Hvem andre enn Norges kulturminister kan betale skolekorpsene loppispenger fra statskassen for loppemarkeder som aldri er avholdt, eller kompensere elitefotballen for usolgt popcorn?

Og hvem andre enn Abid Raja kan gjøre det med slik utilslørt personlig glede …

Regjeringen forlenger kompensasjonsordningen til 31. august, utvider den med 1,5 milliarder kroner – hvorav 850 millioner går til idrett og frivillighet, 650 til kultursektoren – og øker kunstnerstipendene til 100 millioner.

Totalpakken til feltet siden coronakrisen inntraff nærmer seg 3,8 milliarder kr., ifølge departementets egne tall. Det er nesten et kvart kulturbudsjett i seg selv.

Venstre har historisk tradisjon som kulturforvalter. Lenge sto det i Kommuneloven at partiet skulle ha lederen i kulturstyret, det senere Hovedutvalg for kultur. Neida, det gjorde ikke det, men det kunne gjort det. Fordi det var slik det ble praktisert, og den stedlige skolestyrer (og kordirigent) hadde det i sin uskrevne arbeidsinstruks.

I nyere tid har Venstre hatt en av de mest faglig dedikerte kulturminstre i Trine Skei Grande. Og den meste energiske i Abid Q. Raja. Sistnevnte har aldri lagt skjul på at det er områder han kan bedre enn kultur. Hans tiltredelseserklæring var først og fremst en lovnad om at han skulle bruke tid og krefter på å lære seg fagfeltet.

Den tiden fikk han ikke. Kreftene måtte omdisponeres.

Innen den første avventende, men oppriktig interesserte velkomstapplausen fra kulturlivet hadde lagt seg, sprang coronabomben. Et helt felt ble lagt øde. Frivilligheten fikk husarrest. Skuespillerne sendt hjem. Festivalprodusenter, konsertarrangører og spelplanleggere måtte ta den tunge veien til skrivebordet for å kansellere kontrakter. Andre tok til skifteretten. Drev man ikke med treskjæring på hjemmekontoret eller hadde treårig komponiststipend, begynte det etter hvert å se mørkt ut.

Så har krisepakkene avløst hverandre, også i form av midler til kultursektoren. Noen har truffet bedre, noen ikke i det hele tatt. Noen aktører har kvalifisert for NAV-ordninger, noen har kunnet søke kontantstøtte. Altfor mange har falt mellom alle stolrader. Litteraturhusene gjør det fortsatt.

Forståelig nok har irritasjonen, etter hvert desperasjonen, ført til et behov for å adressere akkumulert frustrasjon. Da er fagstatsråden for det utvidete kulturbegrep den man peker på.

Selv musikere skyter på pianisten når de ikke liker det de hører. Det så vi her i VG senest i formiddag, en time før fremleggelsen av tidenes redningspakke til kulturen på nesten to milliarder, da musikkorganisasjonenes toppledere gikk til kraftig angrep på statsråden.

Noen ganger kan man sagtens undre hva Abid Raja er laget av: En del idealist, en del duracellkanin, en del aktivist, en del posør, en del barrikadestormer, en del stålmann?

Underveis i coronaens tid har hatt fått så manken passer. Dels har det vært selvpåført, kanskje ikke helt ufortjent, sågar. Men en god del av kritikken har også vært urimelig.

Mindre rutinerte ministre – mindre rutinert i betydningen «vant til å få kjeft» – kunne valgt å kaste kortene for å få fred. Men fred er ei det beste når man heter Abid Raja og «noget vil». Han har den bakgrunnen han har. Han har stått i større stormer, og utrykket «gi seg» finnes ikke i hans vokabular. Det er ikke nødvendigvis en fordel bestandig, men slik er det.

Selvfølgelig vil det bli rettet kritikk mot kulturministeren også etter dette. Det ligger ingen krone-for-krone-erstatning i kompensasjonsforslaget. Frivilligheten og idretten kan i beste fall notere seg for 70 prosent av sitt tapte potensiale, og for store korps og klubber som også har hatt store inntektsbortfall når de ikke har kunnet arrangere loppemarkeder m.v. betyr de resterende 30 prosent mye.

Men for mange mindre lag, som jo er et betydelig flertall av denne type organisasjoner, vil 70 prosent refusjon av kiosk- og loddsalget det ikke ble noe av 17. mai, representere kolossalt mye. La meg si det slik: Akkurat dette punktet ga noen av oss frivillige i barneidretten et potensielt migreneanfall mindre.

I museumssektoren, for scenekunstinstitusjonene og andre som drives med mer enn 60 prosent offentlig finansiering, er tallene rimeligvis større – forhåpentlig også like velkomne. Den totale potten for disse er en kompensasjon pålydende 200 millioner kroner.

I Bergen var det i hvert fall umiddelbar glede å spore, der Kode Kunstmuseer alene fikk 12 millioner høyst nødvendige akuttkroner. Direktør Petter Snare kvitter kjapt ut følgende attest:

– For første gang opplever vi en kulturminister som tar den alvorlige økonomiske situasjonen vi står i på alvor og prøver å gjøre noe med den.

Abid Raja er nok den første til å innrømme at det fortsatt kan skrives bindsterke verk om alt han ikke kan eller vet om norsk kulturliv. For å bevare nattesøvnene bør han gjerne la det forbli slik.

Dagens krisepakke er i det minste et første tilsvar til alle dem som har trodd at kulturen ikke har en hardtarbeidende ombudsmann i Abid Raja.