Kommentar

En annerledes 9. april

Av Tone Sofie Aglen

Kommentator

Foto: Roar Hagen

I dag er det 80 år siden Norge ble angrepet av den tyske krigsmakten. Selv om alle markeringer er avlyst, er det viktigere enn noensinne å holde minnene fra krigen levende.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over 54 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

Det blir ingenting av den årlige markeringen ved Midtskogen i Elverum, der norske styrker stanset fiendens forsøk på å ta Konge, Storting og regjering. Også markeringen av frigjøringen av Norge 8. mai er som alt annet avlyst. I år skulle vi ha feiret 75 år i frihet. Veteraner fra andre verdenskrig og tidsvitner som ble særlig rammet, skulle hedres. Alt er flyttet til neste år. Kansellert er også 80-årsmarkeringen av kampene i Narvik.

Samfunnet vårt etter corona er ikke til å kjenne igjen. På mange måter har Norge i fredstid aldri vært nærmere en unntakstilstand. Men vi må heller ikke gjøre det verre enn det er: Flaggstangen står heldigvis ikke naken. Også i år blir det bekransning, flaggheis og salutt fra Akershus festning på frigjøringsdagen.

Les mer om den historiske dagen i VGs papirutgave og E-avisen

Det kan selvfølgelig være fristende å sammenligne de helt spesielle tidene vi lever i med krig. I en debatt på NRK sammenlignet eksempelvis lege ved Oslo Universitetssykehuset, Gunhild Alsvik Nyborg, Norges håndtering av coronaviruset med å la det tyske krysseren «Blücher» seile inn Drøbaksundet uten å løsne skudd. «Dette er jo krig. Det er som å si at tyskerne er på vei, men det er ikke så farlig, for de kommer sikkert ikke til å gjøre så mye skade», uttalte hun i det omstridte debattprogrammet.

Det er en sammenligning vi bør la ligge. Det fortjener ikke de som har opplevd krigens redsler. Likevel er det ekstra gode grunner til å minne oss om at fred og frihet ikke kan tas for gitt. For nå vokser nye generasjoner opp uten personlig kontakt og erfaring med tidsvitner fra krigen. Men for første gang får mange oppleve og kjenne på noen av de samme mekanismene. Uhyggestemningen. Usikkerheten. Isolasjon. Hva sinne og frykt gjør med oss. Trangen til å verne om sine egne. Tilløp til hamstring og rasjonering. Og er det virkelig så vanskelig å forstå at naboer og sambygdinger anga hverandre i stor skala? Men viktigst av alt er likevel styrken som ligger i samhold i krisetider.

FØR OG NÅ: Karl Johan 9. april 2020 kl 1515, nøyaktig 80 år etter at Hitlers soldater marsjerte opp Karl Johan med Slottet i bakgrunnen. To bilder, en krig og en krise. Foto: Terje Bringedal og Henriksen & Steen / Nasjonalbiblioteket

Vi er forsåvidt mange som ikke husker krigen. Til gjengjeld vokste vi opp i en tid hvor krigen var allestedsværende. Noen mer enn andre, selvsagt. Snakk med besteforeldre og gamle naboer om krigen, var en vanlig hjemmelekse da jeg gikk på skolen. Og de var sjelden tunge å be.

Krigen ble alltid snakket om, og alle hadde sin historie. Det ble fortalt om rasjonering, redsel og frykt. Noen hadde mistet nær familie. En bestefar hadde vært motstandsmann. En gammel onkel som var sjømann hadde fortsatt mareritt om å bli torpedert. For noen var minnene så sterke at de ikke ville snakke om dem.

Men vi fikk også høre om dagliglivet under krigen. Hva de spiste for å få maten til å rekke til. Bark i brødet. Kråke og kanin til middag. Potet og kålrot, som berget mang en nordmann. Selv i byene hadde de gris i bakgården. Tyskerne som brukte nabohuset som kino. Ungene som fikk godteri av soldatene. Ikke alt var gru og forferdelse. Til og med tyske soldater var bare mennesker.

Noe av det som gjorde voldsomt inntrykk som barn, var boka «Ni liv» og Arne Skouens filmklassiker med samme navn. Historien om motstandmannen Jan Baalsruds dramatiske flukt gjennom Nord-Troms til Sverige har vært en del av vår felles historie. Baalsrud var den eneste som overlevde en mislykket sabotasjeaksjon i Toftefjord etter å ha blitt angitt av en handelsmann. Etter over to måneder på flukt og i skjul for okkupasjonsmakten kom han seg svært medtatt inn i Sverige.

De siste dagene har jeg sammen med mitt barn brukt litt tid på å se igjen filmen, den nye innspillingen av filmen  «Den 12. mann» og NRKs dokumentar om to spesialsoldater som gikk opp løypa. De gikk i Baalsruds fotspor og snakket med menneskene som hjalp ham.

Som barn var det særlig heltehistorien som gjorde inntrykk. Prøvelsene han ble utsatt for. Flukten fra tyskerne. Kulden. Ensomheten. Frykten. Motet. Smertene. Å skjære bort sine egne forfrosne tær.

Når jeg ser filmen i dag, er det vel så mye samholdet, hjelpsomheten og viljen til å risikere alt som berører. Baalsrud overlevde takket være utallige hjelpere underveis som gjemte ham, pleiet ham og fraktet ham videre stykke for stykke mot friheten. Han måtte blant annet dras i pulk gjennom bratt fjellterreng i Manndalen i Kåfjord. Alle satte de sine egne og sin families liv på spill for å hjelpe en ukjent mann. En som for alt de visste kunne vært en provokatør. Likevel valgte de å hjelpe. De ga fra seg mat, ski og utstyr, i en tid hvor det var knapphet på alt. De risikerte alle sitt eget liv.

Det er så langt fra den situasjonen vi står i i dag. Likevel er det ingen grunn til å bagatellisere. Vi er alle barn av den tiden vi lever i. Det er mange som ofrer mye. Liv og helse, jobb og inntekt, samvær og frihet. Mange gjør en heltemodig innsats for å hjelpe andre.

Om få år er alle tidsvitner fra krigen borte. Vår utfordring blir å finne andre måter å minne oss om at freden ikke kan tas for gitt. For krig og krise får fram det beste - og noen ganger det verste - i oss. Nå gjelder det å la seg inspirere av alle de gode kreftene som vi vet bor i menneskene.

Mer om

  1. Tone Sofie Aglen
  2. Krig
  3. Coronaviruset
  4. Andre verdenskrig

Flere artikler

  1. Moria og den gode moral

  2. Farfar og krigen – et 80-årsminne

  3. Norges bidrag til de alliertes felles seier

  4. Pluss content

    Monrad Mosberg ble skutt i senk på D-dagen - fikk utstedt dødsattest

  5. Pluss content

    9. april-foto: Historien må skrives om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder