KRENKET: – Det mest paradoksale i den radikale gruppedynamikken er at de sinteste og mest bøllete blant oss er ofte også de mest nærtagende, skriver Bård Larsen. Foto: Civita

Debatt

Posisjoneringens paradokser

De sinteste og mest bøllete blant oss er ofte også de mest nærtagende. Det er de som angriper sine politiske motstandere hardest og mest kompromissløst, som oftest tar til orde for at deres ytringsfrihet er under angrep. Det er ikke rart. Det er logisk.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Det var den amerikanske komikeren Groucho Marx som for herrens mange år siden uttalte de berømte ordene: «Dette er prinsippene mine. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre». Det er nok få av oss som ikke kjenner oss igjen i Groucho – hvis vi får tenkt oss om.

For prinsipper er ikke enkle å forholde seg konsekvent til. Kanskje er det heller ikke alltid et mål, for alt kan ikke sammenlignes med alt. Noen ganger må man utvise skjønn. Det er en utfordrende balansegang, mellom relativisme og mangel på dømmekraft. Men grunnleggende sett kan det være lurt å prøve å være prinsipiell.

De siste ukene har det vært mye debatt om en rekke saker som ikke er enkle, men desto mer utfordrende på et prinsipielt plan.

les også

Vi må lytte til Bannon

Etter at nordiske mediedager bestemte seg for å invitere nasjonalpopulisten Steve Bannon til Bergen har debatten rast om hvorvidt det er riktig å gi ham en talerstol. De argeste kritikerne synes det er så galt at de ikke en gang vil delta i debatter om temaet for å fremme sine egne synspunkter. De vil altså ikke ha noe som helst med nordiske mediedager å gjøre.

Det famøse teaterstykket «Ways of Seeing» har skapt enda mer rabalder. Her ble det vist frem bilder av hjemmene til folk som regissøren mener er politisk uspiselige. I Oslo Frp ble det tatt til orde for at teateret der stykket ble vist, Black Box, skulle fratas offentlig støtte.

Det siste eksempelet som også har skapt mye oppmerksomhet, er at statssekretær Sveinung Rotevatn (V) har oppfordret folk på Twitter til å bruke forbrukermakt for å stoppe annonseinntektene til det høyrepopulistiske nettstedet Resett (om det var lurt eller ikke kan kanskje diskuteres?).

Hva folk mener i de ulike sakene, om det er sensur eller rett og rimelig, har nok lite med prinsipper og mye med politisk ståsted å gjøre.

les også

Bråkmakere er ikke som de en gang var

Til Klassekampen kom Trygve Aas Olsen ved Institutt for Journalistikk med noen viktige innvendinger som det er verd å tygge på: «Hvis vi skal ha fri meningsutveksling, må vi bekjempe synspunkter vi er uenige i med bedre argumenter. Jeg liker ikke at det blir brukt økonomisk krigføring,» mente Olsen. Olsen advarte videre mot at den ene typen aktivisme kan slå tilbake på de som fremmer den i neste omgang. Han sammenliknet kampanjen mot finansieringen av Resett med motstanden mot Steve Bannons deltakelse på Nordiske Mediedager i Bergen i mai. «De som boikotter ham, legitimerer en form for kamp som gjør at de selv kan bli boikottet i neste omgang. Da nytter det ikke å rope om ytringsfrihet.»

Olsens bemerkninger er verd å legge merke til fordi han selvsagt har helt rett..  

For i alle de tre nevnte sakene florerer inkonsekvensene.

Lederen i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, mener han ikke oppfordrer til boikott eller scenenekt (no platforming), men kun benytter seg av sin rett til å si nei. Men ville han ment det samme om det var en radikal antirasist som var gjenstand for så mye boikott? Og gjett hva Bannons tilhengere ville si, om nordiske mediedager inviterte en rabulist fra den identitetspolitiske venstresiden, og noen uttalte at de ikke ville ha noe med mediedagene å gjøre?

les også

– VG serverer Vedums ulvesuppe

De fleste av oss reagerer intuitivt på at privatlivet invaderes som del av et politisk budskap. Men slik «Ways of Seeing» har blitt varmt mottatt i enkelte miljøer, minner det oss om at målet helliggjør middelet. Hvis du er «slem», må du tåle steken. At forsvarene av fremgangsmåten i teaterstykket mener det er helt greit, er lite troverdig. Det samme er den offerrollen som er inntatt på vegne av forestillingen. Hvis det hadde dreid seg om politikere som støttespillerne liker, la oss si noen fra MDG eller SV, ville de neppe ment det samme. En slik oppsetning ville derimot nesten garantert høstet applaus ute i høyreperiferien.

Når det gjelder Resetts tilhengere er det vanskelig å forestille seg at de ville gått god for tilsvarende Resetts aggressiv kampanjejournalistikk – inkludert påkallelse av støtteordninger til folk de ikke liker - om den kom fra venstrehold.  Like fullt har Resett-gjengen dratt frem pauker og cymbaler: Rotevatn angriper ytringsfriheten! Mens Rotevatn, han ville nok blitt mottatt med begeistring om han (akk og ve) slang med leppa fra ytre høyre.

Når enkelte tar til orde for at støtten til Black Box-teateret bør strupes, reagerer støttespillerne med påstander om sensur og politistat. Men ikke når det gjelder Bannon. Så må vi selvsagt huske at offentlig støtte ikke er en betingelse for å kunne ytre seg fritt i et samfunn.

les også

Resett: – Vi er blokkert av Googles annonsetjeneste

Det er selvsagt mye lettere å hovere over doble standarder enn å lande et konsekvent syn på de konkrete forholdene. Selv mener jeg for eksempel at organisasjonen «Human Rights Service» har gått så langt ut i det useriøst konspirative at de ikke lenger bør motta statsstøtte.  De får klare seg på egenhånd.

Rasende politisk teater langt ute på venstresiden er derimot et bidrag (om enn kleint) til en kritisk og kunstnerisk offentlighet et liberalt demokrati er forpliktet til å holde levende. Frie kunstneriske uttrykk er intuitivt  for åpne samfunn. Det er ikke, og skal ikke være, politikernes oppgave å detaljstyre kunstneriske uttrykk.

Det er nok slik det forholder seg for mange av oss, at vi situasjonsbetinger en del av våre holdninger og grensedragninger for hva vi mener er rett og galt.

Likevel er det grunn til å være på vakt når vi nærmer oss en problemstilling: a) Hva ville vi gjort om det samme skjedde med noe vi har sympati for, og b) er jeg på sikker grunn, eller står jeg på et skråplan?

Det er vanskelig å holde dette fokuset i en tid som preges stadig mer av sinte grupper som posisjonerer seg.

I bunnen ligger flokkmentaliteten. Troen på det gode. Det eneste rette. Der målet helliggjør middelet, der det som er godt for flokken er det eneste gospel. Eller som populister gjerne mener: Folket har alltid rett, bortsett fra når det tar feil.

les også

Kampen om historien

Krav om sensur, no platforming og økonomisk boikott ligger alltid de radikale nærmest. Jo mer radikal, desto mer kontroll, mindre åpenhet og forhandling – og uunngåelig lenger ut i det radikale: mer av det autoritære. Det er ren logikk.

Liberalt demokrati er (hovedsakelig) tuftet på to ting: maktspredning og pluralisme.  De radikale har – helt naturlig – ofte store problemer med det. Og jo lenger ut i det radikale vi kommer, jo større blir problemene.

Og her er vi ved det paradoksale i den radikale gruppedynamikken: De sinteste og mest bøllete blant oss er ofte også de mest nærtagende.

I fredelige egalitære Norge har vi nok glemt noe av gruppedynamikkens logikk. Vi forbinder gjerne et fellesskap med noe fint, som samling rundt felles verdier og raushet. Men det finnes trekk ved felleskap som er langt mer destruktive: Å være innenfor betinger nesten alltid at noe befinner seg utenfor.

En felles fiende, en hakkekylling, noe å være fornærmet over og krenket av kan fungere som et sterkere lim enn det man i utgangspunktet tror på. Det er ikke så vanskelig å kjenne igjen. Baksnakk og mistillit, det å preike stygt om andre, å samles rundt bygdas knurrende øye, har opp gjennom historien alltid vært et spennende sted å være. Et sted som har skapt (negativt) samhold. Og jo mer radikalt og rettroende et fellesskap er, desto større er markøren mellom den som er inne og den som er ute. Grensen mellom hva som er akseptabelt for å fremme den gode sak strekkes til det ytterste.

les også

Syndefallet i sekstiåtte

Ingenting av dette er nytt, men det har blitt mer av det de siste årene enn på lenge. Dels skyldes det tidsånden: Jeg er krenket, altså er jeg! Dels skyldes det at krenkelseskulturen spres som ild i tørt gress på sosiale medier. To forhold som har blitt til et potent og utmattende vekselbruk.

Et vekselbruk som er aller mest påtagelig på de såkalte alternative nettstedene, slik som Resett. Her florerer personangrep. Kommentarfeltene flyter over av hets og fiendskap. Den kronisk løgnaktige og bøllete Donald Trump omfavnes i det vide og brede som en redningsmann mot liberale eliter og horder av innvandrere. Like fullt er tonen at vi andre er slemme mot Donald.

Resett dyrker krenkelse og offerrollen på samme måte som andre brautende nasjonalpopulister. Kort sagt omfavnes politiske ledere og en måte å snakke om sine politiske motstandere på, som de på ingen måte aksepterer skjer med dem selv. Da er det frem med gråtekluten.

Og her er selve den sure pillen. Det er her Olsen i Klassekampen har så rett.

Oppsvinget av identitetspolitikk har blitt rene gavepakken for den nasjonalistiske høyresiden. I deres øyne bekrefter bare identitetspolitikk at ulike kulturer eller ulike standpunkt ikke kan forstå hverandre, og knapt leve sammen. Antirasister har glemt at rasisme også er identitetspolitikk – på vegne av den hvite majoriteten. De identitetspolitiske krigerne på venstrefløyen har fått smake sin egen medisin, for å si det litt brutalt.

Slik har vi fått en kulturkrig langsomt sigende i fanget her også, der frontene ikke ser ut til å flytte seg noe særlig. Det som er urovekkende, er at frontene i kulturkrigen er overbevist om at de ville vinne den. Sannheten er at det er en «krig» som ingen vil kunne vinne.

For de moderate kan det kanskje være et mål ikke å kopiere de radikale stemmene og dere evinnelig jag etter munnkurv og offerrolle? Et sted å begynne er å tåle kritikk. Å kunne leve med ulike meninger, også det som er ubehagelig. Like regler for alle, eller i det minste for de fleste.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder