bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Debatt

Vår gjenkjennelige kjerne

Kanskje har vi undervurdert at det er en kjerne og en stabilitet ved og i et menneske. Noe som er mer bestandig enn det ideen om flytende identiteter skulle tilsi.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

På 1990-tallet ble det en trend å forstå identitet og personlighet som noe flyktig, omskiftelig og flytende, noe som endrer seg gjennom livsløpet og ut fra situasjon og selskap.

Hilde Gunn Slottemo.

I det siste har jeg begynt å tenke på at vi kanskje har undervurdert at det likevel er en kjerne og en stabilitet ved og i et menneske, noe som er mer bestandig enn det ideen om flytende identiteter skulle tilsi.

Noe av denne erkjennelsen er knyttet til det å ha fått (nesten) voksne barn. Nylig flyttet min eldste datter (20) hjem, etter at hun denne vinteren har gått et år på folkehøgskole. Det er som å ha fått hjem en voksen utgave av det barnet hun en gang var.

I løpet av de siste månedene oppleves det som hun har fylt ut de konturene som har vært der hele tida. Den voksne kvinnen er som en form som langsomt har strammet seg over henne; en hud som er blitt glattet ut så skrukker og hudfolder er blitt fylt. Fasongen passer nå fullkommet til innholdet. Det føles som at hun har tatt på seg en hanske som har ligget der lenge, for plutselig å oppdage at den passer perfekt.

Denne opplevelsen gjorde at jeg begynte å gruble over det komplekse og vanskelig håndgripelige som vi kaller «selvet» eller et menneskes personlighet.

Det moderne selvet

Ideene om dette selvet har endret seg gjennom tida. En vanlig tese er at selvet ikke ble forstått som atskilt fra fellesskapet i før-moderne tid. Den gang var likheten med de andre, med gruppa og med helheten, det sentrale, ikke den unike særegenheten til den enkelte.

For flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook

Selvet ble opplevd som stabilt i et samfunn med relativt entydige normer, med felles verdisett og med en samlende kultur; samfunn der ingen kom utenfra og påvirket eller utfordret en etablert tenkemåte og selvforståelse.

Med framveksten av det moderne samfunnet vokste ideen om det enhetlige, uavhengige selvet fram. Selvet ble forstått som konsentriske sirkler, som lag-på-lag ut fra et felles sentrum eller midtpunkt.

Løk-metaforen i Peer Gynt er et godt eksempel på denne tenkemåten. Innerst ble det «ekte», «opprinnelige» og «sanne» forstått; menneskets egentlige kjerne. Denne kjernen ble ofte forbundet med hjemmet og intimsfæren.

Den idealtypiske forestillinga var borgerskapets menn som vendte hjem fra sitt yrkesaktive liv. I familien kunne de «kle av seg» alle formelle roller og «være seg selv». Selvet var altså skjult, dekket av lag av offentlig fasade. Det var gjerne forstått som en biologisk eller psykologisk basert personlighet, et indre som var naturlig og gitt.

«Skape oss selv»

De siste tiårene har det igjen vokst fram nye tenkemåter. De kjennetegnene vi bruker for å betegne «oss selv» har vært i sterk endring. Globalisering, nye yrker, sosial og geografisk mobilitet – alt gjør at vår idé om oss selv er blitt rokket ved, utfordret og trigget.

Alle de valgmulighetene vi har, gir næring til tanken om at vi er frie til å styre våre egne liv; at vi har frihet fra økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle strukturer. Dermed har ideen om at vi kan skape oss selv oppstått; at vi har muligheter for å velge, for å sette sammen og for å konstruere oss selv ved stadig å mikse ulike elementer til nye helheter.

Slik har vi kunnet leke med identiteter og skape oss selv i en rekke ulike kontekster, blant annet i sosiale medier.

Det postmoderne selvet er altså forstått som sammensatt, variert og valgt, uten en tydelig indre kjerne som kan skrelles fram, lag på lag. Det finnes ingen steder vi er mer «ekte» eller opprinnelig, vi er bare forskjellig i ulike settinger og situasjoner. Min datter kan være én person sammen med sine venninner, en annen når hun sommerjobber i kassa på nærbutikken, en tredje sammen med bestemødre og familie og en fjerde som flittig student – og alle de typene hun skifter mellom å være, er like «sanne», enn så forskjellige de enn er. Mens den moderne ideen om selvet var som konsentriske sirkler, er den postmoderne heller som en rekke sirkler ved siden av og rundt omkring hverandre, i et stort og kaotisk mangfold.

Gjenkjennelig kjerne

Jeg mener fortsatt at en slik «postmoderne» idé om selvet er viktig, og at den fungerer godt som tankemodell for å forstå menneskers liv i komplekse, seinmoderne samfunn. Den postmoderne tenkningen om menneske, selv og identitet har vært viktig i forskning og fag. De har gitt folk både i og utenfor akademia mange fruktbare diskusjoner, perspektiver og innganger.

Likevel: Når jeg i dag ser på min 20-årige datter, ser jeg også en kjerne som jeg kjenner igjen, både over tid og i forskjellige situasjoner.

Hun har erobret en stabilitet, formet ved å ha internalisert noen klasse-, kjønns- og kulturspesifikke normer og levemåter. Medfødte karaktertrekk, evner og egenskaper har vokst sammen med erfaringer hun har gjort seg gjennom sine 20 år. De gjør henne plassert i verden, med noen trekk som binder sammen og forener alt hennes mangfold.

Gjennom de famlende tenårene har hun orientert seg vidt og bredt, søkt seg fram til et «jeg» som oppleves mer stabilt, både for henne selv og for andre. I noen søkende år har hun vært på leting etter noe og noen som kan brukes som speil for henne selv.

Møtet med andre har gjort henne mer sikker på hvem hun er og vil være. Den resonansbunnen hun har lett etter, finnes i henne selv; i meninger, normer og verdier etablert gjennom livet. Å flytte ut og få avstand fra hjemmet, familien og oppveksten har gjort det lettere for henne å se hva hun vil ta med videre når hun bygger sitt liv.

Komplekst og kjent

Når min datter ser på meg med rolige, gråblå øyne, er det med et blikk som møter mitt med trygg overbevisning om at «jeg er meg»: «Mamma, her er jeg, det er her jeg hører til i verden.»

Likevel: Bak det gråblå voksenblikket skimter jeg også et barn som innimellom kikker forundret ut på verden rundt seg og lurer på hvem hun er og skal være i verden. Til tross for den nye tryggheten som stråler ut: langt der inne finnes en stadige søking, slik den gjør hos oss alle.

Selv sitter jeg med en stille undring over dette komplekse mennesket som både er kjent og ukjent, min og andres, ung og gammel – og dypt inne kjenner jeg igjen noen trekk som setter meg tjue år tilbake i tid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder