Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Bondefanget av sine egne

MENINGER

Hvordan kan en rølpete tekstmelding til Liv Signe Navarsete gjøre et to år gammelt senterparty i Åre til en vedvarende mediesak?

kommentar
Publisert:

I kommentarfeltene og på sosiale medier stilles det betimelige spørsmål om det ikke lenger er lov å drite seg ut i fylla:

Ja, for enhver gjøk må jo forstå at dette bare var en dårlig spøk, avsendt i et stemningsleie hvor det ikke alltid er like lett å skille skitt og kanel. Dette er mediestorm i en karskkopp, fremholder erfarne fjellfolk som har vært ute en vinterdag før, og som vet hva som kan skje når saktmodige trøndere setter hverandre stevne på hyttetur.

Kort sagt: Ta nå et skritt tilbake, journalister, og la den av dere som er uten synd kaste den første stein!

At det reageres på omfanget av mediedekningen er i og for seg forståelig. Når Åregate blir viktigere i nyhetsbildet enn Trump, spioner, fotball og flått er det lett å tenke at redaksjonene på alvor prioriterer en kuriøs tekstmelding foran reelle oppdateringer av siste puppeglipp i Kardashian-familien.

Men dette handler ikke om en fyllesendt tekstmelding. Den fyllesendte tekstmeldingen var bare en gnist. Som riktig nok tente et leirbål, men det kunne Sp-gutta på tur ha slukket med en angrende SMS, eller en ydmyk telefonsamtale til sin tidligere partileder.

Selv bondeanger har stort rom for tilgivelse når bedrøvelsen er oppriktig, eller i det minste lyder sanndru. Vondt og vanskelig i øyeblikket, ja, men ikke på langt nær så fornedrende som det ynkelige alternativet.

Ved å legge seg paddeflat, be om forlatelse og love å bli voksen innen neste hyttefest ville avsenderen av den stupide Messenger-meldingen ha lettet sin egen samvittighet. Og, ikke minst, Liv Signe Navarsete kunne fått lov til å la nåde gå for rett og legge den ubehagelige opplevelsen bak seg.

Det fikk hun ikke anledning til. Simpelthen fordi Navarsete ikke aner hvem hun skal tilgi. Hyttefolkets forsøk på å kvele ulmebrannen i Senterpartiet med en kollektiv dekkoperasjon (som kanskje ikke er så kollektiv likevel, når det kommer til stykket) har utviklet seg til et flammehav ute av kontroll.

Å påberope seg uvitenhet og underhånden beskylde alle andre tilstedeværende på hytteturen for å være gjerningsmannen, har hatt samme effekt som å slukke en gryende gårdsbrann med diesel. De har bondefanget seg selv.

Les også: Senterpartiet - kua vadis?

Som så ofte før i historien når fremskutte personer har begått en mer eller mindre overkommelig dumhet, er det ikke nødvendigvis den uheldige handlingen i seg selv som er det sterkt kritikkverdige. Det er forsøkene på å skjule spor og unndra seg ansvar.

Et bakteppe for det pågående drama er hvilke roller en brorpart av hyttegutta spilte i konflikten mellom Ola Borten Moe og daværende partileder Liv Signe Navarsete. En kamp hun tapte, ikke minst takket være de lojale sersjanter og offiserer som Borten Moe har kunnet sende i strid for seg. Denne staben er identisk med Sp-kameratene som to år etter Navarsetes fall festet sammen på en hytte i Åre den skjebnesvangre kvelden.

Det er umulig ikke å se disse to sakene i sammenheng. Hvorvidt tekstmeldingen var ment så infam som den ble forstått av mottakeren, er uvesentlig. Så lenge hun aldri fikk en oppklarende unnskyldning i etterkant har Liv Signe Navarsete måttet forholde seg til at innholdet i det som ble sendt er en hilsen fra Ola Borten Moe og korpset som felte henne.

Når det er sagt, og vel vitende om at Navarsete også har hatt sine utfall mot egne medarbeidere, er det mange – uansett partitilhørighet – som har oppriktig sympati for de ti på tur. Dette er en gruppe med mye politisk ballast og kulturell kapital. De er jevnt over oppfattet som skikkelige folk som nyter allmenn tillit. Noen av dem har sågar kompetanse innen krisehåndtering. Ingen som kjenner dem vil mene at de er en gjeng tølpere som ikke vet forskjell på rett og galt.

Snarere tvert om: Det er vel knapt en eneste av de ti som ikke har vært statssekretær, stortingsmann, statsråd eller personlig rådgiver. To er Trøndelags kanskje viktigste ordførere. En er fylkesvaraordfører. Ressurspersoner alle mann. Og nettopp derfor er gapet mellom liv og lære – mellom den tillit disse ellers har gjort seg fortjent til fra sine velgere, og den grove uansvarlighet som nå klistres til hele kollektivet – det er en avgrunn som kan sluke hver og en av dem.

Det kan være riktig at slett ikke alle som var på hytta vet hvem som gjorde hva. Men noen vet. Og noen holder resten urettmessig som gisler. Dette er ikke noe mediene har funnet på. Denne situasjonen har turlaget satt seg selv i.

Så lenge ingen tar på seg subjektiv skyld, fremstår alle som objektivt skyldige. Det er blodig urettferdig for flertallet som ikke har sendt noen grisemelding til Liv Signe Navarsete. Blir saken ikke oppklart vil dette grumset hefte ved hver især fremover. Da kan det kan bli vanskelig å vinne nominasjonsmøter og valg for den som måtte gå med slike ambisjoner.

Senterpartiet er ingen landbruksskole. Et parti som lenge har holdt seg med en trøndermafia, en Hedmarksgerilja, en bondehær og en småbrukerfalanks er ikke ukjent med kamp. Groholdet er tradisjonelt godt. Men der i gården vet de også bedre enn noen at svibruk er utarmende på sikt.

Her kan du lese mer om