De som bygde partiet liker ikke helt de som overtar partiet. Vindmøller, statueriving og kjøttskam splitter de grønne.

I flere fylker foregår det nominasjonskamp mellom unge og godt voksne politikere fra Miljøpartiet De Grønne. Kampen om annenplassen i Oslo mellom veteranen Rasmus Hansson (66) og Grønn Ungdom-leder Hulda Holtvedt (21) fikk en overraskende vending da Hansson overraskende trakk seg. Han begrunnet dette med at partiet åpenbart ikke «kalte på ham».

Men det er bare toppen av et isfjell i partiet.

Nå har en gruppe MDG-veteraner og fylkesledere skrevet en appell til partiet der de «frykter å miste både velgere og frivillige hvis målgruppen bare skal være de unge, urbane og radikale.»

Dette handler om partiets sjel, men også om store politiske forskjeller.

For å begynne med dette unge, litt rare partiet.

MDG ble stiftet i 1988 av personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, kvinnebevegelsen og Framtiden i våre hender. De var inspirert av sistnevnte miljøorganisasjon og Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og for «økt menneskelig lykke og fred». Mange forbinder, ikke uten grunn, MDG med gamle hippier, økofilosofi, biodynamiske grønnsaker og batikk.

Nå er det en opplevelse i partiet at de gamle sliterne, som har vært nærmest alene om å kjempe for miljøet og partiet i mange magre år, blir skjøvet ut av den nye generasjonen når partiet har suksess.

De unge krever å få plass, og de mangler heller ikke selvtillit. Det er vi som opplever klimakrisen, og vi har ikke tid til å vente, sa Hulda Holtvedt i debatt med Rasmus Hansson, som for øvrig heller ikke er kjent for sviktende selvtillit.

Hanssons betydning for partiet kan ikke overdrives. Den debattsterke og erfarne miljøverneren har mye av æren for at partiet kom inn på Stortinget. Men i motsetning til i Frp gir ikke nødvendigvis det ham en plass på sokkel, eller på stortingslista.

Men det virkelig interessante handler om dels betydelige politiske forskjeller. For det er vel så mye en opplevelse at sakene og retorikken hos de unge er fremmed og snakker dårlig til velgere ute i landet. Sånn føyer også det seg inn i den allstedværende by mot land-konflikten.

Noen åpenbare forskjeller handler om synet på klassisk naturvern vs. klima. Grønn Ungdom er mer positiv til vindkraft, og mener at hensynet til klima veier mer enn hensynet til uberørt natur. De er teknologioptimister og vil gjøre alt for å få ned klimautslippene. For miljøradisser som gikk med «Nei til atomvåpen»-button må overskrifter som at Grønn ungdom vil «slåss for atomkraft» være smertefullt. De mener at atomkraft har et ufortjent dårlig rykte og vil forske mer på kjernekraft og thorium.

En annen synlig forskjell er at Grønn Ungdom vil gravlegge blokkuavhengigheten. Nå kan man diskutere hvor reell den i praksis er, men ungdommen vil legge partiet til venstre i politikken. – Jeg liker ikke Høyre, uttalte Holtvedt til VG i sommer.

Men saker som ikke handler om miljø, har en vel så sterk sprengkraft. Lite skaper så mye følelser som identitetspolitikk. Særlig har unge, urbane MDG-ere vært de tydeligste stemmene i de polariserte debattene om alt fra statueriving til kjønnsidentitet.

Grønn Ungdoms talsperson og Oslo-politiker Teodor Bruu var eksempelvis en pådriver for å fjerne benken tilegnet botanikeren Carl Von Linné i Botanisk hage i Oslo fordi han var «en jævla rasist». Bruu ville også rive statuen av Winston Churchill i Oslo fordi han mente den britiske statsministeren var rasist, samt fjerne statuen av dikteren Ludvig Holberg med en lignende begrunnelse.

Også i Bergen har MDG foreslått at maleriet «Justitia», der en mørkhudet mann ligger under en lys gudinnes føtter, bør fjernes fra bystyresalen.

Dette er utspill som oppleves fremmedgjørende og negative for deler av partiet. Tidligere talsperson i partiet og mangeårig lokalpolitiker i Trondheim, Jan Bojer Vindheim, har vært en svært tydelig stemme på motsatt side av debatten. I disse spørsmålene virker det å finnes et markant generasjonsskille, også utenfor MDG.

Et annet eksempel handler om forholdet til mennesker og dyr. Den tidligere nevnte Teodor Bruu pådro seg KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads vrede da han i en kronikk i Klassekampen mente menneskeverd var ekskluderende. I samme kronikk skrev han at abort var uproblematisk, fordi små embryoer og fostre ikke er individer. Han har tatt til orde for å legge ned kyllingindustrien, mener kjøtt bør være kjempedyrt, og at å føle kjøttskam er en fin ting.

Rundt i landet ligger mange MDG-ere på en annen linje. De ønsker et grønnere og mer dyrevennlig landbruk, men går ikke nødvendigvis av veien for å ta seg en biff i ny og ne. De frykter at den skarpe retorikken og en stortingsgruppe bestående av «unge og urbane» skremmer vekk potensielle velgere.

Samtidig er det særlig unge, velutdannede i de store byene som har strømmet til partiet de siste årene.

MDG har alltid ønsket å være partiet for biologisk mangfold. Spørsmålet er om de klarer å være et mangfoldig parti.

Så du denne? MDGs Eivind Trædal i sorteringsduell.