinte unge menn», hvordan han knytter individet til historien og lange evolusjonære linjer, og dekker over meningstapet med «romantisk» åndelighet, dybdepsykologiske strukturer og mytologi.

Men jeg tror Pankaj Mishra overser det åpenbare: Peterson vektlegger de liberale friheter beinhardt. Man finner ingen hatretorikk mot innvandrere og minoriteter. I stedet for å mobilisere kollektivt og kanalisere ressentimentet inn i nasjonalisme og fiendebilder, selve kjernen i fascisme og høyreekstremisme, maner han til sindighet og individuelt ansvar.

Det er her klisjeen om at han «oppdrar ytre høyre» kommer inn. Ta deg sammen. Skaff deg et livsprosjekt. Ingen jobb er under din verdighet, alle jobber trengs. Hvis kvinner ikke vil ha deg, er det ditt problem. Finn ut hva du kan gjøre for å forbedre deg. Kort sagt, du er nødt til å ta tak i deg selv for å transformere det farlige ressentimentet til noe bedre.

Peterson tar virkelig på alvor slike mørke følelser som kan sende spesielt unge menn ned i en farlig malstrøm. Når han i selvhjelpsboka skriver om skolemassakrer er det veldig langt fra det vanlige tenk positivt-visvaset. Han sier rett ut at lykke er ikke målet med livet. Kun gjennom å arbeide hardt, bygge karakterstyrke – et ord som lyder nærmest arkaisk i dag – og gjøre ditt for å at verden blir et litt bedre sted, kan man leve med lidelsen som ligger innbakt i det å være til.

Det er lett å forstå at mange reagerer på dette nesten dystre grunnsynet hos Peterson. Han er ikke for alle. Men at så mange fenges – og slett ikke bare unge menn – tyder på at det er behov for en korreksjon av den hedonistiske selvrealiseringsimpulsen som har ridd samfunnet i flere tiår.

For ensidig fokus på egen lykke og selvrealisering er ikke et bærekraftig grunnlag for fellesskapet. Selvsagt må respekten for enkeltindividet være det grunnleggende samfunnsprinsipp i – men på en eller annen måte må man skape en meningsdimensjon, tilhørighet til kollektivet, til historien, til noe som peker ut over en selv. Det er en vanskelig balansegang i et farlig farvann som demagoger, høyrepopulister og nasjonalister vet å utnytte.

Men vi kan ikke bare late som om dilemmaet ikke fins. Tvert imot, det plager verden i økende grad. Og jeg håper og tror Peterson er inne på et kompromiss her. I stedet for å sky ham fordi han «lefler» med ytre høyre, bør man heller rose ham for å prøve å vende ressentimentet til noe konstruktivt. Og for at han faktisk greier å spleise den tyske romantikkens åndelighet med den britiske og franske politiske liberalismen.

Det er ingen liten bragd.

Her kan du lese mer om