Gratulerer med mannsdagen!

19. November er den internasjonale Mannsdagen. Dette er dagen for å sette fokus på menn, fedre og gutters livsutfordringer i samfunnet. For de finnes, og de er økende.

GUTTORM GRUNDT, leder MannsForum.
ARNE BØRKE, styremedlem MannsForum.

Alle har hørt om, og mange har feiret den internasjonale Kvinnedagen 8. mars. Svært få har fått med seg at det finnes en tilsvarende internasjonal Mannsdag.

Så hvorfor er mannsdagen forblitt en parentes i mediabildet sammenlignet med kvinnedagen? Kanskje fordi det ikke er plass til en egen mannsdag og et eget mannsperspektiv i feminismen, som fungerer som vår tids offisielle likestillingsideologi? Ikke fordi menn, og særlig gutter og fedre ikke har utfordringer som det er vel verdt å sette fokus på og ta tak i. 

I Likestillingsminister Linda Hofstad Hellelands likestillingspolitiske redegjørelse i Stortinget 22. mai i år ble mannens utfordringer i dagens samfunn likevel i stor grad oversett. Hun fokuserte f.eks. på jenter som opplever kroppspress, ikke gutter. Hun tok opp unge kvinners psykiske utfordringer, uten å nevne at dobbelt så mange unge menn som kvinner tok sitt eget liv i 2016.

Det hevdes at «Så lenge kvinner og barn utsettes for vold i nære relasjoner kan vi ikke kalle oss et likestilt samfunn», til tross for at rapporter viser at kvinner står for like mye vold mot barn som det menn gjør, og at nesten like mange menn som kvinner opplever partnervold.

De siste tre årene har forskning på brystkreft fått tildelt ca. 110 millioner i støtte fra Kreftforeningen, mens prostatakreft har blitt tildelt 30 millioner, til tross for at 50% flere menn dør av prostatakreft enn kvinner av brystkreft.

Det eneste likestillingstiltaket som også har hatt en vesentlig positiv følge for menn er 15 ukers øremerket pappapermisjon, som fremdeles er 9 uker mindre enn det Mannsrolleutvalget foreslo for 30 år siden. Mannsrolleutvalget foreslo også selvstendig opptjeningsrett for fedre, som regjeringen blankt avviser, til tross for at ESA beskriver det som klar kjønnsdiskriminering mot menn, og derfor har igangsatt en prosess mot Norge for brudd på EUs likestillingsdirektiv!

Det ensidige kvinnefokuset og bagatelliseringen av menns utfordringer i samfunnet skyldes ikke en beklagelig forglemmelse, det er et resultat av en villet utvikling, og helt i tråd med Likestillingslovens formålsparagraf §1: «Loven skal særlig bedre kvinners og minoriteters stilling».

Motstanden fra nåværende forskningsminister Iselin Nybø mot å rekruttere menn inn på studieretninger med en kvinnedominans på nærmere 80 %, som f.eks. psykologi, kan sees i sammenheng med dette. Samtidig har unge kvinner blitt kvotert inn på ingeniørutdannelsen i årevis. Det er av uforståelige grunner langt viktigere med kjønnsbalanse i tekniske fag enn i helse- og humanistiske fag. 

På hjemmebanen tar fedre en betydelig større del av arbeidet hjemme med husholdning og omsorg for barna enn før, og en stadig økende andel menn i dag fungerer som hovedomsorgsperson i barnas liv mens mor arbeider seg opp og frem i arbeidslivet.

Dette er en utvikling som de aller fleste menn og kvinner ønsker velkommen. Forskning viser at barn får en mer positiv utvikling når barnet bor sammen med begge foreldre, og/eller begge utgjør en betydelig del av barnas liv. Men den dagen samlivet bryter sammen, er ikke fars innsats og verdi mye verd lenger.

Da krever de fleste mødre hovedomsorgen, og at barna blir boende hos henne, med far som helgepappa. Mange uskyldige fedre opplever at moren spiller ut både vold- og, om nødvendig, incest-kortet for å hindre barna samvær med sin far. Camilla Pettersens bok «Samværsabotasje» viser mange eksempler på dette. Mellom 40 000 og 50 000 barn i Norge ser ikke sin far i løpet av en vanlig måned. 

Når så mange gutter vokser opp uten far hjemme, er det desto viktigere at guttene kan omgås gode mannlige rollemodeller på andre arenaer i oppveksten. Men i den kvinnedominerte oppvekstsektoren gjør mange ikke det, hvor hele 90 % av alt barnehagepersonell og 80 % av lærerne i barneskolen er kvinner.

Denne kvinnekulturen gir naturlig nok bedre tilpasset læring for jenter enn for gutter. Alt for mange naturlig aktive gutter blir diagnostisert med ADHD og gitt stigmatiserende «spesialundervisning» for at læreren skal få ro i klassen. Så får da også guttene lavere karakterer enn jentene, og mange fullfører aldri skoleløpet.

Unge menn er taperne i dagens samfunn, og er overrepresentert på statistikken over så vel arbeidsløshet, rusmiddelmisbruk, vold, kriminalitet og uføretrygd pga. psykososiale lidelser.

Det er nå tretti år siden Mannsrolleutvalget, og ti år siden Mannspanelet ble nedsatt for å få med mannsperspektivet i likestillingspolitikken, dessverre forgjeves. Mannsrolleutvalget la til og med frem et eget Mannifest.

Av alle gode forslag fra utvalgene er det så å si bare øremerket pappapermisjon som er gjennomført, og selv det i mindre omfang enn foreslått. Mannsrolleutvalget ble i sin tid ledet av Jens Stoltenberg, og det er en skjebnens ironi at det i dag er hans søster Camilla Stoltenberg som leder utvalget som skal se nærmere på de alvorlig økende kjønnsforskjellene i norsk skole. Det virker rimelig paradoksalt etter 40 års sammenhengende aktiv statlig likestillingspolitikk. 

MannsForum markerer i år igjen den internasjonale Mannsdagen med en konferanse der vi belyser «Menn, fedre og gutters livsutfordringer», og hvilken skjebne de mange gode forslagene fra Mannsrolleutvalget og -panelet fikk, og hvorfor likestillingsministre så vel som likestillingsombud ignorerte rapportene og la de i skuffen?

Regnskapets time er kommet, og i dag må gutter, fedre og velferdssamfunnet betale prisen. Tiden er overmoden for et nytt Mannifest, og et paradigmeskifte i likestillingspolitikken.