Tegning: ROAR HAGEN Foto:,

Kommentar

Søndagskommentaren: Ali-Gihad

I tusenvis av år har unge menn slaktet andre i nasjonen og religionens navn. Det nye er at folk som Jihadi John skryter åpenlyst av det.

Aslak Nore
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Tekst: Aslak Nore

Uansett hvor hoderystende og barbariske metodene til Den Islamske Staten (IS) er, representerer de ingenting nytt i Midtøsten, eller en urolig verden for øvrig. Massedrap og etnisk rensing i større skala har vi sett før, også i vår egen tid. Midtøsten har en lang historie for imperialistiske kriger under bannerne til de monoteistiske verdensreligionene.

Terror og ekstrem politisk vold har alltid appellert til en viss type unge spenningssøkende menn. For tiden er det en ekstrem versjon av islam, med sin heksebrygg av åndelig renhet, salafist-penger fra Gulfen, og fortellinger om ydmykelse og revansj, som er stedet å sette pengene. IS er så mye, et resultat av mytologi og intrikat politikk i Midtøsten. Komponenten som sjokkerer oss mer enn noe annet er at unge menn født og oppvokst i Vesten begår de mest groteske forbrytelser, uten forsøk på å skjule dem.

Ubehagelige spørsmål

Mange ubehagelige spørsmål vil bli stilt den nærmeste tiden: Er det en sammenheng mellom fremveksten av IS og Saudi-Arabias langvarige, verdensomspennende eksport av salafisme? Trolig, selv om de er fiender.

Kan man krige seg ut av hengemyra før Midtøstens mange problemer er løst? Trolig ikke.

Et spørsmål har jeg likevel ikke sett diskutert tilstrekkelig: Er det noe i vår selvpromoterende sosiale medier-tidsalder som kaster lys over hvorfor den nye generasjonen vestlige terrorister er så mye mer brutale enn forgjengerne? Det er et spørsmål vi i Breiviks hjemland bør ha gode forutsetninger for å svare på. Spesielt når vi sammenligner Breivik med den britiske Syria-fareren «Jihadi John».

Fred og kjærlighet

Det er altså navnet britisk presse har døpt James Foleys bøddel, og ifølge britisk etterretning tyder mye på at han er identisk med britisk-egypteren Abdel Majed Abdel Bary, på grime-scenen i Sør-London kjent under navnene Lyricist Jinn, aka L Jinny.

Bary har litt av en bakgrunn. Faren, egypteren Adel Abdel Bary, var angivelig en av Al-Qaida-sjefen Ayman al-Zawahiris mest betrodde menn på 1990-tallet. Bary Senior var den vestlige journalister i Londonistan henvendte seg til når de ønsket intervjue lederskapet i terrororganisasjonen. I 2012 ble far Bary utlevert til USA. Der soner han straffen for medvirkning til ambassadebombingene i Tanzania og Kenya i 1998.

Rapperen L Jinny var likevel en mann av fred og kjærlighet, skal vi tro musikkritikere som har gjennomgått hans utgitte låter. «Just let a brother live his life in peace», rapper L Jinny, og fortsetter:

I walk through my hometown looking for love/

He tapped me on my shoulder and told me that there wouldn’t be much/

Because we’re surrounded by nothing but black hearts.

Freud

Et forsøk på å bli 2000-tallets Tupac, kanskje? Familiehistorien er ikke sååå ulik heller. L Jinny ble aldri det. Tekstene hans traff aldri massene, oppfordringene til fred, kjærlighet og brorskap blant de mørke hjertene satte aldri ord på følelsene til en hel generasjon. Å bli en ny Tupac Shakur krever sitt. Og i 2013 satte en radikalisert Abdel Bary kursen mot jihad i Syria.

Der fikk han verdensberømmelsen han så desperat søkte, gjennom makabre bilder med et avkappet hode («hanging out with a homie») og som bøddel. På samme måte som en freudiansk morsbinding kan sies å ligge under Breiviks kvinnehat, er det umulig ikke å se på Barys bedende øyne uten å tenke på anerkjennelsen han søker fra jihadist-far. Dessuten fanger blandingen av det grotesk middelalderske og de sosiale medienes selvopptatte ønske om å bli sett essensen i både Bary og Breiviks prosjekt.

Mindreverdighetskomplekser

Nå finnes det meg bekjent ingen åpenbar sammenheng mellom dataspill, selvpromovering på sosiale media og vold. Tvert imot, i takt med fremveksten av voldelige nettspill og nettavhengighet, har volden gått tilbake i de fleste vestlige land.

For typer som Bary og Breivik – drevet av mindreverdighetskomplekser, uforløste tanker om egen storhet, og et nedbrutt skille mellom virkeligheten og en virtuell verden – tror jeg likevel nettet kan fungere som katalysator for mørke krefter. Historien er full av selvopptatte og mislykkede kunstnere som bruker politisk ekstremisme til å hevne seg på verden.

Men selv Mussolini og Radovan Karadžić hadde et visst talent i konvensjonelt forstand, som demagoger og folketalere. I dag er den selvforelskede terrorist bare et mobilkamera, en Twitter-konto og et våpen unna verdensberømmelse. Det gjør dem til et vrengebilde av vår egen tid, og ikke den mytiske fortiden de så desperat forsøker å gjenskape.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder