REFSER ELITEN: – Norge har et mangfoldsproblem, ifølge kronikkforfatter Umar Ashraf. Foto: Minotenk

Debatt

Det allerede glemte mangfoldsåret

Norge har et problem med strukturell diskriminering. Hvert år bør være et mangfoldsår.

UMAR ASHRAF, fagansvarlig i tenketanken Minotenk

De siste ukenes debatt om «Humorprisen» er interessant. Der hvor Sigrid Bonde Tusvik forlot prisutdelingen, var ikke Yousef Hadaoui en gang invitert. Selv når han ba om en invitasjon, fikk han tilsendt en lenke til det vanlige billettsalget. Debatten sier noe om sammensettingen i befolkningen, kultur, kunst og det nye Norge.

Det har nå gått 11 år siden Mangfoldsåret 2008, den norske regjeringens markering av at norsk kulturliv i større grad skulle gjenspeile det kulturelle mangfoldet her til lands. Men siden den gang virker det som om hele nasjonen har gått i revers. Ikke fikk vi bare presentert en helt blendahvit regjering nylig, vi fikk i tillegg trøndere som likte dårlig at de ikke var representert. Det er verdt å merke seg, det finnes 450 000 trøndere i Norge, og mer enn 900 000 innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn. Regjeringen fant enda en gang ingen statsråder med innvandrerbakgrunn. Og det finnes nærmest ingen statssekretærer eller politiske rådgivere med minoritetsbakgrunn heller. Det er vel ingen tvil, denne regjeringen gjemmer sin egen systematiske diskriminering bak en god kvinneandel.

Og denne strukturelle forskjellbehandlingen foregår ikke bare i kulturlivet eller i politikken, den er like utbredt i norske medier. Det sier ikke jeg, det sier en medieundersøkelse utført av Retriever (for IMDi). Tallene viser at mediene i en viss grad er opphengt i fordommer, at de er mer opptatt av å beskrive innvandrerne som et problem snarere enn som ressurspersoner. Og ikke er det noe bedre i redaksjonene. Landets tre største aviser, VG, Aftenposten og Dagbladet har ingen kommentatorer med minoritetsbakgrunn. Nei, jeg snakker ikke om spaltister, eller bidragsytere. Men en kommentator, dere vet, de som får svære lønnstillegg og massiv profilering. Mange av de flinke spaltistene eller bidragsyterne kunne ha jobbet som en kommentator, om man virkelig hadde ønsket å rekruttere en. Redaksjonene hadde kanskje ikke fått en som bor i Ullevål hageby, men er det ikke mer enn nok av dem i kommentatorbestanden allerede?

Norge er i dag et land preget av et stort etnisk, kulturelt, språklig og religiøst mangfold. Mangfoldsåret ble presentert som et samlet grep om den statlige, regionale og lokale innsatsen for å fremme kulturelt mangfold som en vesentlig dimensjon i kulturpolitikken. Det skulle omfatte hele kulturfeltet, fra frie grupper til de tradisjonelle institusjonene. Og man trenger ikke å være så smart for å forstå at mangfoldsårets visjon er i ferd med å realiseres. Yousef Hadaoui er ett eksempel på dette. Han er en av de mest sette komikerne her til lands. Det er som «The Arman Show» skriver på facebookveggen til Hadaoui;

«…jeg er ikke lei meg for at jeg ikke ble nominert eller vant eller noe. Det går helt fint. Men at jeg ikke ble invitert engang?? Wow!! Humornieu og Morten Ramm som arrangerer; Min humorkanal på Facebook har 10.000 flere følgere enn deres, og min YouTube kanal har 12.000 flere følgere enn deres YouTube-kanal. Men null inivitasjon? Hmmmm.... Og at heller ikke Yousef Hadaoui ble nominert/invitert, som lett har bedre videoer og mye flere views enn de fleste som var tilstede på humorprisen. Det er flaut, synd og trist!!!!»

Og det er ikke bare komikere med minoritetsbakgrunn som markerer seg i det norske kulturlivet. Man har en skuespiller som Iselin Shumba på teaterscenen, Zeshan Shakar som er fjorårets nestmestselgende forfatter som ikke en gang ble nominert til Brageprisen, og billedkunstneren Amina Sahan som aktivt jobber med å fremme kunstarenaen som et sted for minoriteter. Disse få, er egentlig bare et lite utvalg av minoritetstalentene i Norge. De selger mer enn sine etnisk norske ekvivalenter og trekker inn et helt nytt publikum. Men fortsatt er det ikke feil å si at de ikke får den anerkjennelsen de fortjener fra sin egen bransje. Ikke ulikt Hadaoui.

Og det leder en til spørsmålet om hvem som skal få definere hva som er bra. En kulturelite, eller oss andre? Hvorfor anerkjenner ikke kultureliten folkets preferanser, og de høye seertallene og salgstallene som navn som Hadaoui og Shakar genererer? Svaret er enkelt: Elitisme, nettverk og hierarkier. Det finnes de som har gitt fingeren til filmbransjen med anklagelsen om at det er noen få utvalgte som har «klippekort» på støtte i norsk filmbransje, og så vet vi at Kulturrådet gir penger til vennene sine. Så, hvorfor skal vi ikke klare å se den samme strukturelle elitismen og diskrimineringen i politikk, media og kultur? Noen gir priser til vennene sine, noen gir posisjoner til ektefellene sine, og så videre. På denne måten holdes marginaliserte grupper utenfor, ikke bare innvandrerne som eksemplifisert i denne teksten, men minoriteter av alle slag.

Norge har et mangfoldsproblem. Dette skjer i en tid hvor mangfoldsfaget er i rivende utvikling, blant annet gjennom arbeidet som Loveleen Rihel Brenna i Seema gjør. Med en internasjonal standard for mangfoldsledelse finnes det ikke lenger en unnskyldning for å ikke jobbe systematisk med mangfold i norske virksomheter, politiske partier og organisasjoner. Spørsmålet vi bør stille oss er om hvert år bør være et mangfoldsår for å knekke elitismen og diskrimineringen?

For tilstandene i norsk kultur, politikk, media og arbeidsliv er slik trønderne beskriver Erna Solbergs regjering, «nærsynt» og «arrogant».  Men skal sannheten sies, er det ikke først og fremst trønderne som er offer for dette, det er faktisk innvandrerne, deres barn og andre marginaliserte grupper.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder