TYKKHUDET: Hvor motstandsdyktig er den europeiske ånden i møte med stadig hyppigere terrorangrep, spør kommentator Shazia Sarwar Foto: ,

Kommentar

Hvordan terror endrer samfunn

Terror tar liv. Men ikke bare det. Terror har som mål å frarøve oss vår livsglede og endre oss som folk.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Da terroren rammet oss 22. juli svarte vi med rosetog og samhold. Det var vår ryggmargsrefleks å hegne om det vi holder kjært. Vår trygghet, vår tillit til hverandre og vår mulighet til å utfolde oss både fysisk og åndelig. Den samme reaksjonen så vi etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i Paris og etter terrorangrepet i København tidligere i år. Vi enes om det gode i oss og lovet å fortsette livet som normalt. Det var vårt svar til terroristene. Og det var et godt svar.

Men denne gangen, med terrorangrepene i Paris, ser vi ingen penner eller roser som løftes i været. Ingen menneskemengder som bølger seg gjennom brede hovedstadsgater rundt om i Europa. Er våre samfunn i ferd med å endre seg? Og om de så gjør det, er det uventet?

Les også: Å politisere sorg

Hvor tykkhudet er vi?

Våre demokratier er robuste, våre velferdssystemer gode, politi- og påtalemyndigheter for det meste ukorrupte, fordelingen av goder for det meste rettferdig. Vi står på trygg grunn. Og det har gjort oss mer hardfør mot angrep på vår livsstil.

Men hvor mange flere terrorangrep før vi mister deler av oss selv som folk?

Vi har nå gått over i en fase hvor terroren kan se ut til å være i ferd med sive inn i samfunnets byggesteiner og endre fysiologien. Over tid har terroren, selv når den ikke er til stede, egenskapen til å ta livet av sjelen i et samfunn. Sjelen ligger i individets mulighet til livsglede gjennom kulturelle uttrykk og sosial kontakt. Når dette frarøves er det hver mann for seg selv. Da handler det om å overleve, fremfor å leve.

Det jeg skisserer er et mareritt. Et mareritt Pakistan har levd i de siste ti årene. Pakistan ligner lite på vestlige demokratier, men mennesker er mennesker uansett hvor de bor. Våre basale behov er like. Derfor er hva som har skjedd i Pakistan en viktig studie av blant annet terrorens konsekvenser for et samfunn og dets individer over tid.

Mettet på terror

Terrorister har drept over 55 000 mennesker i Pakistan de siste ti årene. De første terrorangrepene rystet nasjonen. Folk ble livredde. Det daglige livet lammet. Nyhetssendinger og aviser ble slukt. Behovet for å vite mer, for å kunne beskytte seg var rådende. Slik vi har sett i kjølvannet av terrorangrepene i Europa i år. Og etter Beirut-angrepet fredag sist uke.

Men så slår instinktet inn. På et eller annet tidspunkt gjennom de siste ti årene ble pakistanere mettet.

Og da ble min mors telefonsamtaler fra Norge med brødre og søstre i Pakistan rett etter et terrorangrep i fødselsbyen svært illustrerende. Hun kastet seg over telefonen: – Er alle trygge? I andre enden møtte hun undring. – Åssen det? Hva har skjedd? Og når de ble fortalt om bomben som gikk av i sentrum så pratet de det vekk. Ingen bryr seg, hevdet de.

Jeg ser på det som et overlevelsesinstinkt. TV ble slått av, aviser kastet, diskusjoner rundt stuebordet stanset før de ble reist. Folk dro på jobb og skole. Handlet på markedet og terror ble en del av hverdagen. På overflaten.

Et døende samfunn

Pakistan var i ferd med å miste sjelen. Terrorister gikk etter kulturuttrykk, journalister og forfattere. De truet mennesker til taushet. Kinoer ble forvandlet til shoppingsentre, konserter avlyst, bøker, tv og radio selvsensurert. Selv restauranter og kafeer ble utrygge. Også idretten ble rammet.

Det endret pakistanere. I 2012 kom sjokkbeskjeden fra pakistanske psykologer: Majoriteten av befolkningen lider av Posttraumatisk stress-syndrom (PTSD), blant annet forårsaket av terrorangrep, fattigdom og mangel på sosial og kulturell utfoldelse. Pakistanere er blitt rigide, ufleksible og forvirret i sin tilnærming til religion, mente psykologene.

Men, alle mareritt har en slutt. Pakistan er i ferd med å våkne til liv igjen. Kunst og kultur blomstrer som aldri før. Kinosalene har kommet tilbake og folk samler seg rundt maten eller kaffen på de tusenvis av restauranter og kafeer som har poppet opp de siste par årene.

Vi endres

Alt står på spill i kampen mot terrorisme. Om det er en skjør balanse i et fattig, men stabilt land som Libanon, eller om det er i Europa.

Hyppigheten på terrorangrep er i ferd med å endre oss. Både på individnivå og på et overordnet nivå. Vi risikerer å miste vår tillit til hverandre. Vi risikerer å miste vår tillit til vår politiske ledelse.

Derfor må vi vedlikeholde og forbedre alle strukturer som gjør oss mest mulig motstandsdyktige. Vi må holde ved rettferdig fordeling, vi må holde ved god integrerings- og kulturpolitikk. Vi må tilpasse vårt regelverk til den nye sikkerhetssituasjon. Og ikke minst må vi bekjempe terrorismen med alle de midler, som ikke undergraver vår livsstil og evne til sameksistens.

Å bryte ned samfunnsånden er langt mer effektivt enn å bryte ned samfunnsstrukturer. Å ta uskyldige menneskeliv er blitt et middel. Å ramme livsgleden, ved å ramme steder hvor vi møtes, hvor vi heier på våre lag, eller hvor vi nyter kulturuttrykk er blitt selve målet for terroren.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder