Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Kommentar: Norge - Italia: Blått til lyst

MENINGER

Noe av det aller fineste med fotball er den reservasjonsløse optimismen vi kollektivt mobiliserer foran kamper alle vet vil ende i katastrofe.

kommentar
Publisert:

Når det norske landslaget i kveld inntar Stadio Olimpico i Roma, tenker jeg at spillerne må føle seg som da gladiatorene sto midt i Colosseum og løveburet ble åpnet: Det ser litt håpløst ut, men det kan jo gå bra!

VG Direkte: Følg TV-sending og kampen herifra fra kl. 20.00

Fotball-lyrikk

Få kolleger vet og kan mer om sitt fagområde enn norske fotballkommentatorer. I går leste jeg tabellsprengte skribenter her i moderorganet, i Dagbladet og i Aftenposten gjennomdrøfte Norges sjanser forut for skjebnemøtet mot Italia. Faktadrevne tekster som både vekker engasjement og realisme [note to self; det er Italia vi møter!] – nedstemmende og oppløftende på samme tid.

Som analyse av en begivenhet som ennå ikke har funnet sted, er fotballkommentaren henrivende poesi forkledd som sakprosa.

Kall det en empatisk måte å forklare oss håpefulle at hverken statistikk, empiri eller objektive vurderinger av lagene taler til vår fordel. For eksempel har ikke Italia tapt en eneste EM- eller VM-kvalifisering på 49 hjemmekamper. Men ballen er rund, meningsmålinger er ikke valg og stafett er stafett. Så det så!

Og vi har slått de asurblå tre ganger tidligere. I 1985, 1991 og 2000. Slik vi faktisk også har nedkjempet, svensker, briter – og (kremt) – Selveste Brasil. Med det fjerde skal det skje.

Nemesis

«Italia taper ikke hjemme, det er nesten en sannhet. Tre tap på 100 kvalikkamper gjennom historien er ikke bare enormt, det er nesten for godt til å være sant», skriver VGs Knut Espen Svegaarden.

Les Svegaardens kommentar: «En reise i realisme må til nå»

Han har – dessverre, i denne sammenhengen – svært god greie på det han skriver om. «Italia er vår fremste nemesis i fotball», supplerer Lars Tjærnås i Aftenposten. De ytterst få gangene Norge har vært i sluttspill, har stort sett hatt én fellesnevner: Italia har satt en effektiv stopper for drømmene våre, legger han til.

«Et svakere Italia er fortsatt Italia», er tittelpoenget hos Dagbladets Morten P.

Det er en overskrift som oppsummerer mye. I likhet med støvellandet selv, er også gutta i landets nasjonale fotballstøvler en sammensatt forsamling som beveger seg fra de høyeste tinder til de dype daler i samme sprang.

Korrupsjon, resultatfiksing og lysende naturtalenter som ikke finnes noe annet sted i verden, er like vanlig i italiensk fotball som i italiensk politikk. Italienske ingeniører og karosseridesignere har skapt det linjelekreste og råeste som finnes på fire hjul,

men de har også gitt oss Fiat Multipla. Fotballspillerne er de kuleste og mandigste på planeten, så lenge ingen gir dem en dult og de faller sammen i dødskrampe.

Se også: Bare Brasil-triumfen vil rage over en seier mot Italia borte (krever innlogging)

Lappeteppe

Som nasjon er Italia et relativt nytråklet lappeteppe av selvstendige bystater, uregjerlige kongedømmer og autonome regioner, befolket av 60 millioner individualister med utestemme.

Italienere ble de først i 1861, noe som er lett å glemme for besøkende nordboere med selfiestang i Pompeiis ruiner. Da man på sydligere breddegrader bygde amfiteatre med perfekt akustikk veidet våre forfedre geirfugl.

Landets hovedstad var en gang sentrum for en hel sivilisasjon som i tolv århundrer dominerte Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Akkurat som det italienske fotballandslaget i til sammen 17 VM-sluttspill.

Romerriket kollapset i det femte århundre e. Kr., Italias EM-drøm falt i grus i det åttiåttende minutt e. Matas fjerde mål for Spania (2012). Siden skulle Mussolinis fasciststat lide samme skjebne som monarkiet og Huset Savoia.

Etter Annen verdenskrigs slutt har republikken Italia hatt 17 landslagssjefer, 12 presidenter samt 63 regjeringer, hver av dem med en gjennomsnittlig levetid på elleve måneder. Italienske statsministre i perioden har hett Andreotti, Craxi eller Berlusconi, og har enten sittet i posisjon eller i fengsel.

Renzis metode

Alle mafiafilmer til tross, den allmenne oppfatning er at Italia et trygt land. De fleste kriminelle sitter inne. Enten i nasjonalforsamlingen, eller på pampekontorene til fagbevegelsen.

Det vil si; landets dynamiske statsminister, Matteo Renzi – som i februar i fjor ble regjeringssjef bare 39 år gammel og deretter foretok en utrenskning som gikk langt inn i egne sosialdemokratiske partirekker – har satt landet på en økonomisk og ideologisk hestekur som viser seg å virke.

Etter en tiårig stagnasjonsperiode, seks kriseår og tre år med resesjon, har de røde tallene skiftet farge. Den italienske økonomien vokser igjen. Ikke mye, ikke så mye som en prosent dette året, men nesten.

I 2016 mener landets statistiske myndigheter at veksten vil være på 1,6 prosent. Budsjettunderskuddet er samtidig nesten et halvt prosentpoeng mindre enn EU-kommisjonens anslag.

Men viktigst av alt er at italienerne selv har fått igjen troen på at politiske grep kan utgjøre en forskjell, og at det er mulig å snu den depressive trenden som holdt på å sette eurosonens tredje største økonomi i spill.

Speilbilde

Fire ganger har Italia vunnet VM i fotball. Italiensk fotball er et speilbilde av det italienske; det er artisteri og juksemakeri side om side, det er eleganse og tarveligheter, stil og pøbelstreker; det kultiverte og storartede i duell med det udannede og gemene. Det er opphøyd og folkelig, sensuelt og brutalt. Og de kommer tilbake og tilbake, de gir seg aldri.

Fordi det er katastrofene og nederlagene og seirene og usikkerheten i det uforutsigbare som driver dette ukuelige folket fremover. Det er det uvisse som er det eneste sikre i tilværelsen, bortsett fra mammas ravioli og døden.

Italiensk samfunnsliv er en konstant unntakstilstand preget av dysfunksjonelle institusjoner, kortsiktighet inn i evigheten og en pragmatisk innstilling til lover og regler.

En smittende dualitet som gjør at jeg på en dag som i kveld kommer til å iføre meg mine venners asurblå gevanter og heie på de røde, men juble for alle mål til begge lag.

Forza! Forza!

Her kan du lese mer om