REEL UTFORDRING: - Jomfrusjekker og rekonstruksjoner er etisk problematisk, men desto større er samfunnets forpliktelse til å møte disse kvinnene på bedre måter, skriver Anja Bredal.
REEL UTFORDRING: - Jomfrusjekker og rekonstruksjoner er etisk problematisk, men desto større er samfunnets forpliktelse til å møte disse kvinnene på bedre måter, skriver Anja Bredal. Foto: Bjørn Reese VG

Forsker om jomfrusjekk: Jomfruhinnen finnes

MENINGER

At jomfruhinnen ikke finnes, er liten trøst for kvinnen som har mistet den. Norsk helsevesen svikter jenter som lever med strenge kyskhetskrav, dersom de ikke tar på alvor at jomfruhinnen er sosialt virksom.

debatt
Publisert:

ANJA BREDAL, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, HIOA

Skribenten Isra Zariat har reist en viktig debatt. Hun har dokumentert at noen leger utfører «jomfrusjekk» av jenter fra familier med strenge kyskhetskrav, og at helsevesenet er tafatte i møte med disse kvinnenes behov.

Dette er familier der kvinners seksuelle ærbarhet kontrolleres strengt. Dersom en ugift kvinne mistenkes for å ha hatt sex, kan familiens sosiale anseelse - ære - bli alvorlig skadet.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Jenta risikerer sanksjoner fra egen slekt, i form av vold og i verste fall, drap. Noen familier krever at døtre eller tilkommende svigerdøtre skal undersøkes hos lege. Noen jenter ber selv om legeerklæring på at de er jomfru.

Klara Klok-lege: - Får ukentlig spørsmål om jomfrutest

Problemet er ikke løst

Som flere har påpekt, er slike «jomfrusjekker» basert på kvinnediskriminerende normer og feilaktige anatomikunnskaper. Av begge grunner bør leger avvise, eller forbys, å gjøre slike undersøkelser.

Men problemet er ikke dermed løst, tvert imot. Foreldrene kan kreve at jenta gjør undersøkelsen utenlands, eller hun reiser selv.

Helsepolitiker om jomfrutesting: – Helt uholdbar praksis

Framfor alt vil jenta fortsatt være i den fortvilte situasjonen - at noen mistenker henne for å ha hatt sex før ekteskapet, at hun risikerer sanksjoner, og at hun kanskje også fordømmer seg selv. Kort sagt, om man fjerner jomfrusjekker, fjerner man ikke jomfrunormen.

Tilsvarende gjelder for såkalte rekonstruksjoner av jomfruhinnen kalt hymenrekonstruksjoner. Tidligere ble enkelte slike inngrep utført ved Volvat Medisinske Senter. Dette private tilbudet ble nedlagt som følge av en uttalelse fra Rådet for legeetikk i 2002. Volvat ba om rådets vurdering, etter at Fylkeslegen i Oslo hadde bedt klinikken redegjøre for sin virksomhet i forhold til lovforbudet mot kjønnslemlestelse.

Følg VG Meninger på Instagram ved å klikke her eller legge til @vgmeninger.

Rådet konkluderte med at slik rekonstruksjon neppe kunne sammenlignes med de skadene som kvinner påføres ved kjønnslemlestelse, men uttrykte likevel betydelig skepsis: «Rådets motforestillinger er først og fremst knyttet til operativ rekonstruksjon som en form for medikalisering av et kulturelt problem. Dette problemet må finne sin løsning innenfor kulturen selv. Rådet er også bekymret for den fasttømring en slik virksomhet kan ha på et undertrykkende syn på kvinnen og hennes manglende rett til å betraktes som et selvstendig individ.»

Reell og økende etterspørsel

Mye kan sies om denne analysen. Man kan blant annet spørre om ikke også noen andre former for intimkirurgi er å regne som medikalisering av kulturelle problem og fasttømring av et undertrykkende kvinnesyn.

Men viktigst her: Hva innebærer det at «dette problemet må finne sin løsning innenfor kulturen selv»?

I 2002 betydde det at disse kvinnene ble overlatt til seg selv. Volvat avsluttet sin praksis, og verken legeetisk råd eller andre fulgte opp kvinnenes behov på annen måte. Fordi et «kulturelt problem» ikke skulle medikaliseres, ble unge, livredde og selvbebreidende kvinner henvist til «kulturen selv». Det er dypt uetisk.

I dag er det vanskelig å få hymenrekonstruksjon i Norge, men vi vet at det gjøres. En del jenter drar til utlandet. Etterspørselen er reell og økende, ikke bare fordi kyskhetsnormene fortsatt er virksomme i en del miljøer, men også fordi disse normene brytes.

Jentene har sex. Og selv om det er frivillig, kan de slite med selvbebreidelser basert i dypt internaliserte normer om at seksuelt aktive kvinner er «dårlige». Ikke minst engster noen seg for at en framtidig ektemann vil oppdage at hun ikke er jomfru. Selv for kvinner som blir voldtatt, kan denne angsten bli altoverskyggende.

Som flere har forklart godt, er jomfruhinnen i anatomisk forstand ikke en barriere, som enten er intakt eller ei. Dette er viktig kunnskap, som mange av disse jentene og familiene ikke har. Særlig er det viktig å forklare gutter at det ikke er mulig å kjenne om en kvinne er jomfru eller ikke.

Men hovedproblemet er at jenter sorteres i ærbare og dårlige kvinner, etter hvorvidt de har hatt sex eller ikke. Jomfruhinnen er til syvende og sist symbol på en barriere som er ugjennomtrengelig og absolutt, i miljøer der strenge jomfrunormer råder. Det er den seksuelle aktiviteten som er selve hinnen. Anatomisk kunnskap har begrenset verdi, fordi kyskhetsnormen er så sosialt virksom. Som en ung kvinne forklarte det, da jeg spurte om hun hadde hørt at jomfruhinnen ikke finnes. Hun svarte at jo, de hadde visst lært noe om det på skolen: «Men det er for de norske, ikke sant, så jeg hørte ikke så godt etter. For vi muslimske jenter, vi har jomfruhinne.»

Kvinnene må møtes

Disse kvinnene trenger kultursensitiv rådgivning og støtte som er mangelvare i dagens Norge. Vi vet at helsesøstre er i villrede om hvordan de skal møte disse jentene. Mens enkelte tilbyr blodampuller til bruk på bryllupsnatta, begrenser andre seg til å informere om at jomfruhinnen ikke finnes. Selv om det finnes hederlige unntak, særlig blant minoritetsrådgiverne i videregående skoler, er det liten kompetanse rundt disse problemene blant yrkesutøvere som møter unge.

Kanskje er de redde for å bli beskyldt for å legitimere en kvinneundertrykkende myte. Samtidig har de ikke fått andre verktøy eller kompetanse til å hjelpe de undertrykte kvinnene.

I Sverige har gynekolog Birgitta Essén prøvd ut «ikke-kirurgisk terapi» for unge kvinner som kontaktet helsevesenet med ønske om hymenrekonstruksjon. Mange ombestemte seg etter å ha fått rådgivning og «jag-stärkande» terapi. Den danske sykepleieren og sosialrådgiveren Kristina Aamand har vært pionér med internett- og kursbasert rådgivning blant unge og ansatte i hjelpeapparatet. I Norge trengs et krafttak for å styrke kompetansen om jenter og gutter som lever med strenge jomfrunormer.

Jomfrusjekker og rekonstruksjoner er etisk problematisk, men desto større er samfunnets forpliktelse til å møte disse kvinnene på bedre måter.

Her kan du lese mer om