Regionreformen er ikke død

La oss se fremover med entusiasme, istedenfor å sabotere og skape splid om en viktig reform.

ANDRÉ SKJELSTAD, stortingsrepresentant (V)

Det siste året har regionreformen blitt filleristet av opposisjonen og diverse kommentatorer. Det er ikke måte på hvor ille regionreformen har blitt for landet. Men istedenfor å bidra til å gjøre den bedre, vil enkelte politikere sabotere hele prosjektet og bruke et ukjent antall millioner kroner på omkamper.

Venstre mener dagens 11 regioner er bedre rustet til å ta fatt på morgendagens utfordringer enn de gamle 19 var. Vi mener de nye regionene går en spennende tid i møte, så fort den negative stormen stilner. 

Mye positivt kan trekkes frem med reformen og oppgavene som har blitt flyttet. Administrasjon av fylkesveiene, forvaltning av tilskudd til utbygging av bredbånd, eierskap og forvaltningsansvar for fiskerihavneanlegg, tilskudd til ikke-statlige lufthavner, bosetting internt i fylkene og annen regional samordning av integreringspolitikken, mentor- og traineeordninger, tilskudd til etablereropplæring for innvandrere, tilskudd til fylkesvise partnerskap for karriereveiledning og tilhørende karrieresentra, forvaltning av tilskudd til friskliv, læring og mestring, oppdragsgiveransvar overfor SIVA og Innovasjon Norge, forvaltning av tilskudd til utrednings- og tilretteleggingstiltak i landbruket og Arktis 2030 er kun noen av oppgavene som nå er overført til de nye fylkene.

Samtidig er utvidet og mer helhetlig fylkeskommunalt ansvar for tilrettelegging og forsterket opplæring for alle i alderen 16 til 24 år omtalt som en ny oppgave for fylkene i Kompetansereformen – Lære hele livet som ble lagt fram 22. april 2020. Dette er under utredning i Kunnskapsdepartementet og de vil komme tilbake til hvordan dette skal skje i en stortingsmelding våren 2021.

Videregående opplæring har et uforløst potensiale. Åpner man for at næringsliv på en helt annen måte enn i dag kan etterspørre kompetanse og spille på lag med videregående skoler, kan det gjøre veien gjennom utdanningen mer meningsfylt og få flere til å fullføre. I kystfylker vil næringslivet etterspørre en annen kompetanse enn i innlandet. Klarer regionen å levere fagdyktige unge mennesker til et næringsliv som skriker etter arbeidskraft, da begynner vi å se betydningen av reformen. Vi må bare ta oss tid til å se de mulighetene som åpner seg i regionene. Nå brukes utrolig mye politisk kapital på å drømme seg tilbake til de gamle fylkene.

Grunnen til at Venstre gikk i bresjen for regionreformen, var å flytte makt nedover. Venstres kamp mot embetsmannsstaten ligger i vårt politiske DNA. Regionreformen var en demokratireform. Det var aldri snakk om å flytte ut statlige arbeidsplasser. Det klarte vi fint å gjøre uten reform. Vi har allerede flyttet ut over 1200 arbeidsplasser, flere av disse før reformen kom til. Regionreformen flytter makt nærmere politikere som kjenner sine regioner best. Den skaper regioner som er sterke nok til å stå opp mot press om sentralisering.

Regionreformen er langt fra over, og verken regioninndelingen eller oppgavelistene er endelige. Fremover tror jeg vi vil måtte gå bort fra regelen om at alle fylker skal ha samme oppgaver og ansvar. Og jeg tror de regionene som har blitt større vil gå vinnende ut av reformen. Det vil gjøre det mer attraktivt for de mindre å vurdere frivillig sammenslåing.

Når vi startet regionreformen trodde jeg at Sp, som selv hadde mislykket med sitt forsøk på regionreform, ville støtte opp under reformen. Slik ble det ikke. Vi ble møtt med motstand av to partier som begge tidligere hadde forsøkt å lande en region- og kommunereform: Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det viser seg nok en gang at å endre eksisterende strukturer og tradisjoner er utfordrende. Det har Venstre stått i helt siden vi ble møtt med kritikk da vi innførte folkeskolen for over 100 år siden.

I dagens 11 regioner ser vi politikere og innbyggere som jobber godt for å skape entusiasme rundt deres nye prosjekt. Trøndelag gikk tidlig foran med den velkjente Trønder-sangen. Men vi ser også politikere som gjør sitt ytterste for å sparke bein under prosjektet. Fylkesrådsleder i Viken, Tonje Brenna, får ikke understrekt kraftfullt nok hvor mye hun misliker fylkessammensetningen hun er valgt til å lede. Hun leder en region med noen av Norges mest spennende nærlingslivsaktører og hundretusenvis av ansatte, men forbereder allerede regionens gravøl. I tre år vil det være hennes eneste mål for øyet.

Viken Venstre gikk til valg på å gjøre regionen til Norges grønne fyrtårn. De rødgrønne på å oppløse den. Frem mot neste års stortingsvalg gjør de sitt ytterste for å sabotere reformen som er ment til å tjene innbyggerne i fylket.

Kanskje går det flere år, men temperaturen vil trolig falle etter valget neste høst. Med fortsatt borgerlig flertall vil vi sørge for at de politiske konfliktene rundt regionene går over i en mer konstruktiv og fremtidsoptimistisk tone. Om det skulle skje at de rødgrønne reformpessimistene får flertall, vil de etter noe tid i regjeringskontorene oppdage at reverseringsprosessen aldri vil kunne forsvares økonomisk. Først da vil de legge an den nødvendige positive tonen som regionreformen allerede nå sårt trenger.

For oss i Venstre er ikke regionreformen død. Den har knapt begynt. Det er passivt å stirre seg blind på dagens oppgaver som kunne vært flyttet uten å se på alle de muligheter som ligger fremover i tid. Det er de oppgavene som er viktigst.