Krigen om Atlanterhavet

KNM OTTO SVERDRUP (VG) Den store NATO-øvelsen er bare en liten del av et større slag om Atlanterhavet som er i full gang. Russlands varslede missiltester utenfor Norges kyst er nok et eksempel på det.

På fregatten Otto Sverdrup går dagene og nettene unna for tiden. Bak de grå stålplatene som utgjør skipets skrog er det høy aktivitet foran en rekke skjermer. Herfra styres den norske marinens innsats under NATO-øvelsen, samtidig som krigsskipet håndterer andre situasjoner i Norges havområder. De siste årene har det vært lite forskjell mellom øvelse og hverdag om bord på fartøyet.

For i den nordlige delen av Atlanterhavet foregår det en kontinuerlig kamp om kontroll mellom NATO og Russland. Norske marinefartøyer deltar nærmest uavbrutt. De som har tjeneste om bord på en fregatt eller en ubåt må regne med å seile ut på kort varsel og ikke vite når de kommer hjem igjen. Sammen med britiske, amerikanske, franske og andre lands krigsskip er Norge tungt involvert i en rekke operasjoner for å beholde kontrollen over de livsviktige seilingsrutene mellom det amerikanske kontinentet og Europa. I tillegg må NATO håndtere nye russiske trusler fra havet, spesielt under vann.

Den militære aktiviteten i Atlanterhavet er på et nivå verden ikke har sett siden den kalde krigen. Den amerikanske admiralen James Foggo, som er sjef for den store Trident Juncture-øvelsen, sa i 2016 at vi var inne i «det fjerde slaget om Atlanteren».

Det første var under første verdenskrig, da tyske ubåter kom på banen og forandret hele trusselbildet på sjøen. Det andre var ubåtkrigen under andre verdenskrig som de allierte var nødt til å vinne for å vinne krigen. Det tredje var den kalde krigen, og den fjerde er nå.

Slaget kommer fordi moderniserte og nye russiske ubåter var i ferd med å gjøre det vanskelig for NATO å operere fritt i havet mellom USA og Europa. I tillegg er russiske ubåter og en rekke overflatefartøy utstyrt med nye krysserraketter som med høy presisjon kan nå mål på fastlandet.

Uten kontroll på havet ramler NATOs sikkerhetsgarantier sammen. Under NATO-øvelsen blir vi vist hvordan et stort antall marinefartøyer har fått oppgaven med å holde hav- og kystområdene der store landstyrker skal seile inn frie for enhver trussel. Miner må finnes og ryddes, fiendtlige styrker på land må nøytraliseres og havområdene må renses for alle fiendtlige fartøyer både på og under overflaten. Først når det er gjort kan man sende inn landgangsfartøyer og materiell, slik det ble demonstrert for en rekke gjester tidligere denne uken.

Under øvelsen skjer dette i angitte områder som ikke er enorme. Likevel krever det en massiv innsats fra en rekke fartøy, fly og spesielle landstyrker for å gjøre kysten klar. Egentlig er det det samme bildet som utspiller seg i de store øde havområdene nord i Atlanterhavet fra Norskekysten og til en tenkt linje mellom Grønland, Island og Storbritannia.

Her foregår det en intens jakt på ubåter døgnet rundt. Akkurat slik det skjedde under de tre foregående slagene om Atlanteren. Mister man en eller to ubåter av syne i dette havområdet har man en trussel som er så stor at den i praksis kan lamme skipstrafikken i en krisesituasjon. USA sender neppe store troppestyrker over havet hvis de ikke er ganske sikre på at de kommer frem uten å bli senket. Sniker en eller to russiske ubåter seg forbi linjen mellom Grønland, Island og Storbritannia vil de også kunne gjemme seg i det enorme Atlanterhavet uten å bli oppdaget.

For en tid siden skjedde det. En russisk ubåt viste seg utenfor den amerikanske østkysten. Slike ubåter har missiler om bord som kan treffe landmål så å si uten noen varslingstid. Den russiske ubåten skapte nærmest panikk i USA, og ledet til en voldsom opptrapping av marineaktiviteten i havområdene utenfor Norge. Når Russland nå varsler missiltesting midt i øvingsområdet, blir nok det oppfattet som en provokasjon, selv om tonen utad er behersket.

Atlanterhavsslaget kommer til å kreve mye av det norske Sjøforsvaret. Regjeringen har måttet sørge for at de norske fregattene seiler mer enn før, og har også besluttet å kjøpe inn fire nye ubåter. Likevel har Norge en oppsiktsvekkende liten marine når man tenker på hvor store havområder vi skal ha kontroll over. Jeg tror Norge kommer til å bli satt under betydelig press for å skaffe seg flere krigsskip.

I den gjeldende langtidsplanene er det for eksempel foreslått å avvikle den hurtiggående Skjold-klassen, men det tror jeg blir vanskelig å få amerikansk aksept for. Jeg blir heller ikke overrasket om Norge opplever økt press på å justere opp forsvarsbudsjettene til 2 prosent av BNP, med en innbakt forventning om at mye av dette skal brukes på havet.

Det er egentlig ganske innlysende at det blir slik. Uten åpent hav virker ikke NATO slik det skal. Otto Sverdrup og de andre norske marinefartøyene går noen travle tider i møte.