JESU BLOD: – Vinen lovprises vinen av flere bibelske forfattere, skriver Kim Larsen. Leonardos berømte freske «Det siste måltid» kan oppleves i Santa Maria delle Grazie-kriken i Milano.
JESU BLOD: – Vinen lovprises vinen av flere bibelske forfattere, skriver Kim Larsen. Leonardos berømte freske «Det siste måltid» kan oppleves i Santa Maria delle Grazie-kriken i Milano. Foto: ANTONIO CALANNI / TT / NTB Scanpix

Vinen er Guds gave

MENINGER

Alkoholen har mange alvorlige konsekvenser. Gleden den gir oss er likevel større.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og lærerutdanner ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg vokste opp i et avholdshjem. Mine foreldre var, for å si det forsiktig, meget kritiske til alkohol. Avholdssaken var likevel ikke religiøst begrunnet, men ble sett på som en viktig samfunnssak. Det gjaldt å kjempe mot dette «samfunnsondet» som ødela så mange mennesker og familier. Ved å ta opp kampen mot misbruket, viste man solidaritet med dem som led under alkoholens mange og alvorlige konsekvenser. Inspirasjonen til denne kampen hadde min far hentet fra arbeiderbevegelsens store avholdsmenn: Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl. De hadde jo selv erfart alkoholens skyggesider på kroppen. Tranmæl hadde for eksempel i sin ungdom opplevd at faren drakk seg fra gård og grunn, og Gerhardsen hadde sett hvordan alkoholmisbruk førte til at flere arbeiderfamilier gikk til grunne.

Alkoholens mange skyggesider ble derfor heftig debattert i mitt barndomshjem. I flere av disse diskusjonene forsøkte jeg å trekke inn argumenter knyttet til vinens kultur og dens spirituelle betydning i den kristne tradisjonen. Min far ville ofte ikke diskutere det religiøse aspektet knyttet til vinens fortreffelighet, og parkerte mine vidløftige teologiske innvendinger med følgende kommentar: «Kim, i himmelen skal jeg også drikke vin, og det gleder jeg meg til.» Dermed var den diskusjonen over, for på dette området var vi tross alt enige.

I kirkens historie har man alltid sett på vinen som en Guds gave og et tegn på hans velsignelse til menneskene. Likevel har den samme kirken også advart mot misbruket. For å nyte vinen trengs klokskap. Overdreven nytelse vil til slutt «bite deg som en slange, og føre til at hjertet snakker tull og tøv». Flere har også påpekt at vin drukket på urett vis, kan ødelegge mennesket.

Til tross for advarslene mot misbruket, lovprises vinen av flere bibelske forfattere. Jesus Sirak skriver: «Hva er vel livet uten vin? Den er jo skapt for å gi menneskene glede. Drukket til rett tid og med måte gir vinen glede og god stemning...». Og salmisten uttrykker noe av det samme når han påpeker at vinen «fryder menneskets hjerte». Men også Høysangen, denne kjærlighetsboken midt i det gamle testamentet, påpeker at det skjer noe unikt og vakkert i «vinhuset» – hvor mann og kvinne kan nyte hverandres kjærlighet. De elskende som drikker vin sammen utveksler ømme og gode ord til hverandre: «Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er!» Vinen gjør at vi våger å vise mer av oss selv. Vi slipper å holde krampaktig fast på vår ytre fasade. Den åpner et frirom og gir oss en etterlengtet pause.

Noah, stamfaren til den nye menneskeheten, ble historiens første vinbonde. Han dyrket jorden og plantet en vinmark. Korn, vin og olje blir derfor ofte nevnt sammen når et lands velstand skulle beskrives i det gamle testamentet, og i skapelsessalmen 104 finner vi nettopp denne koblingen: Brødet som jorden frembringer, vinen som gleder menneskets hjerte og olivenoljen som får menneskers ansikt til å skinne. Disse skapningens frukter har siden blitt kirkens (sakramentale) grunnelementer – bærere av Guds velsignende handlinger i historien.

En av disse handlingene, den mest sentrale hendelsen i alle katolske gudstjenester, er feiringen av eukaristien (nattverden). Her er brød og vin sentrale ingredienser. Feiringen av eukaristien bidro til økt vindyrking etter hvert som kristningen spredte seg i Europa. De mange klostrene som ble grunnlagt i middelalderen, dyrket egen vin og hadde egne vingårder. De trengte nettopp denne skapningens frukt til messefeiringen.

Tradisjonelt hører derfor vinen til sabbatsritualene og søndagen, til påsken og festen, til bryllupet og gleden. Vinen lar den enkelte ane noe av festen som Gud vil feire sammen med mennesket, og peker frem mot den evige glede som venter menneskene i himmelen. Vindrikkingen kan derfor være en hjelp til at mennesket glemmer seg selv, og blir ett med sin partner eller med sin Gud. Den forener og utvider, og kan erfares som en sanseoverskridende opplevelse, og har ikke uten grunn vært sett på som en «ekte gudedrikk». Vindrikkingen knyttes tett opp til opplevelsen av fellesskap, og den løser ikke bare tungene, den åpner hjertet for den andre, skriver den katolske munken Anselm Grün i boken Vinen.

Men også prosessen frem mot ferdig vin, ble forstått teologisk av kirken. Druetråkkeren ødelegger druene og presser ut druesaften. «Drueblodet» strømmer ut og blir fanget i kalken (begeret) – og denne kalken løftes frem hver søndag i alle katolske og ortodokse kirker. I påsken kommer dette særlig til uttrykk i de mange gudstjenestene. Kirken forsto det slik at Jesus hadde identifisert seg med vinen, og den blir derfor et bilde på den smaken Jesus formidler til kirken – en smak av glede og kjærlighet, en smak som representerer festen og som har potensial i seg til å beruse menneskenes hjerter.

Dette markeres og aktualiseres på en spesiell måte i påsken. I dag, på skjærtorsdag, blir vinen forvandlet til Jesu blod – et mysterium som vanskelig lar seg gripe med forstanden. I dette måltidet har vinen den største betydning. Den er, som flere teologer har påpekt, bærer av Jesu kjærlighet – blodet som rant på Golgata langfredag.

Her kan du lese mer om