Siv Jensen, Erna Solberg og Gro Harlem Brundtland fra utdelingen av Nobels fredspris i 2012.
Siv Jensen, Erna Solberg og Gro Harlem Brundtland fra utdelingen av Nobels fredspris i 2012. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Oss landsforrædere imellom

MENINGER

Det eksisterer en parallell norsk virkelighet hvor Erna Solberg, Siv Jensen og Gro Harlem Brundtland er landsforrædere som i beste fall bør stilles for riksrett.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 18.12.18 13:27

Glem Islam. Glem Trump. Glem Lan Marie Berg, asylsøkere, innvandrere, bompenger, Israel og FNs migrasjonspakt. Det er ingen ting som jazzer opp nettrollene mer enn når det handler om – dem selv! Det er da det virkelig tar fyr i kommentarfeltet.

Det ble fargerikt illustrert i helgen da finansminister og leder i Fremskrittspartiet Siv Jensen på sin Facebook-side tok et oppgjør med netthets. Skjønt oppgjør og oppgjør. For få år siden ville man nok sagt at Jensen konfirmerte et par grunnleggende regler for hvordan normale, edru mennesker bør snakke til hverandre i offentligheten.

Som for eksempel at det ikke er akseptabelt å kalle statsministeren for «landssviker». Men det var visst ikke alle enige i.

«Skal vi ikke kalle en spade for en spade lenger da? Erna er jo per definisjon en landssviker, hun burde gå av umiddelbart å skamme seg. ».

«Har noen tenkt på at det å svikte eget folk og nasjon kan fremkalle språkbruk som landssviker».

«Landssvikere bør ikke forundre seg over å bli kalt landssviker.»

Eller, som en oppsummerer det: « Ingen jul og 17. mai blir feiret mer i dette huset. Takket være Siv Jenssen (!) politikken (!) og naive politikere. Hva er vitsen å feire dette når landet norge (!) er snart islamisert og verdens verste land å bo i?»

Hvordan kom vi dit? Hvordan ble ordskiftet så fullstendig hysterisk? Hvordan fikk det demokratiske ordskiftet skinn av en krangel mellom jøssinger og quislinger for over 70 år siden?

Det er flere enn Siv Jensen som lurer. Dagsavisen har intervjuet landsmoder emerita Gro Harlem Brundtland. I likhet med Siv Jensen uttrykker hun bekymring for hva nettdebattene og hetsen gjør med demokratiet. Det er stort sett vanlige betraktninger man vil tro de fleste kan være enige i. Men så har hun særlig en formulering som Dagsavisen har trukket ut og presentert over hele forsiden:

«Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Det er lett å lese det slik: Før hadde «vi», staten/eliten/Arbeiderpartiet kontroll over informasjonen, og dermed også hva folket skulle si og mene. Men nå har sosiale medier underminert kontrollapparatet og fratatt Staten mye av makten og da kan vi selv se hvordan det går.

Det er jo en bekreftelse av alle konspiratoriske forestillinger om Arbeiderpartistaten og selve grunnstoffet i hva mye av netthatet dreier seg om. Reaksjonene uteble da heller ikke.

På Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjeddes Facebookside, hvor saken er delt via en lite velvillig tolkning hos nettavisen Document, kan man notere følgende:

« Den megga vil ha Norge under ett diktatur, som er verre en Russland var under Stalins diktator styre».

«Hun er Norges farligste person».

« Landsforrædermoderen taler igjen».

Og «Forstår ikkje ho derre kjerringa der har livets rett en gang!».

Det gir en gjenkjennelig klang. Mannen som drepte 77 mennesker 22. juli 2011 hadde klare planer for Gro Harlem Brundtland på Utøya. Han hadde med seg plasthåndjern han skulle påføre henne før han filmet halshuggingen av henne og lastet opp videoen til YouTube.

Han ankom fergeleiet bare to timer etter at hun forlot stedet.

Massedrapsmannen var aktiv i kommentarfelt og diskusjonsfora på nettet i forrige tiår, hvor han stort sett førte et sobert språk og fremførte moderate, høyreorienterte synspunkter. Men han gjorde et unntak for Gro Harlem Brundtland som han kalte for «landsmorder» i kommentarfeltet på Document.

Det gir en helt egen uhygge til denne typen nett-«debatt» i Norge.

Han var like fullt et statistisk avvik. Så godt som ingen av dem som raser eller til og med truer via sosiale medier, vil noen gang foreta seg noe konkret. Vi journalister, som får en viss trening i å motta denne typen beskyldninger, vil kunne fortelle deg at jo hyggeligere og mer imøtekommende du svarer på en utskjelling, jo mer vil avsenderen dempe seg i neste runde.

Det er selvfølgelig ikke fristende å svare med at «takk for tankevekkende tilbakemelding, men jeg syns du går litt langt når du stempler meg som landsforræder som fortjener å dø». Men i de aller fleste tilfeller vil det like fullt roe ned temperaturen i neste mail.

I tillegg til alle de gode tingene sosiale medier har gitt oss har det også skaffet et talerør inn i offentligheten til folk som pleide å sitte hjemme og rope til TV-en. Og den mest effektive reaksjonen er om TV-en svarer vennlig tilbake.

Her kan du lese mer om