IKKE UTTRYKKSLØS: Linn spilles av Rakel Øfsti Nesje, her på avslutningsfest forrige uke sammen med kollegene Even (Henrik Holm), Eskild (Carl Martin Eggesbø) og Nikolai (Henrik Vildgren). Foto: TERJE BENDIKSBY/NTB SCANPIX
IKKE UTTRYKKSLØS: Linn spilles av Rakel Øfsti Nesje, her på avslutningsfest forrige uke sammen med kollegene Even (Henrik Holm), Eskild (Carl Martin Eggesbø) og Nikolai (Henrik Vildgren). Foto: TERJE BENDIKSBY/NTB SCANPIX

En hyllest til Linn

MENINGER

En av SKAMs viktigste rollefigurer var også den minst synlige. Nettopp dette tydeliggjør at Linn lever utenfor samfunnet.

Publisert: Oppdatert: 28.06.17 10:28

Av KARI SPETS

Det blir ikke flere «Jeg går og legger meg igjen, jeg» fra den underlige, fine, triste og tafatte rollefiguren Linn. Suksess-serien SKAM er unnagjort.

Gjennom fire sesonger har Linn holdt seg innendørs med joggebukse, Fun Light-saft og et uttrykksløst ansikt, og da mener jeg virkelig innendørs, hun går nesten aldri ut. På nettsiden presenteres hun kun slik: «Tar opp fag». Ingen sosiale medier-kontoer, som de andre har.

Det har aldri kommet noen forklaring på hvorfor Linn er som hun er. Selvsagt er det en mulighet for at hun er en slask, en parodi på en «lat ungdom»; trøtt, avmålt og litt sur. Men jeg vil hevde at sannsynligheten er større for at hun har alvorlige psykiske problemer. Man er ikke «lat» hvis ikke det ligger noe bak.

Til tross for dette: Det befriende med å se på Linn er at hun ikke later som, ikke tar på seg masken, ikke orker å være generasjon prestasjon og perfeksjon; hun gir seg hen til at hun er redd for verden. Hun våger å la være å våge. Og alle som kjenner på skam for at de ikke alltid orker, føler seg kanskje mindre alene når Linn går og legger seg igjen.

VGTV: Harm og Hegseth hyller Linn

Samtidig som Linn kan få andre til å føle seg bedre, representerer hun også en utvikling som helsedirektør Bjørn Guldvog i sin årstale om nordmenns helsetilstand i vår karakteriserte som «svært bekymringsfull».

Serieskaper Julie Andem har selvsagt fanget tidsånden og samfunnsutviklingen også her. Linn fremstår – for å si det mildt – ikke lykkelig, og hun lever definitivt ikke et liv man bør strekke seg etter. Tar hun opp fag, gjør hun det i så fall fra sengen. Eller har hun falt hel

t utenfor, som så mange andre unge? Det at vi ser så lite til henne fremstår som et symbol på utenforskap.

I mai skrev VG om at den raskest voksende gruppen uføre er unge under 30 år med psykiske vansker. Blant uføre under 39 år har 60 prosent en hoveddiagnose bestående av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.

Ifølge Folkehelseinstituttet regnes det til enhver tid med at 15 til 20 prosent av barn og unge mellom tre og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer. Omtrent åtte prosent av barn og unge, cirka 70.000 i antall, har så alvorlige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse.

Forhåpentlig ville Linn – om hun hadde fått sin egen sesong – oppsøkt noen som kunne fått henne til å våge å våge. Profesjonell hjelp eller venner som tok tak, slik rollefigurene Geir og Kristoffer støttet Stig Inge ut av Tøyensenteret i filmen «Buddy» fra 2003. Fraværet av spørsmål fra Noora og co om hvorfor Linn er som hun er og hvordan hun virkelig har det, er forhåpentlig ikke normalt i kollektiv og vennegjenger. Hvis så er, håper jeg at de som sliter har en venn som Eskild.

Det finnes ikke piller mot det møkkete vannet som tilværelsens uutholdelige letthet og tyngde kan være. Men det er neppe livet Linn og Stig Inge lider av, det kjipe, triste, stressende livet hvor man tidvis føler seg som en tosk. Mer sannsynlig er det at de har sosial angst, som to til fem prosent av befolkningen har til enhver tid.

Ikke at man må ha en diagnose for å ha det vondt. Stress og bekymringer oppgis som de vanligste plagene hos ungdommer – i overkant av 30 prosent føler at «alt er et slit», eller at de bekymrer seg for mye. Flere nyere studier konkluderer med at prestasjonskrav og stress i skolen påvirker ungdoms psykiske helse, og at dette særlig ser ut til å gjelde for jenter i «høyt presterende» miljøer.

Dette kommer frem i NOVA-rapporten «Psykiske helseplager blant ungdom – tidstrender og samfunnsmessige forklaringer» fra 2016, som er skrevet på oppdrag av Helsedirektoratet. I rapporten trekkes tre mer grunnleggende utviklingstrekk ved dagens samfunn som har vært koblet til en forverring i ungdoms psykiske helse frem. Økonomisk vekst og økende kommersialisering, økt orientering mot jevnaldrende og ungdomskulturer og sist men ikke minst: økt individualisering med tydeligere krav om selvrealisering og selvdisiplinering.

Og da blir Linn et slags «forbilde» i det at hun ikke gjør som så mange andre. Hun reiser seg ikke fra fosterstilling, går ikke ut av joggebuksen og inn i jeansen, hun klistrer ikke på seg smilet og later som at alt er perfekt og fint og deilig og rosévin og venner og kjærester og jobb og karakterer og utseende og trening og lykke og alle er verdens beste og #lovemylife.

Har vi ikke alle litt Linn i oss? En egen indre Linn som skremmer vettet av oss? Den som kritiserer og sier at vi må og bør. At vi er feil, ikke nok, ikke som de andre på mystory. Så vi må ut av joggebuksen, ut av seriemaraton og Pepsi Max, ut i sollyset.

Eller må vi? Man må gi seg selv tillatelse til å la være, si til seg selv at «det er da greit, det», og mene det. OK, så er man litt folkesky. OK, så vil man ikke gå ut. OK, så føler man seg som en tosk. Det er da greit, det.

Det er jo ikke sånn Linn har det. Hun er ikke bare «litt folkesky». Problemene hennes, og problemene til alle reelle mennesker med sosial angst, må tas på alvor. SKAM har bidratt til å sette fokus også på dette, i tillegg til tema som seksuelle overgrep, spiseforstyrrelser, diskriminering og fremmedfrykt.

Disse store temaene har blitt presentert med humor, varme og klokskap. Og i det store finner man det lille.

Har man for eksempel tendenser til å være en smule folkesky og litt lat (med den skamfølelsen det kan innebære), men klarer å omfavne sin indre Linn, blir man nokså bekvem med å dra ned rullegardinen på en solskinnsdag for å unngå gjenskinn på skjermen. Det føles fint å droppe å dra på fest, å bli under dynen med en bok til klokken to på dagen, å gå og legge seg igjen.

Her kan du lese mer om