SLIPSTVANG: Torgils Moe i en av hans mest karakteristiske rollefigurer - dørvakten - i NRK-serien «Og takk for det» fra 1969. (Skjermdump fra «Og takk for det», regi: Bo Hermansson, NRK)
SLIPSTVANG: Torgils Moe i en av hans mest karakteristiske rollefigurer - dørvakten - i NRK-serien «Og takk for det» fra 1969. (Skjermdump fra «Og takk for det», regi: Bo Hermansson, NRK) Foto: Skjermdump: NRK,

Kommentar: En mann for de store roller

Torgils Moe er død

MENINGER

Norges største entertainer er bisatt i stillhet, etter eget ønske. Torgils Schrøder Moe ble 86 år gammel.

kommentar
Publisert:

Barndommen rommer mange idoler. I hoppbakken knivet vi om å være Ingolf Mork eller Wirkola. På skøytebanen Fred Anton Maier eller Dag Fornæss. I skiløypa Gjermund Eggen, Grønningen eller Pål Tyldum. Skulle vi måle styrke, var Torkel Ravndal idealet.

Det var da jeg påkalte min indre Torgils Moe.

Den røslige nordlendingen som raget mer enn to meter over moder jord – med det mørkeste oppsyn på denne siden av Frankensteins kreasjoner, var min! Jeg oppdaget ham. Og siden ingen av de andre gutta riktig helt skjønte hvem han var, ikke før han var etablert som TV-bølle, fikk jeg beholde ham som alter ego når det brygget opp til hanekamp.

Torgils Moe var den bryske dørvakten som stadig nektet Harald Heide-Steen jr. eller Rolv Wesenlund adgang til restauranten fordi de manglet slips i «Og takk for det», NRKs humortilbud til seerne i 1969.

SE: «Slipstvang» her

Siden dukket han opp som morsk flyttemann i «Norske byggeklosser», som skarpretter i «Balladen om Ole Høiland», som «Biffen» – han som stadig forsøker å likvidere Egon Olsen – som Marves sinte nabo i «Fleksnes' fataliteter», og lenge før Kristofer Hivju gjorde karriere som norrøn barsking, spilte Torgils Moe høvding Thordur i Hrafn Gunnlaugssons vikingepos. Trengte NRK eller norsk film en kraftkar, ringte de Torgils Moe. Han var en mann for de store roller.

Hans ruvende skikkelse var å se som den tilbakestående «Bæla» i «Søsken på Guds jord» (1983), i Emil Stang Lunds «Flaggermusvinger» (1992) og i Nils Gaups film fra gullrushet i Alaska, «Tashunga» (-96) delte han lerret med James Caan, Christopher Lambert og Burt Young.

Som pensjonist medvirket han i Stovnerrevyen så sent som på tidlig 2000-tall, men da fra pianokrakken etter at en beinamputasjon gjorde ham avhengig av rullestol.

Moe var Norges sidestykke til Richard Kiel, Detroit-komikeren på 2,17 m som ble

Bond-skurken «Jaws». I likhet med Kiel var han også den personifiserte motsats av eget typegalleri.

Milde Moe var egentlig musikkutdannet, sertifisert pianist og operasanger med en varm baryton som virkelig kom til sin rett når han fikk synge Birger Sjöberg. På 60-tallet hadde han en serie sangprogrammer på NRK radio sammen med Kaare Ørnung.

I 1991 fikk jeg ved selvsyn se og høre hvor stor denne musikalske kjempen faktisk var. Han spilte solokabaret på Victoria Teater, en munter reise gjennom et omflakkende artistisk liv. For han må også ha vært en av Norges mest bereiste, på turné for enten Riksteatret, Rikskonsertene, AOF, Forsvaret, eller med egne dikterportretter og foredrag i regi av Folkeakademiet. Han var også komponist og plateartisrt og satte melodi til flere dikt av Jakob Sande.

Tysfjordingen flyttet til Oslo høsten 1951 for å studere psykologi, men allerede i november samme år sto han på Chat Noirs revyscene.

Teatersjef Ernst Diesen hadde fått uanmeldt besøk på kontoret av en langstrakt nordlending som ga seg til imitere Gerhardsen, Wildenvey, Arnulf Øverland og Alf Prøysen, alt mens han akkompagnerte seg selv på ukulele, klaver eller plystret.

Han ble umiddelbart skrevet rett inn i den pågående revyen «Vi er rystet», noe som avstedkom den første artikkel om ham her i VG: «To meter langt imitatorfenomen».

Torgils Moe ble deretter kjempekjendis.

Her kan du lese mer om