LAVE FØDSELSTALL: – En kartlegging av samfunnet i sin helhet kan være løsningen, skriver Rade Almudaffar. Foto: PRIVAT

Debatt

Er det en samfunnsplikt å få barn?

Hanne Skartveits kommentar om «babykrise og demokrati» er kanskje ment som en tankevekker, men ender heller opp med å påpeke det åpenbare. For individualismen og kravet om selvrealisering aldri har stått sterkere.

RADE ALMUDAFFAR, småbarnsmor og skribent

Vi, den «yngre» generasjonen, er ganske privilegerte. Som Skartveit hevder, har vi flere gunstige goder som legger forholdene til rette for å føde barn. Veien er åpen for oss, uten hindringer.

Disse godene er ment å friste dagens kvinner til å stifte familie. Lysten til å føde barn, gjerne flere, er ofte mer sammensatt. For sannheten er at uansett hvor godt det er tilrettelagt for å føde barn i et velferdssamfunn som Norge, så blir den individuelle friheten begrenset når man får barn. Mye av den individuelle friheten vi tar for gitt, forsvinner i småbarnsfasen. Dette er normalt. Å ha barn innebærer ansvar.

les også

Hanne Skartveit: Babykrise og demokrati

Dagens Norge er sterkt preget av individualisme. Vi elsker friheten vår. Vi elsker å kunne velge, og å være spontane. Det er mye vi ønsker å oppnå før vi eventuelt velger å få barn.

Vi skal ta høyere utdanning, få en solid inntektskilde gjennom jobb og ikke minst komme oss inn på boligmarkedet. Og gjerne reise mye.

Alt dette krever tid og planlegging. Den fødte individualist verdsetter friheten til å kunne realisere drømmene sine. Derfor blir tanken på å stifte familie skjøvet i bakhodet, mens den biologiske klokken sakte men sikkert tikker videre. Tiden blir etter hvert knapp. Vi innser at vi ikke rekker alt. Det ender ganske enkelt opp med at vi velger den enkle løsningen: Vi velger å få ingen eller få barn.

les også

Mammablogger: – Dropp pakkekalender-hysteriet!

Dessuten; det er ikke lenger enn samfunnsplikt å føde. Samfunnet stiller ikke de samme forventningene som for mange tiår tilbake. Mye av kollektivismen har forsvunnet, tanken på å føde barn til samfunnets beste.

Den yngre generasjonen er utpregede individualister nesten fra fødselen av. Det er ikke lenger sært eller underlig å erklære at man ikke ønsker å få barn. Man tenker kanskje ikke over at velferdsstaten er avhengig av barnefødsler for å få hjulene til å gå rund. For oss blir det som å kaste en dråpe i havet.

Skal det ene barnet vi føder, redde velferdsstaten? Det er ikke uvanlig å møte denne tankegangen. Dette er en del av får individuelle friheten. Det er heller ikke uvanlig å høre kvinner fra min generasjon si at de kun vurderer å få et eller to barn.

les også

Yngre kvinner vil ha færre barn

Det usikre jobbmarkedet, der det stadig stilles høyere krav og forventninger til jobberfaring og spesialisering, gjør at mange går en usikker framtid i møte. Nyetablerte par har kanskje en usikker jobbsituasjon. De ønsker ikke å sette et barn til verden når deres egen livssituasjon ikke er stabil. Og for de av oss som allerede har fått barn, så er det ikke en selvfølge å få barn nummer to. 

Selv om velferdsstaten prioriterer familiepolitikken, så står individualismen sterkt i oss. Det handler ikke om egoisme, men hvordan samfunnet har blitt. Det er helt opp til par å vurdere sin livssituasjon og hvor mange barn de ønsker å få.

Ja, det blir en samfunnsutfordring å opprettholde dagens velferdsmodell på sikt. Å skape flere arbeidsplasser, og å gjøre det mindre vrient å komme seg inn på boligmarkedet, gjør at yngre par kanskje ikke vil oppleve det fult så skremmende å sette flere barn til verden. En kartlegging av samfunnet i sin helhet kan være løsningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder