Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Svenska synden, skyld og skam

Stefan Löfvens parlamentariske eksperiment har gjort Riksdagen til en testlab for Olof Palmes ord: Politikk er å ville.

Riktig nok med motsatt fortegn: Svensk politikk handler for tiden om hva man slett ikke vil. I de fleste tilfeller har det noe med Sverigedemokraterna (SD) å gjøre.

Og så handler det om skyld, skam og en død bever.

Den tverrpolitiske motviljen har gitt SD og partileder Jimmie Åkesson et utilsiktet handlingsrom. Nasjonalistpartiet kan bidra til å felle Löfven ved å støtte venstresiden, og de kan innsette en borgerlig statsminister ved å samarbeide med høyresiden.

Han er grei sånn, Åkesson; det er bare å spørre. Problemet er bare, for ham, at ingen spør.

les også

Fornuftsekteskap

Dersom det sosialistiske Vänsterpartiet gjør alvor av sitt stående mistillitsforslag mot sentrum-venstre-regjeringen (som Vänstern selv har bidratt til å sette inn), kommer de mørkerøde til å få støtte fra Sverigedemokraterna.

Da blir det ny utlufting i Folkhemmet. Den forrige tok fire måneder. Fra Riksdagsvalget 9. september 2018 til Stefan Löfvens andre regjering tiltrådte 21. januar 2019. Det er den lengste regjeringsdannelse i Sveriges historie.

les også

Siste sjanse

Men SD-leder Jimmie Åkesson tror Stefan Löfven blir sittende som statsminister. Av to årsaker: Vänstern kommer antakelig ikke til å felle de rødgrønne. Det er tomme trusler for å holde Socialdemokraterna i ørene. Og om de likevel skulle komme til å gjøre det, vil ikke de konservative Moderaterna og Kristdemokraterna ha sterk nok regjeringsvilje til å inngå et samarbeid med Sverigedemokraterna. Mener altså Åkesson selv.

Det er i en intervjuserie med landets partiledere i Svenska Dagbladet at SD-sjefen langt på vei freder regjeringen. På spørsmål om han tror Löfven kommer til å sitte mandatperioden ut – altså frem til Riksdagsvalget i 2022 – svarer Åkesson:

«Ja, det tror jeg. For at regjeringen skal gå av, må vi, Moderaterna, Kristdemokraterna og Vänstern på noe vis avsette ham sammen. Jeg har vanskelig for å se hvordan det skulle kunne skje.»

les også

La den rette komme inn

Dagens svenske regjering er et historisk fornuftsekteskap; en blokkoverskridende mindretallskoalisjon utgått av «Sossarna» og Miljöpartiet, støttet av Liberalerna (Sveriges Venstre) og Centerpartiet – med indirekte fødselshjelp fra Vänsterpartiet ved at SVs svenske søsterparti stemte blankt under regjeringens tillitsvotum i Riksdagen i januar.

Også flere fra både Centern og Liberalerna unnlot å stemme for Löfven, men gikk heller ikke imot. Dermed oppnådde ikke opposisjonen å samle de nødvendige 175 stemmer som de måtte ha for å blokkere utnevnelsen av Socialdemokraternas leder som ny statsminister. 115 riksdagsrepresentanter stemte for Stefan Löfven, 153 imot, 77 stemte blankt.

les også

Sverige har stemt, men hva har det valgt?

Gamle allianser (!) er brutt i svensk politikk. Nye er etablert. For folkpartister flest er dette nytt og uvant territorium. Sosialliberale velgere i Sverige gjør som sine norske åndsfeller. De rømmer partiet. Så ille har meningsmålingene vært etter at Liberalerna forlot den borgerlige Alliansen med Moderata samlingspartiet, Kristdemokraterna og Centerpartiet og ble et støtteparti for fortsatt Löfven-styre, at partileder Jan Björklund har latt seg presse til ikke å ta gjenvalg på landsmøtet i november.

Med en oppslutning ned mot totallet, langt under sperregrensen, og katastrofalt dårligere enn det tosifrede snittet for alle Riksdagsvalg siden 1936, risikerer Björklund å fratre i skam.

Det kan han takke seg selv for, ifølge Vänsterns leder Jonas Sjöstedt. Han bærer også på en skyld for å ha sluppet frem Stefan Löfven til tross for at han godtok «så otroligt mycket högerpolitik» for å komme i posisjon.

les også

Vänsterpartiet sier nei, men mener ja

Men Sjöstedt toer sine hender og forklarer partiets «svåra beslut» med at alt hadde vært verre om Vänsterpartiet ikke hadde velsignet det rødgrønne initiativet. For nyvalg var ikke noe alternativ. Til det var Liberalerne «så desperate at de kunne ha stemt på en død bever som statsminister».

Ifølge Svenska Dagbladets kommentator Göran Erikson er skyldfølelsen likt fordelt mellom alle partilederne som inngår i Löfvens koalisjon. De vet at det de tilbyr velgerne nå ikke er det de lovte før valget. Et flertall av dem har ikke en gang stemt for det Sverige har fått. Bare 40 prosent av Riksdagen er rødgrønn. Seksti prosent er det ikke.

Unntaket er Löfven selv. Der er det hverken anger eller skam å spore. Slik vår egen regjeringssjef også kan fremstå når kritikken om politisk inkonsekvens hagler, synes det som at Stefan Löfvens fremste regjeringsprosjekt er at han skal være statsminister. Det er målet. Politikken er et middel.

les også

Drama i det svenske «folkhemmet»

Men også Moderaternas Ulf Kristersson og Kristdemokraternas Ebba Busch Thor kan vel kjenne på skyldfølelse. Ingen av dem våget egentlig å ta Jimmie Åkesson inn i den borgerlige folden. Det er historiske årsaker til det.

SD kaller seg «et sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn», men dets nazi-opphav og rasistiske røtter er uomtvistelige. Jimmie Åkesson har selv erkjent skyld på vegne av forgjengerne. Men han har også bedt om å bli trodd når han sier at fortidens synder ikke har noe med dagens SD å gjøre.

17,5 prosent av svenske velgere stemte på Sverigedemokraterna i 2018. Nå ligger partiet og vaker rett under 20-tallet på meningsmålingene.

Dersom de øvrige partiene skal opprettholde parialinjen overfor SD må de godtgjøre at en av fem svensker fortjener å bli ignorert. Det er i så fall å legge skam til skade.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder