Halloween er viktigere enn julaften

Ungene elsker Halloween. Det burde vi voksne også gjøre.

Da var vi der igjen, og det er år siden sist. Det er mørkt, det regner, det er kaldt, og ungene er fulle av forventninger. De kler seg ut på verst mulig vis, de er hekser og trollmenn, edderkopper og vampyrer, noen finner inspirasjon i zombie-serien The Walking Dead, og de er besatte av tanken på knask, snop, godteri, snacks, slikkerier, snavl, bongbong, for søtsakene har mange navn. Og de kommer til DEG, de ringer på, og krever å få det de er ute etter, det er rett og slett ikke lov til å si nei, for da blir det KNEP.

Nei, da. Ikke så mye knep, for Halloween er først og fremst en feiring for de små ungene, de som tasser rundt i nabolaget med en liten klump i magen, for spenningen er stor, litt redde er de også, men de er først og fremst like søte som godteriet de så gjerne vil fylle bøttene sine med. De elsker det. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg påstår at for mange av dagens unger er Halloween viktigere enn julaften. Jeg snakker av en viss erfaring.

Jeg har fire av dem hjemme i huset, og selv om de to største har vokst det av seg, mer eller mindre, så er de minste i full gang med forberedelsene til kveldens ekspedisjoner, ja, de har vært det i uke- for ikke å si månedsvis. «Når er det Halloween?», «er det lenge til Halloween?», «kan vi begynne å pynte til Halloween?», slik holder de på, for det er nesten så de ikke kan vente. Og det kan ikke bare handle om knasket, for slikt får de jo hver lørdag (og vel så det) uansett.

Nei, det handler om spenningen, den mørke høstkvelden, fascinasjonen for det skremmende, eller det vi voksne kaller det hinsidige, eller verre: Det okkulte. Bø!

«Halloween er ikke en norsk tradisjon», klager mange, andre anfører at det er ren kommers (som om ikke julen er det i våre dager), noen mener det er en ødeleggende sukker-eksess, mens andre igjen mener det er noe ukristelig over denne «feiringen av døden», noe som krasjer med vår protestantiske tradisjon.

Egentlig er Halloween en keltisk-amerikansk variant over Allehelgensnatt (eller -dag), en tradisjon som oppsto på 600-tallet i den katolske kirken, og ordet Halloween skal komme fra det skotske All Hallows Even, som altså betyr allehelgensnatt. Til Amerika kom tradisjonen med de mange irske og skotske innvandrerne på 1800-tallet, og skikken med «knask eller knep» oppsto på 1930-tallet.

Hit kom tradisjonen først på 2000-tallet, så for oss 40+ er dette noe som kom som overraskende på oss da vi ble foreldre selv og skjønte at hver generasjon lager sine egne tradisjoner, og at historien alltid har vært sånn.

Og ja, jeg skal innrømme at jeg var en Halloween-jamrer selv i en del år før jeg faktisk forsto hvor gøy ungene synes dette er, og kanskje har de rett, de som påstår at vi heller burde feire Thanksgiving når vi først importerer en amerikansk tradisjon. Men dagens små og håpefulle er oppflasket på Harry Potter-bøkene, på «Ringenes herre»-serien, og på alskens barnefilmer med «skrekk»-tilsnitt, nå sist den eventyrlige og mesterlige «Coco», som i fjor ble belønnet med Oscar-statue og en bråte med andre priser, og som de minste av mine unger elsker og ser om og om igjen.

Handlingen i filmen er lagt til dødsriket, og hovedpersonene er skjeletter som vakler omkring i håp om ikke å bli glemt av sine slektninger i det dennesidige. Det er en svært katolsk fortelling, lagt til Mexico, og det er en svært sympatisk feiring av familien og av tradisjonen. Min lille sønn på sju var helt oppløst i tårer da han så den første gang, og hulket om hvor glad han var i oss andre i familien, som om han virkelig forsto hvor viktig det er at vi tar vare på hverandre, på tvers av generasjonene, og hvor viktig det er å huske de som gikk opp stien før oss.

Svært så oppbyggelig, altså, og det er på en måte også selve Halloween-feiringen, for ungene er ute i gatene (noe som ellers er en sjeldenhet i vår Fortnite-tider) og de går fra dør til dør, i flokk, med mødre og fedre på slep, noen av dem også utkledd på ekkelt vis, og de snakker med naboer og andre og det hele er samfunnsbyggende, for stemningen er oppbyggelig og ungene fortryllende selv om de selv tror de er skumle, og la dem få en godbit for innsatsen, da.

For det er en morsom feiring, dette her, som for mange små er, om ikke viktigere enn julaften, så iallfall nesten.