KREFTSYK: – Er det greit å si at kreft ikke behøver å være farlig? Er det greit å si at jeg nå, midt i behandlingsløpet, fortsatt ikke er redd, skriver Marianne Smeby Strand.

Debatt

«Er det greit å si at kreft ikke behøver å være farlig?»

Ja til informasjon og sjekk-deg-kampanjer, men for Guds skyld: Kan vi slutte å gjøre folk så himla redde?

MARIANNE SMEBY STRAND, journalist

Kreft er den sykdommen flest frykter, ifølge en fersk undersøkelse fra Ipsos.

Ikke så rart, spør du meg. Da jeg fikk påvist kreft i august i fjor hadde jeg timet det godt. Not. Planene for høsten, vinteren – ja, året frem i tid - var med ett snudd på hodet, og i kaoset av operasjoner, cellegift og annet faenskap jeg etter beste evne skulle forsøke å stå i – fyltes hyller, sosiale medier og rosa spaltemeter med skrekkscenarioene. Død og elendighet. Senskader. Historier om hvor ille alt er.

Til tross for at dagens medisin bidrar til at overlevelsesprosenten på veldig mange kreftdiagnoser er høyere enn noen gang - så er det som om frykten for sykdommen har stått på stedet hvil. Kreftforeningen gjør en formidabel jobb. Ja til informasjon og sjekk-deg-kampanjer, men for Guds skyld: Kan vi slutte å gjøre folk så himla redde.

Nei – jeg snakker selvsagt ikke om alle typer kreft. Jeg ber bare om at vi ikke putter alt i en og samme sekkepost – KREFT – enten du har en «snill» kreftform eller av de verste med dødelig utgang.

les også

Ut og date med bare en pupp

Pluss content

Jeg fikk påvist ondartet kreft i det ene brystet. De to ukene frem til jeg visste hva det innebar var riktignok et helvete i uvisse. Men da jeg fikk beskjed om hva det var – og hva jeg måtte gjennom av behandling så slo jeg meg i grunnen til ro med det.

En nær venn døde av kreft bare to år før jeg fikk min diagnose. Men der han fikk beskjed om at det her var snakk om livsforlengende behandling av en krefttype han ikke kunne bli frisk av, og måtte ta innover seg at gjennomsnittlig levetid for denne kreftformen var under ett år, fikk jeg beskjed om at de skulle få meg frisk.

Er det greit å si at kreft ikke behøver å være farlig? Er det greit å si at jeg ikke er redd? Er det greit å si at jeg nå – midt i behandlingsløpet – fortsatt ikke er redd.

Reagerer jeg unaturlig. Reagerer jeg «feil». Burde jeg gått i kjelleren? Burde jeg bli redd? Sint? Er det noen fasitsvar på hvordan jeg burde reagert, eller er det greit å snakke om at vi mennesker er forskjellig og reagerer ulikt?

Jeg tenker at hvis jeg i tillegg til faenskapet som herjet, også skulle gå rundt å være redd, så hadde det vært en tilleggsbelastning som virkelig hadde gjort ting vanskeligere. Jeg gikk i stedet inn i operasjoner, behandling og skit og lort med hvilepuls og lave skuldre. Det gjør jeg fortsatt.

les også

Studie: Norske forskere har funnet ny og effektiv behandling av prostatakreft

Frykten for kreft som 41 prosent av oss tydeligvis har. På meg hadde rosa kampanjer nærmest omvendt effekt. Jeg ble ikke redd. Men jeg kan dessverre levende forestille meg at det ikke kan være lett å få en kreftdiagnose, hvis du i utgangspunktet er redd og mottagelig for denne type kampanjer.

Noen dager etter første høydose med cellegift i høst intervjuet jeg Wenche Myhre for VG. 71-åringen har selv vært kreftsyk, og kunne fortelle at:
- Da jeg var ferdig med behandling og cellegift og alt, så måtte jeg tenke tilbake på året som var gått som et av de flotteste årene jeg hadde hatt som menneske.

Den dag i dag i dag vet ikke Norges største entertainer gjennom tidene hvor viktig det var for meg å høre henne si dette – i begynnelsen av mitt behandlingsforløp. Hun ante jo ikke at jeg var syk. Men hun ga meg håp og forventning om at jeg også skulle få flotte opplevelser – ikke bare vanskelige – i tiden jeg skulle gjennom.

les også

Wenche Myhre om kreftsykdommen: - Et av de flotteste årene jeg har hatt

Pluss content

Gjennom måneder med tøff cellegift har jeg hatt mange fine stunder. Og mange tunge stunder. Og det er det jeg vil at vi skal huske på når vi frykter behandlingen vi skal igjennom: At gjennom sykdom kan vi også ha gode stunder. Som i livet ellers er det ikke et enten eller.

Noen ganger er det lett å finne lyspunkter i hverdagen. Noen ganger er det vanskelig. Andre ganger har jeg lagt meg ned og grått mine bitre tårer og tenkt at livet er for kjipt og det regner hele året. Så har det skjedd noe hyggelig: en venninne plinger på om en tur i skogen, mannen min og jeg har funnet en ny dramaserie å få dilla på, eller det tikker inn en hyggelig tekstmelding fra en nær venninne som bor langt unna.

Det er ikke noe enten eller. Frisk eller syk. Det er glidende overganger. Noen dager får den syke delen av meg naturlig nok større plass enn den friske. Dager der jeg er på sykehuset, er pasient, får behandling og må pumpes full av cellemedisin som jeg kaller det.

Andre dager er det stikk motsatt. Når den friske meg er på jobb og gjennomfører et intervju uten at vedkommende har den fjerneste anelse om at jeg sitter der med parykken min og er delvis sykemeldt på grunn av kreftbehandling. Det liker jeg! Og jeg har forstått at det er min måte å nære den friske delen av meg.

les også

«Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

Nei, det handler på ingen måte om å fortrenge det at jeg er syk. Vi må slutte å tro at en ved å prøve å tenke positivt ikke er i stand til å ta innover seg en alvorlig situasjon. Det handler om å ta på alvor behovet jeg hadde for å jobbe meg gjennom de tingene jeg selv var redd for, legge «kreftfordommer» til side og lytte til fakta når legene fortalte at de skal få meg frisk.

Jeg sier ikke at min måte å gjøre ting på er riktig for andre. Men jeg sier at min måte også er riktig. Jeg sier selvsagt heller ikke at vi ikke skal ta andres frykt på alvor, uansett hvilke kreftdiagnose de har fått. Og jeg sier definitivt ikke at noen som har fått en dårlig prognose ikke har grunn til å være redd. Jeg sier bare at «gamle» holdninger til kreft ser ut til å gjøre folk redde, uavhengig kreftform, prognose og stadig nye behandlingsmetoder.

Så mitt noe forsinkede nyttårsønske er at vi alle tar denne frykten på alvor før neste rosa bølge skyller over oss, og noen andre enn meg har fått en diagnose de synes er vanskelig forholde seg til.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder