Stian Lothe.
Stian Lothe. Foto: Nilsson, Thomas

Alternative medier krever alternativ tilnærming

MENINGER

Alternative medier har alltid snudd seg mot og kritisert den etablerte pressen. Men i det øyeblikket den etablerte pressen slår tilbake, starter en gjørmekamp den er dømt til å tape.

debatt
Publisert:

STIAN LOTHE, skribent

Å tape vil ikke i dette tilfellet si at aviser som VG eller Aftenposten kommer til å miste lesere. Jeg tror ikke denne saken vil påvirke rikspressens lesertall i det hele tatt. Konsekvensen, derimot, er å gi nettstedet Resett en større plattform – som de igjen vil bruke for å svekke tilliten til den etablerte pressen.

Nettstedet påstår selv at de nå har vokst til over 50 000 unike lesere hver dag (91 000 på det meste) og har hatt over 300 000 sidevisninger på det meste på én dag. I et land på fem millioner mennesker er dette et høyt tall, spesielt med tanke på at siden ble lansert i høst. Antall daglige brukere vil kanskje synke nå som ryktet rundt Grande er oppklart, men jeg frykter at mange vil forbli.

I sitt første intervju om ryktene, uttalte Venstre-leder Grande i Aftenposten at mange kvinnelige politikere utsettes for rykter. Dette er helt korrekt. Vi vet jo at nettopp dette skjedde med Hillary Clinton både før, under og etter presidentvalget i USA. En konspirasjonsteori om at hun var tilknyttet et påstått pedofilinettverk gjennom en pizzarestaurant i Washington, D.C. verserte på høyreekstreme blogger. Dette spredde seg i sosiale medier helt til det nådde den amerikanske rikspressen og bidro trolig til en påfølgende skyteepisode i restauranten. Det viste seg at det ikke var noe hold i påstandene om at Clinton var involvert – eller at nettverket i det hele tatt eksisterte. Likevel står dette eksempelet til advarsel for hvor lett alternative medier kan infiltrere nyhetsbildet ved å publisere sjokkerende påstander.

Et trekk ved Grandes uttalelser, både før og etter historien kom ut, er at hun konsekvent unnlater å nevne alternative medier. Hun peker derimot på sosiale medier. Kanskje lar hun være å kritisere nettstedet Resett på grunn av en mulig rolleblanding som inntredende kulturminister. På en annen side kan det hende hun ville unngå å mate monsteret og ikke gi dem en større plattform enn fortjent.

Den tradisjonelle pressen, derimot, valgte å ta kampen for henne. De pekte på Resetts faktafeil, tynne kildegrunnlag, pengetilbud for intervju og misvisende sitering. Nettstedets redaktør Helge Lurås ble invitert og grillet både i Dagsnytt Atten og på VGTV. Selv satt jeg igjen med en bismak etter debatten. Ikke fordi den ikke var riktig og viktig – det var den – men fordi jeg ikke tror rikspressen kom særlig godt ut av den.

Nettstedet hadde allerede flere ess i ermet da debatten startet. Rikspressen beskyldte dem for å spre et rykte – det viste seg å være en historie der. Artikkelen de publiserte inneholdt faktafeil – den faktiske hendelsen var ikke milevis unna Resetts første beskrivelse. Saken hadde ikke allmenn interesse – allmennheten har nå aldri vært mer interessert. Og den som kanskje er tyngst å svelge: De brøt med god presseetikk på alle punkter – folket kunne ikke brydd seg mindre.

Rett skal være rett: Om Resett kan kalles en avis, driver den med uredelig gul journalistikk. Jeg tror likevel at kampen mot denne type journalistikk ble tatt opp på feil tid, med feil sak og på feil arena. Med arena mener jeg den enorme spalteplassen dedikert til kritikken av nettstedet. Om jeg skulle fulgt mine egne råd, burde jeg i grunn ikke skrive dette innlegget ettersom det bidrar til nysgjerrigheten rundt slike alternative medier. Likevel mener jeg at det er flere aspekter ved debatten som ennå ikke er blitt belyst.

Da den etablerte pressen gikk til angrep på alternative medier, tror jeg de glemte å ta egen tillit til betraktning. Journalister har pekt på Vær Varsom-plakaten for å legitimere tausheten rundt Grande-saken. At ikke én avis har konfrontert Grande med hvordan hun har fortalt en versjon som gutten ikke kjenner seg igjen i, tror jeg veldig mange nordmenn synes er absurd. Selv om de rent presseetisk har sitt på det rene, er det lett for Ola Nordmann å oppleve det som en form for sensur. Og det er folkets oppfatning som er kritisk her. Det ensidige fokuset på der alternative medienes fremgangsmåter, og ikke Grandes historie, kan ha svekket pressens tillit hos mange nordmenn.

Den etablerte pressen har prøvd å bekjempe alternative fakta med fakta. Prøvd å gå høyt når de går lavt. Det fungerer ikke. Alternative medier trenger alternativ tilnærming. Den tradisjonelle pressen vinner ikke på å være den flinkeste i klassen. På sikt tror jeg den tjener mer på å være han som ble mobbet, men valgte å ignorere mobberen.

Her kan du lese mer om