Tegninger i minefelt

Er det greit å tegne en politiker som en ape?

Dette spørsmålet er brennaktuelt etter at kunstneren Thomas Knarvik har fremstilt den svenske politikeren Ali Esbati som nettopp det, en ape hengende i et tre med anus blottstilt. Er det lov, er det greit? Snorre Valen krever beklagelse fra Knarvik, beskyldningene om rasisme hagler, og sirkuset er i gang.

Les også: - Si unnskyld til Esbati

På årets Oslo Freedom Forum er det utstilt en samling tegninger fra hele verden med tema ytringsfrihet, kuratert av Liza Donnelly, berømt tegner i The New Yorker Magazine. Oslo Freedom Forum har etablert seg som en årlig konferanse på høyeste internasjonale nivå. På mottagelsen i Oslo Rådhus var Jonas Gahr Støre en høyst velkommen og viktig gjest fordi venstresiden feilaktig har oppfattet forumet som dominert av høyresiden. At Støre stiller opp er en stor anerkjennelse til det viktige arbeidet for frihet og demokrati for alle mennesker, uavhengig av rase, religion, kultur, kjønn eller seksuell legning.

Det nytter å kjempe

Da jeg ble spurt om å være speaker på det aller første Oslo Freedom Forum i 2009 var jeg ikke i tvil, jeg vil benytte enhver anledning til å støtte menneskerettigheter og frihet for alle. Å møte heltene som kjemper for menneskerettigheter under ekstreme forhold, mange svært unge, gjør meg mindre pessimistisk, grinete og sur. Det nytter å kjempe for rettferdighet rundt omkring, og tegninger står midt i debatten overalt. Liza Donnelly sier det slik: «Tegninger kobler øyeblikkelig opp med leseren i et direkte og grenseoverskridende språk, og for meg er kvinners rettigheter det viktigste.»

Les også: Satire versus mobbing

Er det så akseptabelt å tegne en politiker som ape? Den svært anerkjente tegner og Pulitzerpris-vinner Ann Telnaes, av norsk avstamming, har en tegning på utstillingen som fremstiller en Saudi-Arabisk mannsperson som ape. Det fremgår ikke klart hvem det er, men det er lett å assosiere et høytstående medlem av kongefamilien. Jeg har ikke oppfattet at noen har reagert på noen som helst måte. Det oppfattes som en legitim og relevant tegning, slik alle de andre tegningene på konferansen er det.

Mandela som sebra

Med sosiale medier er tradisjonelle mediers makt over god og dårlig smak svekket. Alle kan bli sin egen redaktør der inne i nettet helt til du uten varsel blir utestengt av Facebook. Det folk tidligere bare tenkte, eller ytret i høyst private sammenhenger, slenges ut i det offentlige rommet. Karakteristikker og skjellsord hagler, og mange fornuftige mennesker vil betakke seg for å delta i denne type debatt.

Les også: Svenske tilstander

En gang fremstilte jeg Nelson Mandela som en sebra. Flere reagerte og mente det var en utilbørlig fornærmelse, men de fleste oppfattet at meningen var å vise at han representerte både det hvite og svarte Sør-Afrika. Ting blir ofte oppfattet helt forskjellig og jeg får ofte hyllest fra høyre og langt ut på venstre ving for samme tegning. Det gjorde meg skrekkslagen til å begynne med, men i dag ser jeg det som et tegn på egen uavhengighet, at tegningen lever. Jeg har fremstilt politikere som griser, kuer, hester og jeg vet ikke hva når det har vært formålstjenlig. Ikke for å fornærme, men for å få frem et poeng.

I et flerkulturelt samfunn med en global medievirkelighet kommer du ikke unna hvordan du skal forholde deg til forskjellige grupper. Jeg unngår typiske jødekarikaturer fordi det blir lest inn i en helt spesiell tradisjon av demonisering av jøder, noe jeg ikke vil bidra til, selv om jeg selvsagt tegner israelske politikere på helt ordinær måte. Hva med muslimer, bør ikke de også vernes mot karikaturer? Det er noen avgjørende forskjeller. Ingen har så langt jeg kjenner til visjoner om å utrydde verdens 1,2 milliarder muslimer, slik verdens 14 millioner jøder ble forsøkt utryddet. Utfordringen for meg blir å kritisere maktstrukturer uten å bidra til å demonisere vanlige muslimer, noe som slett ikke er meningen.

Vanskelig grenseoppgang

Jeg ville nok aldri ha tegnet Esbati som en ape, selv om han sier mye rart. Som Donnelly uttrykker det: «Det er makt i pennen, den må brukes med forstand.» Når det er sagt så må enhver finne sin egen form, både skribenter og tegnere. Tegninger kan oppfattes støtende. Det kan også religiøse tekster. Vi må ikke glemme at andre religioner ikke var fullt tillatt i Norge før jesuittparagrafen ble opphevet i 1956. Å trekke grenser er vanskelig, det er det også å holde fast ved prinsippet om ytringsfrihet, det samme prinsippet som har gitt mennesker av forskjellig religion adgang til Riket.