bilde

Kommentar

De tapte muligheters parti

KrF-leder Knut Arild Hareide fremstår stadig mer utydelig og kraftløs. Hans parti kunne spilt en rolle i viktige verdidebatter. I stedet krangler partiet om saker de for lengst har tapt.

Helt siden Hareide i 2011 tok over som partileder, har han jobbet for å åpne opp og bredde ut partiet. Hans forgjenger, Dagfinn Høybråten, hadde brakt KrF tilbake til det mange forbandt med et «mørkemannsparti», etter et tiår der partiet hadde hatt en åpnere profil.

Særlig har Hareide vært opptatt av å vise frem at KrF ikke fordømmer homofile og lesbiske, men tvert om oppmuntrer til forpliktende kjærlighet mellom voksne mennesker, uavhengig av om de elsker en av samme eller motsatt kjønn. Hans deltagelse i Oslo Pride sommeren for to år siden må ses i lys av dette.

Dette skapte sår i deler av partiet. Det samme har skjedd nå, etter at stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold denne sommeren viet et lesbisk par. Den kristenkonservative delen av partiet tålte ikke dette. Kritikken har vært massiv, og nær hundre medlemmer har meldt seg ut.

Under press: KrF-leder Knut Arild Hareide er under sterkt press fra sine egne Foto: Frode Hansen

Ikke tydelig

Alle vet at Hareide tilhører den liberale fløyen i partiet i disse spørsmålene. Han kunne flagget sitt syn tydeligere, samtidig som han kunne sagt at det skal være plass til alle i partiet, både tilhengere og motstandere av at homofile og lesbiske kan gifte seg. Det må det være, i et parti som KrF, der splittelsen er den samme som den som går tvers gjennom resten av kristen-Norge. Det har vi sett gjennom kirkens mangeårige og opprivende debatter om homofilt samliv. I dag kan homofile og lesbiske gifte seg i kirken. Og kirkefolket kan endelig begynne å diskutere andre saker.

Men Hareide flagger ikke tydelig. Han sier på den ene siden at han har full tillit til Bekkevold. På den andre siden viser han forståelse for reaksjonene mot ham, og sier at han selv har undervurdert sprengkraften i saken. Sagt på en annen måte: Han mener Bekkevold ikke burde ha viet paret.

les også

Hareide om homovielsen: - Har undervurdert sprengkraften i denne saken

I Hareides desperate forsøk på å virke samlende, blir han uklar og utydelig. Som i så mange andre saker. Som regionsreformen, som akkurat nå er den store krisesaken i norsk politikk. Det var KrF, som sammen med Venstre, drev den gjennom. Nå er KrF i tvil, og kan komme til å velte den reformen partiet kjempet frem i utgangspunktet.

«Kvinner mot Valgerd»

Det virkelig store spørsmålet for KrF denne høsten er valget av side i norsk politikk. Et stort flertall blant partiets velgere ønsker seg Erna Solberg som statsminister, mens mange av partiets fremste tillitsvalgte føler seg mer hjemme med Ap-leder Jonas Gahr Støre enn i regjering med Frp. Partiets ledelse er delt.

Knapt noen vet hvor Hareide selv vil ende. Kanskje vet han det ikke engang selv. Han er vanskelig å tolke - flink til å snakke, ofte slik at tilhørerne liker det de hører. Noen vil kalle det å snakke folk etter munnen. En partileder er avhengig av at folk liker ham. Han må ha appell, treffe tonen og få folk med seg. Hareide er opptatt av å bli likt. Kanskje er han for opptatt av det. For en leder skal også vise vei.

les også

Bekkevold om KrF-striden: Jeg er veldig lei meg

KrFs glansperiode i nyere tid var da Valgerd Svarstad Haugland var leder, siste del av 1990-tallet og inn på 2000-tallet. Hun var omstridt, men tydelig. Haugland drakk vin, lo mye, og forsvarte partiets hovedsak, kontantstøtten, med nebb og klør. Hun ble latterliggjort og herjet med, det ble opprettet en egen organisasjon, «Kvinner mot Valgerd». Ved stortingsvalget i 1997 fikk KrF nesten 14 prosent oppslutning.

En viktig stemme

Valgerd Svarstad Haugland lyktes der Hareide mislykkes. Hun fjernet mye av «mørkemannsstemplet» på KrF. Som barneminister foreslo hun at homofile kunne adoptere partnerens barn, såkalt stebarnsadopsjon. Det var et viktig skritt for å sikre barns rettigheter, uavhengig av foreldrenes legning.

Valgerd Svarstad Haugland moderniserte KrF. Så lenge det varte. Da partiet møtte motgang, var det hun som ble ofret. Etterfølger Dagfinn Høybråten var mer i takt med KrFs tradisjonelle kjernevelgere, og mindre i takt med samfunnsutviklingen enn det Haugland hadde vært. Siden har det bare gått nedover med partiet.

Valgerd Svarstad Haugland var KrF-leder da partiet ved stortingsvalget i 1997 fikk nesten 14 prosent oppslutning. Her med Kjell Magne Bondevik, statsminister i to KrF-ledede regjeringer. Foto: Holm, Morten

Så lenge spørsmål om homofilt samliv forblir en hovedsak innad i KrF, bekrefter det bildet av KrF som et gammeldags kristenkonservativt parti. Det ødelegger for partiets muligheter til å bli lyttet til i andre aktuelle verdispørsmål som bioteknologi, barns rettigheter og aktiv dødshjelp. Dette er spørsmål der vi trenger en opplyst debatt, og der KrF har en viktig stemme. Vi ser for eksempel at stadig flere av de politiske ungdomsorganisasjonene sier ja til aktiv dødshjelp, og at det også er bevegelse i noen av partiene.

Hareides paradoks

Bioteknologien er i sterk utvikling. Forskere kan trikse med DNA, og klone levende vesener. Det dukker stadig opp nye problemstillinger som setter oss på prøve, etisk og moralsk. Det er ikke slik at all endring er av det gode, eller at alle vitenskapelige fremskritt bringer verden fremover. Det trengs motstemmer her.

Et bredt kristendemokratisk parti kunne spilt en slik rolle, et parti med appell langt utover bedehusmiljøene på vestlandet. Kanskje ønsker Hareide seg en ny velgermasse. Hareides paradoks er at han i forsøkene på å bli mer åpen og moderne, har mistet mange av de mer liberale velgerne, og styrket de de konservative kreftene i partiet. Spørsmålet er: Hvor lenge orker Hareide KrF - og hvor lenge orker partiet ham?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder