Foto: NTB Scanpix

Debatt

Like muligheter, ikke likhet

Det er mange og gode grunner til å motarbeide større forskjeller. I regjeringens arbeid med stortingsmeldingen om ulikhet, mener vi det er viktig å finne den rette balansen, slik at vi ikke svekker andre deler av den samfunnsordenen som bidrar til å gjøre Norge bra.

SANDRA BRUFLOT, leder i Unge Høyre
BJØRN-KRISTIAN SVENDSRUD, formann i Fremskrittspartiets Ungdom
SONDRE HANSMARK, leder i Unge Venstre
MARTINE TØNNESSEN, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom

Norge er et av verdens beste land å bo i. Flertallet av oss har stort sett det vi trenger, frihet til å leve som vi vil og gode muligheter til å oppnå mye av det vi ønsker i livet. Vi har høy grad av tillit, har lett for å stole på våre medmennesker, det er lite korrupsjon i næringsliv og i politikk, og vi løser uenighet og motsetninger gjennom kompromiss og konsensus.

Trolig er en av de viktigste grunnene til alt dette at vi har hatt ganske små økonomiske forskjeller. Mange nordmenn er rike, men sammenlignet med andre land, er ganske få av oss fattige. De fleste både føler seg og er ganske like som resten av befolkningen.

Lav økonomisk ulikhet er selvsagt ikke det eneste som betyr noe. Da ville menneskene i de tidligere kommunistlandene levd langt bedre liv. Men når vi kobler det med velfungerende markedsøkonomi som får folk i arbeid, et sterkt og stabilt demokrati som gir oss innflytelse, og en sterk rettsstat som beskytter mindretallet og den enkeltes frihet, gjør de små forskjellene at Norge ofte skårer høyt når livskvaliteten i verdens land rangeres. Det er nok også slik at det er lettere å få økonomien, demokratiet og rettsstaten til å fungere, når forskjellene ikke er for store.

les også

Partiene bør samles om en ny arveavgift

Mange land har opplevd økte økonomiske forskjeller internt i landet de siste tiårene. Dette har skjedd blant annet fordi verden har blitt mer globalisert. Med økt handel og innvandring får vi et paradoks: globalt reduseres forskjellene, men innad i enkelte land, særlig i i-land, har de en tendens til å øke. I mange land har også politikken som styrer markedsøkonomien, velferdsstaten og skattesystemene, ikke helt hengt med på de endringene globaliseringene har medført.

Som ikke-sosialister vil vi alltid ønske å ta vare på mangfoldet, mulighetene til å velge ulike liv og individuell frihet til å prioritere hva som er viktigst for en selv. Ikke all ulikhet er uønsket eller skadelig. Man må alltid ta utgangspunkt i at mennesker er ulike. Å bekjempe ulikhet handler ikke om å gi alle det samme, men å gi alle like muligheter. Forskjeller kan stimulere til utdanning, innsats, nytenking og verdiskaping.

Men om forskjeller ikke lenger bidrar til innsats, men går utover andres muligheter til å komme seg opp og frem, er saken derimot en annen. Rikdom må være forståelig og oppfattes som rettferdig. Den må brukes til å skape muligheter for andre, ikke til å trekke stigen opp etter seg. Vi må unngå at det dannes grupper som faller utenfor samfunnet, som ikke kommer i arbeid eller som ikke får god nok utdanning.

Heldigvis har økningen i ulikhet vært mindre i Norge enn i de fleste andre land. Vi er fortsatt blant de landene i verden med størst økonomisk likhet. Det er en arv vi bør forvalte godt.

les også

SV vil gjeninnføre arveavgift

Kampen mot økte forskjeller kan ikke være en kamp mot de rike. Det kan heller ikke være, som venstresiden legger opp til, en kamp for å skattlegge mest mulig. Det må være en kamp for å få flest mulig i jobb. Er det én ting som er avgjørende for å beholde ulikhetene på et lavt nivå, er det at flest mulig er i arbeid som gir inntekt, mening og erfaring. Skal vi få flest mulig i jobb, må det legges til rette for at mange vil skape og drive bedrifter. Da må vi se næringslivet og bedriftseiere som allierte i arbeidet med å bevare små forskjeller.

Vi må også anerkjenne de vanskelige avveiningene i innvandringspolitikken. Blant oss fire er det stor spredning i hvor stor innvandring vi ønsker, men alle fire kan enes om at en god del av økningen i forskjeller de siste årene skyldes at vi har tatt imot mange innvandrere. En del av løsningen må være bedre integreringspolitikk, som får flere i arbeid.  

En annen ting enkelte av våre meningsmotstandere gjør feil, er å tro at det å bevare alt slik det har vært, vil gjøre at alt blir som det en gang var. Men vi kan ikke bekjempe fremtidens ulikhet med gårsdagens løsninger. Vi må være villige til å tenke nytt om blant annet arbeidsmarkedet, skattesystemet og velferdsordningene, om vi skal skape løsninger som fungerer fremover. Igjen bør en viktig veileder være om organiseringen og ordningene bidrar til å få flere i arbeid. Velferdsordningene skal hjelpe de som trenger det mest, men må også bidra til omstilling og utformes på en måte som hindrer at folk faller utenfor.

les også

Rikingene drar fra

Vi har troen på de langsiktige løsningene. Et bedre utdanningssystem viser seg neppe på ulikhetsstatistikkene før om to eller tre tiår, men er helt avgjørende for integrering og inkludering. Markedsøkonomien har sider det kan være vanskelig å forstå, men vi vet ikke om andre systemer som over tid gir vanlige mennesker større sjanse for å ha gode jobber, økende inntekter, muligheter og frihet enn dette. Å tilpasse velferdsstatens utgifter til inntektene på sikt, er kanskje ikke populært, men helt avgjørende om vi skal bevare Norge som et godt land å bo i, for alle.

Samtidig som vi arbeider langsiktig, må vi målrette innsatsen for å bistå de som trenger det mest nå. Å legge til rette for en balansert innvandringspolitikk og god integrering, bedre og flere lærere, fortsatt økt arbeidsdeltakelse, et mer verdig liv for rusmisbrukere og andre som trenger samfunnets støtte mest, er god ikke-sosialistisk politikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder