«OSVALD»: Spiondømte Asbjørn Sunde, kjent som motstandsmannen Osvald under krigen. Her fra lagmannsretten i det gamle Tinghuset i Oslo, der han ble dømt for å ha spionert for Sovjetunionen etter krigen, og fikk åtte års fengsel. Foto:Scanpix/ Arkiv,NTB scanpix

Debatt

Borgersruds pussige kritikk

Lars Borgersrud mener tilsynelatende at min kritikk av minnesmerket til Osvald-gruppen er i god McCarthy-ånd. Det er ord til å bli usikker på.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita.

I sitt svar til mitt innlegg om minnesmerket til Osvald-gruppa mener historiker og statsstipendiat Lars Borgersrud at det i utgangspunktet ikke var mer underlig at Osvald-gruppa var etablert på sovjetisk initiativ enn at Kompani Linge var etablert på britisk initiativ.

Han mener tilsynelatende også at min kritikk er i god McCarthy-ånd, hvor jeg fremstiller kommunismen som ufri og synonymt med Stalins terrorvelde.

Dette er ord til å bli usikker på. Mener Borgersrud at det var hipp som happ hvorvidt Osvald-gruppa var ledet og finansiert fra Moskva eller fra den norske eksilregjeringen? Eller at kommunismen i de årene denne saken faktisk omhandler ikke var særdeles preget av Stalins tyranniske styre?

LES:Lars Borgersrud: Kunstpolitiet mot Osvald.

Målet var Norge under Stalin

Bård Larsen. Foto: ,

Det er riktig, som Borgersrud skriver, at jeg har hevdet at Osvald-gruppas ledelse, deriblant den senere stalinspionen Asbjørn Sunde, i realiteten ikke kjempet for et fritt og selvstendig Norge. Som Eystein Halle påpekte i Minerva har Borgersrud selv, i forordet til nyutgaven av Asbjørn Sundes selvbiografi, skrevet at Sundes motstandskamp var del av «en større sammenheng» i motsetning til den «borgerlige» motstandskampens «snevre nasjonale perspektiv» og at «det til slutt var det nasjonale symbolet, kongen, som seiret, ikke det internasjonale. Det var ikke slik han (Sunde) hadde tenkt, men det var slik det ble».

Det skal ikke mye historiekunnskap til for å forestille seg hva Sunde egentlig ønsket. Målet for Sunde og ledelsen i Osvald-gruppa var et Norge under Stalins proletardiktatur, hvor den nasjonale suvereniteten selvsagt ville fordampe som dugg for sola.

Så kan man si at det ikke skal stå til forkleinelse for all innsats Osvald-gruppa gjorde under krigen. Ikke minst teller det til deres fordel at mange av «medlemmene» ikke var demagogiske kommunister slik ledelsen var, men heller søkte dit fordi kommunistene fremsto handlekraftig, vel og merke etter at vennskapsbåndet mellom Stalin og Hitler ble brutt sommeren 1941.

Nettopp av respekt for dette burde utformingen av skulpturen vært adskillig mer humanistisk, og ikke som levning fra en tid hvor de to store totalitære ideologiene gjorde verden om til et slakterhus.

Sensur-påstander

Borgersrud spør hvordan jeg kan bruke det faktum mot Osvald-gruppa at de «stoppet sabotasjen inntil angrepet på Sovjet 22. juni 1941», da heller ingen andre drev sabotasje i den perioden. Problemet er at en slik argumentasjon ikke finnes i min tekst, kun i Borgersruds. Mitt anliggende er ikke å redusere betydningen av Osvald-gruppas sabotasjeaksjoner, men å problematisere et overvintret og autoritært budskap som nå materialiserer seg utenfor Oslo S.

Ellers mener Borgersrud at en bredmalt høyreside, inkludert redaktør Harald Stanghelle (!), driver sensur og ikke har lært av angrepene på Charlie Hebdo. Det er et pussig utsagn og har ingenting med saken å gjøre. Det er ingen som har tatt til orde for at ikke Osvald-gruppa ikke kan hedres eller få et eget minnesmerke.

Innvendingene mot Gulliksens skulptur består i dens monumentale og ganske totalitære utrykk og dens plassering. Slike meninger er det heldigvis plass til, fordi det hører med i den offentlige samtale. For øvrig har både Tone Hansen, direktør ved Henie-Onstad-museet, og NRKs kunstkritiker Mona Pahl Bjerke gitt uttrykk for de samme meningene. Er de også del av Borgersruds høyresidekonspirasjon?

Burde vært vaksinert

At man ikke liker et kunst-politisk utrykk som dominerer bybildet vil selvsagt også innebære at man helst så det urealisert. På samme måte som Borgersrud ganske sikkert ville ha klare meninger om det ble reist et monument han mener har et høyreradikalt utrykk.

Riktig merkelig blir det når Borgersrud bringer Anders Behring Breivik og drapet på Benjamin Hermansen på bane. Det underliggende budskap er altså at kritikk mot Gulliksens sovjetinspirerte agitprop på Oslo S er å finne i forlengelsen av manglende kritikk av disse hendelsene.

Jeg ville heller snu om på det: Den historiske erfaringen av høyre – og venstreekstremisme burde for lenge siden ha vaksinert oss mot kritikkløst å videreformidle dens estetiske utrykk.

Mer om

  1. Andre verdenskrig

Flere artikler

  1. Borgersrud blander kortene – igjen

  2. Agitasjonspropaganda på Oslo S

  3. Kunstpolitiet mot «Osvald»

  4. Ny forskning om krigen i Norge: Quisling-hat forente motstanderne

  5. Osvaldmonumentet avduket i Oslo: Krigshelten Harry (93): – Knakende fint

Fra andre aviser

  1. Helten som gikk ut i kulden

    Aftenposten
  2. Nekrolog: Harry Sønsterød

    Aftenposten
  3. Osvald-monumentet skal avdukes 1. mai

    Aftenposten
  4. Snorre Valen elsker Osvald-monumentet. Harald Stanghelle mener det er propagandakunst. Hvem har rett?

    Aftenposten
  5. Her kommer det omstridte Osvald-monumentet til Jernbanetorget

    Aftenposten
  6. Her avdukes Osvald-monumentet foran Østbanehallen

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no