bilde

Kommentar

Er du trondhjemmer? Da er du billig, da!

Norges luksusdyr, derimot, de bor i kraftkommuner.

Sentralisering er skjellsordet i årets valgkamp. Likevel, under fremleggelsen av kommuneproposisjonen i skyggen av Siv Jensen, sa kommunalminister Monica Mæland (H) at regjeringen vil fortsette med de støyfremkallende kommunesammenslåingene sine.

Kanskje har hun en deltidsjobb som lobbyist for Senterpartiet? Trusler om nedleggelse av fødeavdelinger, fylker og politikammer har gitt partiet rekordmålinger i år.

Det skjer selv om Norge antakelig har verdens mest sjenerøse distriktspolitikk. Hver dag overføres millionbeløp fra sentrum til periferi.

les også

Klarer du VGs dialektquiz?

I Mælands nye kommuneproposisjon finner du oversikten over de beregnede inntektene til hver kommune neste år. Og i grønt hefte som kom i fjor kan du se hva hver kommune forventes å bruke i utgifter per innbygger i år.

Ikke overraskende er byene billigst å drive. Tromsø, Trondheim, Oslo og Svelvik har lavest utgift per innbygger. De ligger godt under landssnittet, som er på 52 000 kroner. Tromsø får rett nok en stor pott i retur i form av Nord-Norge-tillegg.

les også

Vært lite på bygda i det siste, Trygve?

Utgiftsbehovet gir på langt nær en fullstendig oversikt over de totale overføringene til kommune, men kan gi en pekepinn.

Inntektssystemet til kommunene fungerer slik at de med høyest inntekter finansierer de andre. Det er staten som omfordeler pengene. De som har lavest utgifter per innbygger får trekk i innbyggertillegget. De med høyest utgifter får pluss.

Utsira er den kommunen som får mest til å dekke utgifter per innbygger. Utgiftene er beregnet til 125 000 kroner per person i år. Staten overfører derfor mellomlegget, nesten 74 000 kroner per innbygger, eller vel 15,5 millioner kroner totalt.

De neste på utgiftslisten er Røyrvik, Lurnes, Træna, Fedje og Røst. Alle har et utgiftsbehov beregnet til over 80 000 kroner per innbygger, der byene nærmer seg det halve.

les også

Høyres leder i Innlandet: Regjeringen speiler ikke landet godt nok

Ikke overraskende kommer de små kommunene best ut per innbygger når vi ser på overføringer i Mælands kommuneproposisjon.

Det gjelder også etter at man har korrigert for at de har høyere utgifter, som for eksempel mange uføre, eldre, lange avstander også videre.

I tillegg til utgiftsutjevningen omfordeler staten også skatteinntektene gjennom hele året, ved å ta fra de rike og gi til de fattige. Slik får ingen kommuner mindre enn 90 prosent av landsgjennomsnittet i skatteinntekter.

Mange distriktskomuner har store ressurser og inntekter. Da må de dele med de som har mindre.

Men finansieringen av de fleste distriktskommunene er basert på stor omfordeling fra byene.

Forskningen til Synnøve Jenssen og Øyvind Kind Robertsen har vist at det er de små kommunene som har størst frihet til å foreta prioriteringer.

les også

Avviser Erna-stempel som gæmlis-Trygve

Og særlig kraftkommunene. For selv om de har inntekter som gjør dem langt rikere enn snittet, må ikke de dele. Kraftinntektene regnes nemlig ikke med i inntektssystemet for kommunene.

Bykle for eksempel, kan forvente seg inntekter på 233 prosent i forhold til landsgjennomsnittet neste år. De får tusenvis av kroner per innbygger fra staten i utjevning.

Kommuner som Aukra, Sirdal, Eidjord og en del oppdrettskommuner er også heldige slik. De får kompensert for alt som fordyrer driften, og selv om de er rike.

les også

Bråk om kommunesammenslåing i Tysfjord: – Skaper uvennskap i generasjoner

Det er tverrpolitisk flertall for at kommunene skal få betalt for å være små og usentrale.

Vi snakker i realiteten om Norges viktigste distriktspolitiske tiltak, selv om vi med distriktspolitikk gjerne tenker på subsidier fra Innovasjon Norge, skattefradrag og lav arbeidsgiveravgift, samt utflytting av statlige arbeidsplasser.

Men det er velferdsstaten som betyr mest. At det bygges ut tjenester over hele landet, innebærer ikke bare sosial utjevning, men også en sterk regional omfordeling.

les også

Her er kommunene kong Harald mangler på besøkslisten sin

Til tross for milliardoverføringer, blir det bråk. I år er gnistene levert av den dyktige politikeren Trygve Slagsvold Vedum i Senterpartiet.

Han sier han er en enkel kornbonde, men har bedre innsikt enn de fleste i forskningen til en av våre fremste statsvitere, Stein Rokkan.

Rokkan sa at Norge har en innebygget konflikt mellom sentrum og periferi. Og at det er ganske lett å mobilisere velgere på en følelse av at sentralmakten ikke tar deg på alvor.

les også

Forsker: Dette har vært småpartienes valgkamp

Det er nok ikke egentlig penger det står på. Materielt har folk i norske byer og bygder det omtrent likt, inntektsforskjellene er utvisket, i motsetning til i land på kontinentet, hvor det kan være riktig fattigslig på bygdene.

Antakelig skorter det like mye på det Slagsvold Vedum har å by på, nemlig en følelse av å bli tatt på alvor.

Kanskje er det sentrale politikeres behandling av periferien som er problemet, og ikke selve politikken.

les også

Kan bli nestleder i Ap: – By og land skaper mest sammen!

Sentralisering har vist seg vanskelig å stoppe med politiske midler. Men milliardene Norge bruker på distriktspolitikk, har en sterk symbolsk effekt og virker ofte konfliktdempende.

Men vi kan altså ikke forvente at sentraliseringen går over. I alle regjeringserklæringer siden 1977 har det stått at målet er å holde oppe hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Det får vi ikke til, selv om distriktspolitikken er omfattende.

Da lokalbutikkene ble lagt ned på 1980-tallet, var det fordi kundene sluttet å komme. Da grendeskolene ble lagt ned på 1970-tallet, var det mange som ønsket seg til sentralskolen med høyere kvalitet. Med fritt sykehusvalg ønsker mange pasienter seg til store sykehus.

Dette er også sentralisering, men folk er ikke nødvendigvis imot det. For om sentralisering bare var negativt, ville vi ikke hatt så mye av det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder