Foto: .

Nå er det kjipt å være statsråd

Det grisete slaget om norske kommuner er igang. Det er bare en ting å gjøre. Å holde seg hard.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Fra han står opp til han legger seg, får statsråd Jan Tore Sanner bråk og kritikk om dagen. Han vil slå sammen norske kommuner. Men folk vil ikke. Motstanden virker massiv.

Det er nå det begynner

Dette er egentlig som forventet. For alle visste det ville bli bråk. Ingen trodde lokalpolitikerne skulle være føyelige, opposisjonen støttende og at folket ville heie på forandring. Å få halve Norges ordførere og rådmenn til å legge ned jobben sin, slikt krever sin politiker.

Og nå har møkka møtt vifta, som det heter på norsk. Det kommer til å bli verre før det blir bedre. Senterpartiet er bare i oppvarmingen. De har med seg ordførere som er gode på intervall. Motstanderne ser en sjanse til å gi Sanner nådestøtet. Om de peiser på, håper de at han gir seg.

Han må ikke gi seg. Det er nå den egentlige jobben starter. Sanner må stå i møkka.

Det vil snart vise seg om Sanner er rett mann på rett sted. Om han lykkes kommer ordførerne som kaller ham en fiasko nå, til å tigge om robuste omfavnelser neste år.

For dette er et spill med skjør balanse der partene holder alle alternativer åpne. De vil se hvor det blåser, og står klare til å skifte side om båten krenger. Det kan gå begge veier.

Folk flest vil ikke ha noe nytt

Folk sier ofte at sammenslåing ikke trengs. De er fornøyd slik det er i dag.

Det er som psykologene forklarer. Vi velger det kjente, selv når vi lokkes med noe nytt og bedre i fremtiden. Vi sier nei bedring fordi vi er for redd for usikkerheten som følger med forandring.

Den kommunen vi har nå er bra nok, tenker vi, og ser for oss at vi kan fortsette med det trygge, kjente fremover også.

Men det blir ikke slik. Å fortsette som i dag blir utrygt og vanskelig.

Nå kommer eldrebølgen

Fremtiden er her snart, nærmere bestemt i 2026. Da får de store etterkrigskullene behov for pleie og omsorg.

Og det er kommunene som må løse den oppgaven. Men ikke på samme måte som i dag.

I fremtiden, altså om 10 år, har vi flere gamle og færre i arbeidsdyktig alder til å betale skatt og løse omsorgsoppgavene. Vi kommer hverken til å ha arbeidsfolk nok, penger nok eller plass nok til å plassere alle de eldre på institusjon.

Dette er folk som i tillegg forventer vinpakke og enerom. De må bo hjemme så lenge som mulig.

Les også: Spår fremtidens velferdssamfunn

Kommunene må tenke stort

Kommunene må fungere som høyteknologiske forsøksrom. Vi får behov for velferdsteknologi som overvåker sykdommer, gir medisin, slår alarm og løser daglige oppgaver hjemme.

Kommunene må i tillegg få utdannet og rekruttert omsorgsansatte, bygge ut institusjoner, skaffe universelt utformede boliger på ett plan og i det hele tatt sørge for velferdsstatens bærekraft.

Dette løser vi ikke smartest i hver vår kommune med 200 innbyggere, med 80 gamle som har hver sin diagnose.

Her trengs samarbeid, skarpe fagfolk, innovative miljø, erfaringsutveksling og stordriftsfordeler.

Storparten av teknologien er ikke en gang funnet opp. Vi kan ikke overlate innføringen av dette til en kommune som har én IT-konsulent ansatt på deltid, og som bruker resten av arbeidstiden sin på kloakk.

Det er slik i mange kommuner. Det finnes ikke noe fagmiljø. Det er vanskelig å få ansatt folk. Allerede nå må man i mange kommuner vente i år og dag på å få byggesaken sin behandlet. Kommunen har bare én ingeniør ansatt, og han er egentlig ikke så god. For næringslivet kan slikt bli kritisk.

Les også: Slik skal teknologien gjøre alderdommen enklere

Til Sanners forsvar

Nå er egentlig ikke motstanden mot kommunesammenslåing så massiv som mange liker å hevde, som i VG hvor en Ap-ordfører snakket om «nasjonal fiasko.»

I virkeligheten er ikke folk i nærheten av å ha et slikt engasjement. Valgdeltakelsen har vært lav, med en foreløpig bunnotering på Stord, der under 19 prosent møtte opp. Om folk flest var svært imot sammenslåing, hadde de møtt opp. Mye av den motstanden som finnes, målbæres altså ikke av folk flest, men småkonger som vil beholde makten.

Men for å omskrive venstresidens geniale bestemor-argument: Hvorfor skal bestemor lide bare fordi folk vil smykke seg med ordførerkjeder?

Ingen av politikerne som har prøvd før, har vært i nærheten av å komme så langt som Sanner. De har tenkt på gjenvalg og har ikke turt.

Det er synd om han mislykkes. For vi trenger ikke 428 ordførere og rådmenn med tilhørende administrasjon.

Rådmannen i Surnadal kommune sa i lokalavisen Driva at han kunne ha driftet tre kommuner med samme mannskap som i dag. En svenske var på fest i samme kommune. Vedkommende lurte på hvilken bygdeoriginal det var som gikk rundt med sånn digert, rart smykke rundt halsen.

Det var ordføreren.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder