FRYKT OG FORNUFT: Vi kan ikke hindre soloterrorisme, men vi må hindre den giftige retorikken, mener kommentator Shazia Sarwar Foto: . ,

Kommentar

Frykten etter Trollhättan

Hjemme hos oss snakker vi ikke om hatdrapene i Trollhättan. For frykten er større enn fornuften.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Jeg har ikke snakket med barna. De har ikke snakket med meg. Vi later som at Trollhättan ikke har skjedd. I helgen var storfamilien samlet. Jeg har ikke snakket med dem, de har ikke snakket med meg. Vi later som at Trollhättan ikke har skjedd. Da nyhetene flimret over TV-en, og sendingen startet med bildet av Lavin Eskandar, den 20 år gamle lærerassistenten, som reddet livet til mange skolebarn, ved å ofre sitt, da kastet vi oss over fjernkontrollen og skrudde av. For hjemme hos oss, har ikke Trollhättan skjedd.

Jeg vet hva vi er redd for. Vi frykter frykten. Vi forsøker å skjerme barna. Disse som ser ut som 15 år gamle Ahmed Hassan og Lavin Eskandar. De har flere pigmenter. Og de er muslimer. Og mange av dem går på skoler som Kronan skole hvor angrepet skjedde. Skoler med mange innvandrerbarn. Og der stanser tankerekken. Lenger vil vi ikke tenke.

Den diffuse frykten

Frykt er fornuftig, om brukt riktig. Det er riktig å frykte åpne flammer, eller dypt vann om man ikke kan svømme. For vi vet med 100 prosent sannsynlighet at vi vil bli brent, eller at vi vil drukne.

Men den diffuse frykten, den ubegrunnede, overdrevne frykten. Den tjener bare fryktprofitørene. Disse som vokser på andres frykt. Som løper ekstremistenes ærend. De formidler en fortelling så blottet for nyanser at bekmørket tar lesere og lyttere og tilskuere.

I dag frykter vi rasistisk vold. I januar, da Charlie Hebdo ble angrepet, og i februar da København ble angrepet, fryktet vi islamistisk vold. Det er naturlig å føle uro i kjølvannet av terrorangrep. Soloterrorisme er skremmende, men redselen er forbigående.

Myndighetene jobber aktivt med terrorfaren, men den mer dyptgripende, underliggende redselen kan ikke staten hjelpe oss ut av. Den som utløses av en stadig mer giftig offentlig ordskifte. En vedvarende, eskalerende spiral av utsagn som skaper uro og panikk hos mange.

Umenneskeliggjøringen

I forrige uke skrev jeg en kommentar om kreftbassenget ved Radiumhospitalet, som Oslo universitetssykehus (OUS) har besluttet å stenge for godt. Teksten utløste et flom av kommentarer i kommentarfelt og på Facebook.

Jeg trodde det var OUS sine interne prioriteringer som engasjerte. Det var det ikke. Jeg hadde, ifølge kommentarfeltet, servert et konkret eksempel på hvordan myndighetene tar fra «våre egne» og gir til asylsøkere.

En tekst om kreftbasseng ble et basseng av usannheter, overdrivelser og umenneskeliggjøring av asylsøkere, innvandrere og muslimer. Det er når frykt får et slikt uttrykk at vi bør ta et skritt tilbake.

Reelle utfordringer

Norge i likhet med resten av Europa står overfor en helt ekstraordinær situasjon med asylstrømmen. Det er legitimt og nødvendig å diskutere hvor mange vi kan gi beskyttelse, og hvordan vi skal prioritere statlige utgifter.

Vi må snakke om ordninger som må opprettholdes og ordninger som må avvikles slik at vi kan videreføre en bærekraftig velferdsstat. Vi må snakke om integrering som hindrer patriarkatet og fremmer likestilling. Vi må snakke om mangfold som fremmer forståelse og hindrer fremveksten av nazisme, rasisme og islamisme. Vi må gjøre alt dette, men med et minimum av anstendighet.

Ja, noen av oss er redde for at det blir for mange asylsøkere. Redde for at vi mister velferdsgoder fordi våre skattepenger muligens må prioriteres annerledes. Redde for at flere muslimer kan betyr flere potensielle islamister. At de tar jobbene våres, eller ikke jobber i det hele tatt og tar NAV-pengene våres. Utfordringene er reelle nok. Vi bør ikke forurense debatten med overdrivelser, konspirasjonsteorier, tall-hysteri og konklusjoner på sviktende grunnlag.

Ta til fornuften

Vi trenger ikke drama. Vi trenger nøktern informasjon og handlekraftig politikk. Kreftbassenget ble ikke stengt fordi staten har tatt pengene fra OUS og gitt dem til asylsøkere. Integreringen går ikke til helvete. Den jevne muslimen vil ikke innføre sharia i Norge. Barn av innvandrere føder presist like mange barn som andre nordmenn, og gjør det like bra, eller bedre enn majoritetsbefolkningene. Vi må slutte å la kriminelle definere vårt syn på mennesker og grupper. Vi nordmenn kan bedre. Vi vet bedre.

Da jeg var ti år gammel og bodde i Groruddalen, fikk jeg og søsteren min en gang en tresko slengt i ansiktet. Etterfulgt av «jævla pakkis» og «dra tilbake dit du kommer fra». Tenk om jeg hadde latt den, og lignende hendelser definere mitt syn på Groruddalen. Eller på nordmenn?

En 22. juli, en Trollhättan, en København oppstår ikke i et vakuum. Vi kan kanskje ikke hindre soloterrorister, men vi kan og vi må motarbeide umenneskeliggjørende retorikk. For vi har ingen flere ungdommer å miste.

På Twitter: ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder