ENGLER I STUEN: – Englenes glede og jubel, og ikke minst deres omsorg for mitt liv, ga meg som liten gutt en dyp trygghet. Jeg er derfor glad for at kirken har bevart noe av tenkningen rundt engler i sin liturgi, skriver Kim Larsen.
ENGLER I STUEN: – Englenes glede og jubel, og ikke minst deres omsorg for mitt liv, ga meg som liten gutt en dyp trygghet. Jeg er derfor glad for at kirken har bevart noe av tenkningen rundt engler i sin liturgi, skriver Kim Larsen. Foto: Hallgeir Vågenes

Kall englene tilbake!

MENINGER

Englene er tydeligvis aktive utenfor kirken. Det er på tide at kirken kaller dem tilbake.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Mine foreldre er opptatt av engler. Overalt i huset deres henger det bilder og skulpturer av dem. Noen med vinger, andre ikke. Det finnes knapt et sted i stuen hvor det er mulig å gjemme seg for englenes blikk. Man får en opplevelse av at englene følger med på det som skjer i huset.

I min barndom representerte englene noe godt, noe vakkert, ja, de skapte på mange måter en trygghet i tilværelsen. Forestillingen om deres nærvær ga en følelse av at Gud passer på meg og er interessert i mitt liv. Troen på englenes tilstedeværelse har nok endret seg med alderen, men erfaringen, gleden og opplevelsen av deres nærvær, sitter fremdeles dypt i meg.

I vår tid finnes det en fornyet interesse for disse åndsvesenene. Englebønner, englehistorier og englevisdom er en viktig del av vår kulturtradisjon. Språket vårt bærer også bud om dette. Vi snakker om englebarn, englefjes, englestøv og englerøst. Mange er opptatt av engler, og utallige bøker og foredrag – og engleskoler, vitner om en økt interesse for himmelske vesener.

Fra et ikke-religiøst standpunkt kan man selvsagt bortforklare troen på engler som en vrangforestilling, som en projeksjon av menneskets egne tanker og ønsker. Og i mange tilfeller har reduksjonistene rett. Der hvor engler bare blir et speilbilde av menneskers selvopptatthet, er det grunn til å lytte til kritikken.

Vi finner også en skepsis mot engletroen fra kirkelig hold. Flere teologer, prester og pastorer blir brydd hvis spørsmål om disse himmelske vesenene dukker opp. I boken «Religion i pressen» (2013) påpekes det at englenes status synes å være irrelevant i Den norske kirkes offisielle lære og liv, og nesten helt fraværende i presteutdanningen på de teologiske fakultetene. En slik ikke-eksisterende lære om englenes natur og funksjon står i sterk kontrast til hvordan kirken tidligere har nærmet seg dette temaet.

I kirkens barndom hadde englene en betydelig plass. Forestillingen om et englehierarki ble tidlig etablert. Englene skulle selvsagt tjene og tilbe Gud, men på ulike måter. Blant kirkefedrene er det først og fremst Dionysius Areopagiten som samler det han finner av engletyper i Bibelen til et hierarki av engler. Han regnet med ni engletyper: Serafer, Kjeruber, Troner, Herredømmer, Makter, Myndigheter, Velder, Erkeengler og Engler.

Alle englene ble sett på som rene åndsvesener. De hadde forstand og vilje, og var personlige og udødelige skikkelser. Både Augustin og Thomas av Aquinas gir skarpsindige utlegninger om englenes vesen og intellekt, og ikke minst deres kjærlighet til Gud, menneskene og naturen. Kirken fokuserte ganske tidlig på englenes rolle og funksjon i forbindelse med viktige hendelser i historien. Dette finner vi flere spor av i Bibelen. Allerede i skapelsen er de til stede. De stenger veien til det jordiske paradis. De beskytter og berger Hagar og barnet hennes. Loven mottas av englers hender, og de fører Guds folk gjennom historien med dets klimaks i inkarnasjonshendelsen – Jesu komme julenatt.

Men også i tekster fra kirkens første teologer, ser vi hvordan englene spiller en sentral rolle i menneskenes hverdagsliv og i gudstjenesten. Forestillingen om at de tjener og verner menneskene, og at alle Guds barn har en egen skytsengel, finner vi spor av allerede i Bibelen. I Den katolske gudstjenesten i dag finner vi også mange antydninger av denne engletroen, ikke bare i tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud, «Sanctus, sanctus, sanctus…», som jo er en englesang, men også i forbindelse med liturgien for de avdøde.

Forestillingen om at englene fører den avdøde til paradis («in Paradisum deducant te angeli»), ligger dypt forankret i kirkens tradisjon og i Bibelen. I forbindelse med Lasarus død står det at «englene bar ham til Abrahams fang» (Luk 16:22). Kirken beholdt denne referansen til den bibelske teksten i sin utarbeidelse av dødsmesser (Requiem), og i katolske kirker finner vi liturgiske ledd hvor menigheten bønnfaller Gud om at erkeengelen Mikael må lede oss alle inn i det hellige lyset, som ble lovet Abraham og hans ætt.

Denne tanken er et ekko av den jødiske forestillingen om erkeengelen Mikaels rolle som veiviser for de avdøde. I kunsten finner vi dette eksemplifisert. Flere malerier tematiserer, ofte på dramatisk vis, hvordan erkeengelen Mikael kjemper mot djevelen for å føre de avdøde sjelene trygt hjem til Gud.

En av de store teologene i oldkirken, Johannes Chrystostomos, påpeker at på samme måte som menneskene trenger en guide fra en by til en annen, slik trenger også sjelen noen til å peke ut retningen til det fremtidige evige livet med Gud. Englene har denne rollen.

Oldkirken opererte derfor med to kategorier av engler: de jordiske og de himmelske, noe som ga grobunn for flere kreative forestillinger om hvordan denne reisen fra død til liv kunne skje. Tanken var at de jordiske englene skulle føre menneskesjelene til himmelen, og de himmelske englene, som alltid står ved Guds trone, skulle motta dem med glede og jubel.

Englenes glede og jubel, og ikke minst deres omsorg for mitt liv, ga meg som liten gutt en dyp trygghet. Jeg opplevde at jeg aldri var alene. Og som voksen savner jeg noe av denne barnlige tilliten. Jeg er derfor glad for at kirken har bevart noe av tenkningen rundt engler i sin liturgi. Mikkelsmesse 29. september, den store feiringen av erkeengelen Mikael – og alle englene, hjelper meg å holde fast denne forestillingen om «de usynlige ting».  

Her kan du lese mer om